Ett bitte lite vedtak og mengder med smertestillende. Frustrasjoner. Opp- og nedturer er slutt. Over and out! Jeg må si jeg gleder meg! Skjønner ikke hva jeg kaver med!
Viktige, individuelle nyheter med fete overskrifter, lite tekst og store bilder.
Eller sannsynligvis med en ny utredning. Ny forklaring. Ny lege. For det er vel fastlegen min det er noe galt med da. Hun som enda ikke har fått meg frisk tross tiltak og jevn oppfølging. En ny lege må være løsningen.
Hipp hurra for individet i sentrum!
Facebook. Instagram. Twitter. Og snapchat. Med meg selv i hovedrollen og med selvskreven tekst.
Seks måneder normert tid for sykemelding? Hu hei for ett framskritt. Gleder meg til vedtaket om opphør av hodepine, og full bøy ihåndledd dukker opp!
For hvem er vel sykemeldt i seks måneder? Annet enn sytepaver og dåsemikler? Og andre som av ulike årsaker ikke får den behandlingen de skal fordi de har valgt feil lege..
At en sykemelding forlenges med en annen, betyr vel at jeg har påført meg skade, og har ett vist ansvar selv her også kanskje? Jeg mener, ett håndleddsbrudd. Det er jo seks ukers plankekjørt ferie det..
Har jeg noe reservasjonsrett her? Mot å forklare en etterhvert lang og sammensatt sykehistorie en gang til? Argumentere for en diagnose?
Eller er reservasjonsretten begrenset til leger som mener seg bedre skikket til å ta makt over en kvinnes kropp basert på egen tro, enn kvinnen selv?
Jeg er så møkka lei av vondter. Av smertestillende. Av stillesitting. Møkkavær. At det kan vedtas bordt hadde vært en sann glede. Men dette er ikke segway og snøscooter kjøring. Dette er min kropp! En fortsatt ganske levende organisme med for tiden en del begrensninger som tar litt tid å få på plass.
For noen er historien kanskje vanskelig. Skamfull. Tabubelagt. En ny utredning av en ny, ukjent lege kan være ett tilbakeskritt i behandlingen.
Sykemeldingsordningen er i stor grad basert på tillit. Tillit mellom lege og pasient. Pasient og arbeidsgiver. Og noen vondter. Noen diagnoser er mindre synlige enn andre. Og dermed ofte mer stigmatiserende i utgangspunktet. Jeg trenger ikke ett stigma til.
Siv Jensen kan smile og fortelle om tryggere hverdag med IKT satsing og mer politi. Kompetansesenter i Oslo og faste stillinger.
Jeg kan fortelle at av alle steder jeg helst vil bli slått ned når uhellet er ute, troner Oslo som en suveren og enslig ener! Der finnes kompetansen. Støtteapparatet.
Bare så synd det ikke er der jeg bor.
IKT og en oppdatert database hadde heller ikke sendt en politivakt inn i portrommet den kvelden.
Eller opp på Aksla da Anja ble ett tilfeldig offer. Tilfeldig ja. Men det passer kanskje litt dårlig inn i vedtaket at tilfeldigheter skjer? Noen må jo ta ansvar!
Straff og tydelighet sier Erna. Vel og bra. Men glem ikke ofrene her. Jeg kan ikke vedtaksfestes som ferdig voldsoffer etter seks måneder. Hverken av NAV eller enda en ny lege.
Med satsing på individ, frihet og trosfrihet føler jeg meg litt mistenkeliggjort. Uflaks er det liksom ikke rom for. I alle fall ikke i en stor jafs der jeg har fylt uflakskvoten min for de neste 10 åra og vel så det..
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar