Høytrykk

Nei, stygt å si det, men nå var det godt med litt skyer, sier folk. Noen pakket inn i dunjakke og gjemt i skyggene dal mysende på en skjerm.

Alt for varmt, sier mange når jeg lufter ideen om turfølge. Og jeg føler meg litt alene om å bare digge høytrykk. Jeg mener, jeg bare elsker det! Det viser seg nemlig at kroppen min og stabilt høytrykk er bestevenner!

Jeg tipper sånn "forever best friends".. Jeg kan gå og gå i varmen. Ta ett bad. Gå litt til. Og ingen sitter hjemme og sulter over brødboksa og venter på mat. Om jeg er hjemme fem eller ni spiller ingen rolle. Bare jeg får fylt opp vannflaska.

Mens noen svetter for brunfargen, så går jeg. Jeg klarer ikke å sitte ved skjermen. Lese en bok. Holde konsentrasjonen. Men bena virker. En fot foran den andre. En time. Eller seks timer. Det varierer. Men siden alle synes det er for varmt, spiller der ingen rolle. Jeg kan legge i vei. Bestemme meg for å snu. Eller gå litt videre, alt ettersom. Og bade! Det er helt fantastisk! Noe virker! 

Gå i mitt tempo. Ta akkurat den tiden det tar. Ikke stresse. Gå på kjente stier. 

Mulig jeg bor under feil himmelsteøk. Men 30 grader og fjelltur faller meg helt naturlig! I det regnskyene skyller inn over fjellet. Håra på armene reiser seg, og tordenbygene begynner å gjome sliter imidlertid både hjerte og hode. Og jeg angrer ørlite på siste toppsving ut mot havet. 

Heldigvis alliert med folk som kan hente om nødvendig.. Jeg klarer tross alt ikke kjøre så veldig langt . Av og til ikke i det hele tatt Det er bare for varmt å gå. Synes folk..Eller for min del, var det skifte i lufta. Varmen plager meg overhode ikke. 

Så jeg gjør det jeg kan. Kan jeg gå, så går jeg. Kan jeg vigle på en varde gjør jeg det. Er det ett vann å bade i, gjør jeg det. I morgen kan jeg kanskje ikke. 

Jeg sier ja til stabilt varmt vær! Det funker som pokker! 

Råd for gode sommerkvelder

Varme sommerkvelder kan by på noen ekstra utfordringer. De skal som kjent ikke soves bort. Jeg har dermed full forståelse for at du kan komme til å snuble i en fortauskant på vei hjem.

Hvordan det er mulig å snuble litt opp på en vegg er jeg litt mer undrende til. Du kan gjerne opplyse meg gjennom vinduet siden du allerede har vekket meg i fallet ned mot asfalten, etter altså ha snublet i minst 30 centimeters høyde, litt over muren. Ganske imponerende vil jeg si da du ikke løfter beina nevneverdig når du subber videre framover i livet. 

Bruk det vinduet som er åpent, ikke det du banket på. Jeg sover som regel i sengen, og må sjelden ty til sofaen all den tid ingen jager meg ut fra soverommet.

Jeg setter ellers pris på om du kan tenne den siste røyken ett annet sted enn utenfor det nevnte soveromsvinduet. Jeg både hører, og skjønner du er anpusten etter å ha gått opp den lange bakken. At du sikkert trenger en hvil og pust i bakken. Men den røyken der gjør ikke pusten din lettere. Tro meg. 

Løft beina, og sett den ene foten foran den andre. De skal løftes, ikke dras.. Det krever litt muskler, men trening gjør mester. Og skoene dine vil være med deg mye lenger.  Om det er vanskelig begynner bussene å kjøre igjen nå.

Diskusjonen om felles, eller ikke felles sengehygge kan jeg gjerne bidra til om dere helt oppriktig ønsker en tredjeparts mening. Kom da gjerne til konsultasjon innen mine våkne tider. Selv om du ikke har møtt vedkommende enda tror jeg at jeg kan bidra med konfliktforebygging før hjemturen. Det betyr mer og bedre søvn for oss begge.

Hvis du absolutt skal avslutte kvelden i mitt skjulte selskap, bruk ett språk jeg skjønner, og velg ett interessant tema jeg kan følge med på. Gjerne en nyhetsoversikt som ikke innebærer mange hyl og hulk. Bruk innestemme ute. 

Ha en riktig trivelig kveld! 

Om bøgeskvulp og pendler

Noen kunne like gjerne slått meg ned en gang til.. Det er bare blåmerkene som mangler. Og litt av sympatien. Må komme deg nå, sier noen. Og er sikkert like lei av å høre at jeg ikke er ved mine fulle fem, eller altså i full driv igjen, som jeg er om å måtte svare det. Skjerpe seg å bli frisk.

Jeg opererte bort en nerve. Det smalt i alle fall. Og det kraftig! Mange små og rare vondter forsvant. Og jeg satt igjen med migrene og noen nye rare vondter. Det skjer noe da, tenker jeg og vil være optimistisk!

Men langt der inne er det ett Flash back. Uten personer og ansikter. Bare hodepine og mageverk. Migrenemedisinene er gull verdt. Anfallsmedisiner. Det tar en times tid der jeg går gjennom alle faser mens jeg prøver å sperre verden ute. Så er det smertefritt. Bare sløvt. Ukonsentrert. Og i mangel på ord. De bare forsvinner. Jeg kaller en skål for en vase. Og husker ikke hva en skjenk kalles. Eller hvor jeg er. Husker ikke hva du sa i går. 

Det kan være vær, vind, hormoner, stress eller kaffe som utløser det. Kaffe kan jeg drikke mindre av. Været får jeg ikke gjort noe med. Av og til forbannet jeg Sunnmøre og alle skiftene. Aldri stabilt. Stadige anfall. Så kan jeg elske det når det stabile høytrykket som har lagt seg nå har gitt meg flere dager uten medisiner, ute i sola og flere tester av ben som virker og herlige bad i sjøen.

Jeg gjør det jeg kan i dag, for jeg aner ikke hva jeg kan i morgen. Det må vel kalles å leve i nuet.

PC-Skjermen klarer jeg ikke over tid. Eller lese en bok. Har hørt siste halvtimen på lydboka jeg såvidt kom igang med rundt regnet 15 ganger..

Ikke en hel dag uten pause heller.  Alt i rolig tempo. Fin i flytsone.

Hypetsensitiv og sløv.

Våkner av brann i beina. Sviende rygg og mage. Kjenner det langt inne i margen når jeg vasker henda. 

Har kommet til behandling. Første gang med oppadgående migreneanfall og knapt en hel setning. Andre gang med kvalme og svimmelhet så timen endte i stabilt sideleie mens dama sjekket puls. Jeg syntes det kanskje var drøyt. Men hun var ikke enig. Det skjer ting i kroppen. Og jeg aner ikke hva.

Har hatt en feriepause fra behandling nå. Og fra stress og krav.

Du kunne bare slått meg ned igjen. Det er samme greia. Samme reaksjonen. Så intenst at jeg av og til vil gi opp. Men lever med akkurat det jeg klarer der og da istenden. En dag er det fire timer på beina. En annen dag må jeg hive håndkle etter en.. Kanskje ingen. Det ligger noe i lufta. Eller kroppen. Og det murrer igjen. Som en sorgreaksjon som går i bølger. Natta har vært full av kav og lyder, og jeg er utslitt før jeg står opp. Skal prøve likevel. Det er 22 juli. Ingen er med meg. Jeg må gjøre det jeg kan. Jeg må gå. I all glemselen er mye glemt. Men ikke hvor jeg var, eller detaljene fra tre år tilbake. Så meningsløst. Jeg skal en gang til ut å se om jeg kan få litt mer tilbake av livet. Jeg som får sjansen.