Jeg skulle rekke en operasjon, og hadde ikke lyst på pølser så jeg ringte ei venninne. Som ikke svarte. Deretter en kollega som rev seg sakte løs fra skjermen og kom kjørende. Han hadde regnet ut at han skylte meg en tjeneste.. Kjøring mot musli..
Jaga meg inn på terminalen etter å ha sjekket muskelmassen på hun som smalt igjen bagasjerommet så lyktebeskyttere spratt. Altså meg..
Pustet litt lettet over at dette med krykker nok ville gå bra, og oppdaget av bagasjebåndet var demontert. Ei hyggelig dame ved det ene båndet som gikk gjorde meg oppmerksom på at der gikk kun bagasje for konkurrerende flyselskap, og hun ante virkelig ikke når gjengen ved siden av ville være klare. At flyet snart skulle ta av var da ikke hennes problem! Jeg vurderte sjampo og balsam behovet kjapt, sammen med hvilket ben damen kan ha stått opp med. Og tok på meg fortvilet blikket. Når alt håp er ute, blafre..
Spesialbagasjemannen falt pladask og koffert ble vogn, eller ski. Kanskje en sykkel. Og forsvant i gapet.
Ulykkeskvota lightversjon godt overskredet, og på vei fikk jeg etterhvert kontroll på tog og bussreise til sykehus. Elektronisk billett på mobil, og tenkte vel at dette går bra tross mangel på mat og drikke. Feiret med ett lovlig glass vann. Og kjørte tog. Tog er fint. Det var i rute og greier. Burde jeg ane uro?
Bussen sto der den skulle. Sjåføren gransket mobilbillett nøye og forsikrer at mange jukset. Mange. På 50 minutter burde jeg likevel klare en fem minutters tur mente jeg, og spurte om stoppet ble varslet. Han ristet på hode og pekte på skjermen. Jagde av ei dame med en 500 lapp som kunne være falsk for alt han viste. Skjelte ut herremannen som tilbød seg å betale for henne så hun rakk legetimen. Og kjørte avgårde med svart skjerm, meg og mobilbilletten.
Og ett lydanlegg som snakket litt utydelig. Øra vred seg. Rent fysisk altså. Tror de forsvant dansende inn til hjernen. Jeg skjønte det krevde skjerping. Og glemte operasjonen ett øyeblikk. Mulig hjernen var bydd opp på tango.
Framme på avdelinga ett minutt for sent etter en runde innom sykehusapoteket for å kjøpe krykker. Slike hjelpemiddel deles ikke ut, så nå har jeg til odel og eie. Racerbilvarianten med sorte og gule striper. Det må jo bli bra!
Til jeg oppdaget at det er to forskjellige krykker. De selges ikke parvis.. Like lange etter innstilling, men ulike. Pedimeteret i meg vrir seg. Så jeg gjemmer de i skapet med klærene.
2 timer senere sover jeg i operasjonssalen. Nå venter jeg på resultatet. At ei fot skal hjelpe ett hue. Mens foten hviler høyt og hjernen er godt dopa. En bandasje to ganger foten og tre farger på stinga. Så tas de i rett rekkefølge og til rett dag. Doseringsskrin for syersken..
Blir spennende dette. En nerve mindre, og med ei løs trå også i foten. Bør jo skape balanse det. Kan slå dobbeltknute på løse ender... Jeg ønsker meg lykke til og god natt!
