Om bøgeskvulp og pendler

Noen kunne like gjerne slått meg ned en gang til.. Det er bare blåmerkene som mangler. Og litt av sympatien. Må komme deg nå, sier noen. Og er sikkert like lei av å høre at jeg ikke er ved mine fulle fem, eller altså i full driv igjen, som jeg er om å måtte svare det. Skjerpe seg å bli frisk.

Jeg opererte bort en nerve. Det smalt i alle fall. Og det kraftig! Mange små og rare vondter forsvant. Og jeg satt igjen med migrene og noen nye rare vondter. Det skjer noe da, tenker jeg og vil være optimistisk!

Men langt der inne er det ett Flash back. Uten personer og ansikter. Bare hodepine og mageverk. Migrenemedisinene er gull verdt. Anfallsmedisiner. Det tar en times tid der jeg går gjennom alle faser mens jeg prøver å sperre verden ute. Så er det smertefritt. Bare sløvt. Ukonsentrert. Og i mangel på ord. De bare forsvinner. Jeg kaller en skål for en vase. Og husker ikke hva en skjenk kalles. Eller hvor jeg er. Husker ikke hva du sa i går. 

Det kan være vær, vind, hormoner, stress eller kaffe som utløser det. Kaffe kan jeg drikke mindre av. Været får jeg ikke gjort noe med. Av og til forbannet jeg Sunnmøre og alle skiftene. Aldri stabilt. Stadige anfall. Så kan jeg elske det når det stabile høytrykket som har lagt seg nå har gitt meg flere dager uten medisiner, ute i sola og flere tester av ben som virker og herlige bad i sjøen.

Jeg gjør det jeg kan i dag, for jeg aner ikke hva jeg kan i morgen. Det må vel kalles å leve i nuet.

PC-Skjermen klarer jeg ikke over tid. Eller lese en bok. Har hørt siste halvtimen på lydboka jeg såvidt kom igang med rundt regnet 15 ganger..

Ikke en hel dag uten pause heller.  Alt i rolig tempo. Fin i flytsone.

Hypetsensitiv og sløv.

Våkner av brann i beina. Sviende rygg og mage. Kjenner det langt inne i margen når jeg vasker henda. 

Har kommet til behandling. Første gang med oppadgående migreneanfall og knapt en hel setning. Andre gang med kvalme og svimmelhet så timen endte i stabilt sideleie mens dama sjekket puls. Jeg syntes det kanskje var drøyt. Men hun var ikke enig. Det skjer ting i kroppen. Og jeg aner ikke hva.

Har hatt en feriepause fra behandling nå. Og fra stress og krav.

Du kunne bare slått meg ned igjen. Det er samme greia. Samme reaksjonen. Så intenst at jeg av og til vil gi opp. Men lever med akkurat det jeg klarer der og da istenden. En dag er det fire timer på beina. En annen dag må jeg hive håndkle etter en.. Kanskje ingen. Det ligger noe i lufta. Eller kroppen. Og det murrer igjen. Som en sorgreaksjon som går i bølger. Natta har vært full av kav og lyder, og jeg er utslitt før jeg står opp. Skal prøve likevel. Det er 22 juli. Ingen er med meg. Jeg må gjøre det jeg kan. Jeg må gå. I all glemselen er mye glemt. Men ikke hvor jeg var, eller detaljene fra tre år tilbake. Så meningsløst. Jeg skal en gang til ut å se om jeg kan få litt mer tilbake av livet. Jeg som får sjansen.