Jeg gidder ikke !

Jeg hadde tenkt å mene noe om magen til fotballfruen... Den flate, tynne saken. Men jeg gidder rett og slett ikke bry meg.  Til det er jeg alt for selvsentrert. I likhet med den samme fotballfrue som har skapt storm i ett vannglass underdimensjonert til de grader. Ett gedigent PR jippo for egen person og blogg. Og det på ett tidspunkt der de fleste synes babyens fot er det søteste, mest fotogene og postbare i hele verden. 

Der ett bilde kan fortelle mer enn tusen ord, kan det også lyve noe så inne i hampen. Konstrueres og redigeres. Det kan formidle ett øyeblikk. Ett sekund. Og om trusa var liten og buksa trang, kan jo den skiftes igjen i sekundet etter. Hvem har ikke lagt i vei i høye stilletter og vandret hjem barbeint. Det handler om presentasjon.. 

Riktignok synes jeg det er ett uheldig signal til unge frøkner med kroppsfikseringer. Og kan være der rettferdiggjør sårende kommentarer unge jenter i mellom om tykkelse og vekt. Men nå skal søren meg jeg øse av litt også.. Selvsentrert som pokker. For jeg har nettopp gjennomført "du er god nok og vi er alle forskjellige med ulike talenter" samtalen, atter en gang. 

Ransbølge eller ei. Jeg gir fullstendig blaffen i om det er mer eller mindre enn før. Om der er opphausa eller ei. Barneranere og voksenranere er like selvsentrerte som resten av oss inntil det smeller. Egen ære og egen gevinst er forsåvidt en drivkraft som går igjen som en fin liten rød tråd her. Om det da er egen blogg eller gjengkodeks. Samme greia. Passe inn. Tjene penger. Finne sin plass. Presentere seg. 

Jeg vet bare at slaget traff bra . Midt mellom øya. At sju måneder senere får det to skritt fram og ett tilbake. At vær og vind setter meg fullstendig ut av spill og holder meg våken. Det er gode dager. Og dårlige dager. Søvnløse timer og netter. 

At noen nok tenker dette er NAVing... Kom deg tilbake i jobb og slutt å tulle! Der kan da umulig vare så lenge. Være så ille.. Ingenting synes. Og utad virker alt ok.. Den litt rare dama som vandrer gatelangs og knipser bilder.. Presentasjonen gjøres smilende i øyeblikket en god dag. Det er i beste fall en halvsannhet. Mellom stormkastene er himmelen alltid blå..

Tålmodighet er en dyd som settes på prøve. Antall smell og murvegger på veien synes uendelig.. Antall timer med søvn alt for mange og alt for få. Samtidig. Ganske likt forholdet jeg har fått til smertestillende.. 

Så mange fler som må være bak tallene i statistikken. Som har ristet det av seg. Låst seg inne. Eller forsøker å komme seg opp igjen. Mens folk oppfører seg som en er en smittsom sytepave.. Det er omtrent like lite moro å innrømme fortsatt sykemelding og smerte, som å få høre om det.. Tro meg.. De fleste vil ikke ha sannheten, men ett, jo takk bra! Eller en flat mage..