Hashtag og glamour

Det er så innmari greit med trender. Da vet du hvor skapet står og skjønner ungdommen.

Mormors musli ble grenola og skal være hjemmelaget. Litt sunnere. Og for ett navn da!! 

I fjor var det knekkebrød. Det ble for traust. Tenker brunost og slankekurer. Grenola sier sommerferie og søtt midt i uka.

Og så deles bilde da. Gudene veit om det ble spist. Men hashtagget i alle fall.

Det er så fint med hashtag. Moderne. Om mellomrommet mellom ordene mangler kan jeg skylde på hashtaggen i meg. 

Skrivefeil beklager jeg på forhånd for de skyldes stavekontrollen. Som på tross av sitt navn ikke kan stave. Det er i alle fall ikke min feil. 

Carpe Diem!

Neste uke forsvant før den begynte . 

Grip dagen og lev i nuet! 

Men nå må jeg snart begynne å se litt framover også!

Og neste år blir alt mye bedre.. Tror jeg. Men lev nå i nuet! Ingen gjør det for deg. Sier dem. Men hvem i all verden har ikke angra på ett impulskjøp? Gjerne ett som gjør at du må spise tomatsuppe resten av uka. 

Ett øyeblikk er også ett tilbakesteg når det du trodde var gjort i forrige uke igjen setter inn og kaster motivasjon på søppelhaugen. 

Ett nu av høye topper og dype daler. Distraksjoner.

Akkurat nå er nuet mitt at jeg vil sove en time til. Mens ordene detter ut av huet. Regnet siler gjennom takrenna. Og bygningsarbeiderne over gata ramler med stål som ett halvt gateorkester basert på kjelelokkmusikk.

Noe sier meg jeg burde drikke vann og hente pianoet. Sånn for nuets del. 

Ei skrue løs

Det er ikke alle forunt å få papir på at dem har en skrue løs! Ett røntgenbilde i alle fall. Og jeg er stolt av det!

Tenke seg til da! Hver gang noen rister litt på hodet og kikker oppgitt på meg, kan jeg bare riste litt på lanken og si:Jeg har ei skrue løs ja! 

Vinn-Vinn eller Svinn-Svinn. Dette er skikkelig bra så lenge jeg ikke ruster. 

Rushtid

Jeg slutter på en måte aldri å la meg overraske over kollektivsatsing i byen jeg bor i.

Sykkelby kaller den seg også, stort sett  uten en eneste sykkelsti. Og buss går ganske greit sånn fra sentrum til senter..

Så i dag tenkte jeg kjøre buss til sykehuset. De fleste svipper nedom der. La være å mase på folk på jobb om å leke privatsjåfør for meg når jeg er litt satt ut av drift.

Ett raskt anslag og jeg springer ut av døra nærmere tre kvarter før jeg ville gjort om jeg hadde brukt bilen. Rekker bussen med null i margin og vil bare ha en enkeltbillett.

Glem det! Kun kontantbetaling. Ingen ruter app. Kortautomat. Billettsalg. Annet enn en trekvarters busstur unna... 

Slukøret og irritert må jeg bare gå av bussen. Finne nærmeste minibank, og ta ut kontanter. Vente på neste buss og satse på at jeg uansett ville bli sittende å vente på sykehuset. 

Slapp av, vi kjører deg trygt fram. Mens vi småsynger radiohits og tramper takten. Bare husk vi tar kun kontant cover charge eller klippekort.

Om noen fortsatt skulle  lurer på hvorfor jeg ikke bruker buss, men maser..

Disiplin i rekkene-down memory lane

Mutters alene og som enslig norsk delegat til en konferanse i Wien. Burde kanskje vist at her får en svar på akkurat det en spør om. God økonomi i det.

Så når spørsmålet er hvilken trikk som er den rette hoppa jeg på den jeg.. Konduktøren lovte å si fra når vi kom til rett holdeplass også. Trodde vi skulle langt ut av sentrum jeg. For fram kom vi jo ikke. Og der var endeholdeplassen. 

Jeg er jo ikke så stor. Kunne han ha glemt meg? 

Sakte hoderysting. Vi hadde nå ikke passert enda. Andre veien dette. Jeg fikk nå være med tilbake. Hadde nå ikke spurt om det var denne retningen heller. Og fram kom jeg..

Der var alle tilreisende booket inn på ett ungdomsherberge.. Litt ned i gata i følge beskrivelsen. Stemte det gitt. Østerriksk presisjon. Men meg hadde de ikke hørt om. Ikke konferansen heller. Eller organisasjonen. Og herberget var fullt.. 

Den følelsen... Kjenner du den følelsen. Alene i fremmed by. Kasta på gata. Fattig student. Feil uke? Måtte jo være det! Flybillett hjem om noen dager...

Finn kontoret! Det kan jo bare ikke være sant. Jeg har en adresse. 

Men kontoret er tomt.. Hva nå.. Vandrende gatelangs dukker ett lokale opp. Konferanselokalet. En sjelden lykke over å finne en rad med stoler! 

Og en seng. Booket i en sekretærs navn.. 

Og regelverk. Ekte regelverk hengt opp på alle vegger. Legg klærene oppe på dyna i senga om du vil beholde senga en natt til var en viktig en. For det skulle vi jo. Dørene låses klokken 24 og vær stille likeså..

Så dagen derpå opprant og jeg skulle ha frokost. Kø fram til ei lita luke med ei østerriksk matrone bak. "The other Kaffee" skrek hun! Og glemte du ett "bitte" bak svarer skjønte du det at her ble det ingenting. "Kase other wurst" .. Ingen Ole Brumm her. Presise spørsmål og svar.

Kom nå gjennom og fikk to brødskiver slengt på tallerken. Og det var videre i møte. Lunch. Møte. Middag. Og noen øl ble det vel også. Før vi uten skam ringte på herberget etter midnatt for å fnise oss i seng.

Det var jo seks mannsrom. Og noen hadde funnet roen lenge før meg. Jeg følte meg fram til senga for å finne tannbørsten som lå oppe på dyna slik reglene tilsa. Og der lå det sannelig en mann også! Det vil si. Tannbørsten fant jeg vel ikke i farten før jeg styrtet ned og fant den allerede litt leie nattevakten.

Litt stotrende fikk jeg forklart at det lå en mann i senga mi. Nattevakten virket ikke helt enig i det. Hun ristet litt på hodet.

Helst ville jeg leie henne opp å vise fram mannen. Men hun var liksom ikke helt med på det. Hele scenarioet var jo ganske absurd så det skjønner jeg jo 

Jeg burde jo ant.. Jeg anklager en mann for å ha tatt senga mi. Men jeg burde jo selvsagt spurt hvor senga mi var. Du skal ikke tro. Du skal vite.

Og hadde jeg bare tatt meg en pause i alle denne konferansevirksomheten og stukket innom herberget i løpet av dagen ville jeg vist at jeg var flyttet på. Det sto sikkert med liten skrift ett sted.. 

Ikke visste jeg

At det var selve polstringen, isoleringskiloene som forsvant først ..

Nå håper jeg dun og ull er gode substitutter for muskler..

Gamla som ramla

Skarp som en falk. Med lesebriller. Virker kanskje som en dompap. Eller var det stær. En grønn en. Det er vel neste.

Må jeg nå ha sånn snor for å ikke rote bort brillene? Snedig..Er det kult? Eller er pannebåndvarianten like god? Slitasjeskader på øra? Er det en diagnose egentlig? Ekstra rynkebonus i panna etter å ha kikka over kanten.. 

Heldigvis er aldersgrensen for gammel cirka 90. Ung med litt stæsj bare. Seriøst liksom.. Null bling. Da holder det kanskje..

Smak av såpebobler

I mitt liv som enarmet banditt var kanskje en selvtømmende hårspray ikke akkurat det første jeg trengte. Forøvrig heller ikke det siste!

Vel.. Egentlig klarer jeg jo knapt trykke ned pumpa. Så selvutløser kunne jo vært greit det. På den annen side kan jeg knapt vri opp en klut for å rydde i roret til sånne egenrådige individer heller. Inkludert meg selv! 

Ikke at jeg bruker så mye hårspray. Det var da enda ett forsøk på å temme noen småulydige, viltre hårstrå.

Men en sånn boks pleier da å vare en stund siden den likevel blir stående.

Men i dag da. Da skulle sveisen fikses før den ble gjemt under lua. Og der hang denne dingsen seg opp. Litt akrobatikk for å få den i gang. Og enda verre å stoppe.. Trodde saken var i boks. Bokstavlig talt. Og la i vei..

Med sjokk og vantro gnir jeg såperester ut av øynene timer senere. Og hoster opp små såpebobler etter å ha åpnet skapdøra der body lotion, håndjern og rensemelk gjorde piruetter på nylagt kunstis! 

Den skyldige hadde mistet all piff og sto og hang i hjørnet.

Aldri så galt det ikke er godt for noe. Jeg dufter såpe og tennene smaker lavendel. Tror jeg. Har egentlig aldri spist lavendel. Men det ligner sikkert. 

I morgen blir det lue uten spray. Of jeg sparer meg både ett i-landsvalg og klønete venstrehåndsakrobarikk over klessnora. Om deodoranten danser med etter dusjen også blir det en rett så bra dag! 

Tigerøyne

Om tigeren er den som ser best i jungelen ligger den dårlig an.. Omtrent like dårlig som ulven. Og den er det søren ikke mange igjen av. 32 for å være nøyaktig. Resten har stukket av til Sverige. 

Men som fullblods tigerstadesjente burde jeg være ganske skarpsynt.

Altså, jeg er innforstått med at jeg ser særs dårlig uten litt hjelp rett på øye. Og det har jeg fått jevnt og trutt. Ei lita linser og tepper fikk sjatteringer og ordene ble lynende klare!

Har egentlig bare ventet på det skulle snu og bli bedre siden det er den veien det går med alle. Så mumler altså optikeren noe om briller utapå linsene ved lesing og skjermbruk- og med frekkhetens nådegave lett mysende over egen brillekant, kommer alderen... Min alder! Svart på blått på skjermen bak. Ja, tro ikke jeg ikke så det! Eller ante det i det minste ...

Jeg, som med letthet kan dra av 5-6 år på alderen må bare krype til korset. Igjen. I år.. Er det ikke beinskjørhet og lett demens er det alderstillegg på glass..

Nå er jeg klar for 40 års krisa! Må bare riste av meg skadene først. Greit å ha tatt dem før jeg setter i gang. 

Ett bitte lite vedtak og vips!

Og så gikk vi videre. Eller..

Ett bitte lite vedtak og mengder med smertestillende. Frustrasjoner. Opp- og nedturer er slutt. Over and out! Jeg må si jeg gleder meg! Skjønner ikke hva jeg kaver med!

Dette er jo gode nyheter på linje med at det var kun ett lite glass vin. Erna tok en kaffe. Siv hentet ett glass vann. Farmen Andreas fikk ikke være med. Slutt for P3 Ida. Danse Carl vrikket foten. 

Viktige, individuelle nyheter med fete overskrifter, lite tekst og store bilder. 

Hipp hurra for individet i sentrum! 

Facebook. Instagram. Twitter. Og snapchat. Med meg selv i hovedrollen og med selvskreven tekst. 

Seks måneder normert tid for sykemelding? Hu hei for ett framskritt. Gleder meg til vedtaket om opphør av hodepine,  og full bøy ihåndledd dukker opp! 

Eller sannsynligvis med en ny utredning. Ny forklaring. Ny lege. For det er vel fastlegen min det er noe galt med da. Hun som enda ikke har fått meg frisk tross tiltak og jevn oppfølging. En ny lege må være løsningen.

For hvem er vel sykemeldt i seks måneder? Annet enn sytepaver og dåsemikler? Og andre som av ulike årsaker ikke får den behandlingen de skal fordi de har valgt feil lege.. 

At en sykemelding forlenges med en annen, betyr vel at jeg har påført meg skade, og har ett vist ansvar selv her også kanskje? Jeg mener, ett håndleddsbrudd. Det er jo seks ukers plankekjørt ferie det.. 

Har jeg noe reservasjonsrett her? Mot å forklare en etterhvert lang og sammensatt sykehistorie en gang til? Argumentere for en diagnose? 

Eller er reservasjonsretten begrenset til leger som mener seg bedre skikket til å ta makt over en kvinnes kropp basert på egen tro, enn kvinnen selv? 

Jeg er så møkka lei av vondter. Av smertestillende. Av stillesitting. Møkkavær. At det kan vedtas bordt hadde vært en sann glede. Men dette er ikke segway og snøscooter kjøring. Dette er min kropp! En fortsatt ganske levende organisme med for tiden en del begrensninger som tar litt tid å få på plass.

For noen er historien kanskje vanskelig. Skamfull. Tabubelagt. En ny utredning av en ny, ukjent lege kan være ett tilbakeskritt i behandlingen. 

Sykemeldingsordningen er i stor grad basert på tillit. Tillit mellom lege og pasient. Pasient og arbeidsgiver. Og noen vondter. Noen diagnoser er mindre synlige enn andre. Og dermed ofte mer stigmatiserende i utgangspunktet. Jeg trenger ikke ett stigma til. 

Siv Jensen kan smile og fortelle om tryggere hverdag med IKT satsing og mer politi. Kompetansesenter i Oslo og faste stillinger. 

Jeg kan fortelle at av alle steder jeg helst vil bli slått ned når uhellet er ute, troner Oslo som en suveren og enslig ener! Der finnes kompetansen. Støtteapparatet.

Bare så synd det ikke er der jeg bor.

IKT og en oppdatert database hadde heller ikke sendt en politivakt inn i portrommet den kvelden.

Eller opp på Aksla da Anja ble ett tilfeldig offer. Tilfeldig ja. Men det passer kanskje litt dårlig inn i vedtaket at tilfeldigheter skjer? Noen må jo ta ansvar! 

Straff og tydelighet sier Erna. Vel og bra. Men glem ikke ofrene her. Jeg kan ikke vedtaksfestes som ferdig voldsoffer etter seks måneder. Hverken av NAV eller enda en ny lege. 

Med satsing på individ, frihet og trosfrihet føler jeg meg litt mistenkeliggjort. Uflaks er det liksom ikke rom for. I alle fall ikke i en stor jafs der jeg har fylt uflakskvoten min for de neste 10 åra og vel så det..