Bank bank-noen hjemme?

Jeg skulle selvfølgelig vært kjempeglad. Helt overlykkelig faktsik over at det banket på døra. Det banket på døra før telefonen kimte. Jeg har nemlig innprentet historier om hine hårde dager hos mine barn. Den gangen ingen hadde mobiltelefon. Litt svimlende å tenke på at det ikke bare er å ringe å avtale og møtes klokka ett. Vi måtte gå hjem til vennene våre. Ringe på og høre om vedkommende var hjemme, og kunne være med ut å leke. Tenk om det ikke passet!

Eller hva gjorde vi når vi bare måtte ringe hjem? Vel.. da var det fasttelefon og vi kunne alle telefonnummerene i hodet. Og var vi ikke hjemme hos noen med fasttelefon måtte vi finne en telefonkiosk. Og om noen skulle ha tak i oss.. ja da fikk de ta ringerunden da. En lapp hjemme fortalte stort sett hvor vi var. Og så hadde vi en klokke å passe. Ikke klokka altså. Men avtalt tidspunkt for når vi måtte hjem.

Så jeg skulle kastet meg rundt halsen på de som banket på. Det var bare litt tidlig. Før første skoletime på en fridag.. Og litt før søvnen var gnidd ut av øya. Jeg mener å huske vi hadde noen regler med klokka der også. Men er sannelig ikke helt sikker.

Jeg hørte jo de kom skramlende inn i gangen med sparkesykler sånn rundt åtte. Banket  på. Banket litt hardere. Hoppet litt i trappa. Og når ingenting hjalp fordi ingen her i huset hadde stått opp tok de like gjerne å forsøkte å åpne døra. Den var låst. Noe annet jeg lærte i min barndom. Lås føra! Så de forsøkte en gang til. Sparket litt i den for å se om den kunne løsne, og påkalte dermed mannen i huset. Altså min sønn som jeg på tro og liv hadde lovet skulle få sove så lenge han ville. I alle fall til jeg ble så sulten at han måtte komme å spise frokost. Ikke helt så lenge han ville der altså. Men litt lenger enn åtte. Jeg trenger tross alt litt kaffe først. Og kaffe får han ikke!

Heldigvis fungerte hode hans sånn nogenlunde da spørsmålet om søstra var hjemme kom. Jeg syntes spørsmålet kanskje var litt rart. Når en prøver så iherdig å ta seg inn hos noen en ikke tror er der ligger det godt innbruddspotensiale i deg.  Han kunne fortelle at den respektive søster sov, og det gjorde i grunnen han også. Og lukket døra.

Når alt håp er ute - ring inn er det tydeligvis noe som heter. Kanskje telefonselgergenet er litt likt dette innbruddsgenet? For ikke mange minutter etter begynner telefonen til frøkna å synge. De ringer nemlig ikke lenger, men etterligner Miley Cyrus eller en frosk om en liker det bedre. Som jeg muligens har nevnt hadde ikke dronninga våknet helt enda så dama fikk synge hele sangen til inntil Telenorsvar tok over med litt mer sånn monoton røst.

Så da ringer vi en gang til, ikke sant! Jeg mener. Når du har banket på, revet i døra, sparket i døra, snakket med medlem av husstanden, ringt en gang og fortsatt ikke oppnådd kontakt er det ingen grunn til å gi seg.. Før skoletid.

Kanskje unødvendig å nevne vi sto opp alle sammen. Og ikke fikk svar når vi ringte tilbake. Kanskje de sovna.