Kan en vokse av seg ett sovehjerte?
Etter år hvor jeg godt sov gjennom bombenedslag, uvær og alskens stridigheter.. Med den selektive evne til å våkne av barneklynk og brekninger. Så føles det som ett ganske betimelig og opplagt spørsmål!
Våkner av den minste lille gravmaskin som tar ett tak i seks tida. Ett plastglass i siste dans nedover fortauet. En tom buss på diesel. Eller kinesisk såpeopera rett utenfor vinduet. Uling og trøst på høyere nivå enn Hotel Cæsar og Paradise Hotel. Tror jeg da. Følger ikke med på seriene, men det høres sånn ut på lyden.
Men sovner altså ikke igjen før timer senere. I det en skal stå opp og gale til hanen! Eller om det var den som skulle gale til meg.. Bråkmakeren. Alle disse uromomentene som av en eller annen grunn stopper ved mitt vindu er kanskje kjøpt og betalt av en irritert hane. Han selv har jeg nemlig ikke møtt på ganske så lenge..
Det å sovne til opprør utenfor er jo heller ikke bare bare lenger. Med mindre jeg sitter midt i. Da sovner jeg tvert og upassende. Irriterende. Og bakvendt.
Så ender en med smale øyne og ujevn dag. Eller halv dag siden resten blr sovet bort. Eller forsøkt slumret og snoozet for å ta inn det tapte. Lettere vridd og vendt på utallige ganger som en overmoden kjøkkenklut eller småsvidd pannekake.
Mens jeg lengter til svunnet tid med sovehjerte. Ett hjerte jeg kunne skryte av. Som nå like gjerne løper litt løpsk sammen med surrehodet. Skjønn forening der.
Det er kanskje livet. Men fy så trøtt da!
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar