Om lastebiler og vikeplikt

Så viser det seg altså at lastebiler ikke innehar den berømte vikeplikten. Altså. Egentlig viste jeg jo det som fører av en bitte liten bil, som passer mitt mer eller mindre lille legme, at en ikke ypper med de som er større enn seg i trafikken. Og ikke driver forbikjøring av vogntog i oppoverbakke.

Men dog. Denne vikeplikten. Eller det er vel heller snakk om stopplikt ved fotgjengerfelt. Se det  tenkte jeg da det var litt sånn met gjengs enighet om. Det finnes jo vrimlende skolebarn og greier. 

Men når en den ene dagen ikke bremser ned, men skrenser forbi med foten godt plantet i bremsen mens jeg skvetter unna som ei vanndråpe. Og dagen derpå koster på seg ett tut i det han passerer faktisk lenge etter at jeg har nådd over veien og noen meter nedover fortauet også. For ikke snakke om han som da bare kjørte på mens jeg lydig kikket til venstre og høyre litt senere på dag. Da lurer jo jeg på om det er noe jeg ikke har fått med meg.

Ett skikkelig slag i hode gjør jo sånt. Det svirrer litt tregt, og en del går faktisk ganske raskt i glemmeboka. Noe gammel info ligger muligens og støver under ny info fra NAV om at en sykemelding ikke bør være lenger enn ett svangerskap. Og ellers info fra andre velgjørere så det ikke helt klarer å trenge gjennom.

 Det kan jo være ett nytt slag gjør underverker da. Sånn som i Donald. At jeg egentlig bare burde gått på der og satset på alternativ lastebilhealing. Jeg er jo i bunn og grunn ganske lei av medfølelse av typen huff da, og hadde sett for meg at noen heller bare tok over hele greia. Neste lastebil! I dare you! 

Høy spenning livsfare!

Det å kjøre strøm gjennom kroppen burde generere aktiv sykemelding. Minst! Sikker pol inn merket i blått. Utgang usikker..

Nervepirrende bokstavlig talt med volt gjennom kroppen. Fingre som spretter ukontrollert rundt. Jeg har allerede patentsøknad inne som uro og sprellemann. Med egen testperson. Og kroppen i høy alarmberedskap. Like før luftvernsirena uler og det lenge før 12. 

Langflat dans i lett samtale med torturisten. Manglet bare ett glippetak før stående bro og en hilsen til parketten. 

Og rett på jobb? Siden jeg ikke kjørte av veien. Og se det er bare flaks.. 

Lys og glede

Hva i himmelens navn er greia med å gi bort lysestaker i gave hele tiden? Skapene er stappfulle av lysestaker som aldri er bruk, kommer i bruk eller tåler dagens lys..

Vi skifter lysestaker raskere enn truser, og kjører ukebladstil med lysbrett. Og trenger virkelig ikke alle disse lysestakene. Like lite som shampoo som lukter som venninne. Stappfull av dufter som får tårene til å renne. Gi meg heller en vindusvask lissom!

Inntil frøkna da lager ferielys av honning og behovet melder seg. Ikke på grunn av lukta. Men kommer avkommet med selvlagde ting setter vi det fram.. Like selvsagt som at hjemmelaget mat spises. Uansett!! Det er regelen med en god del unntak..

Mulig alle en-armede, fem-armede og doble staker røyk i en opprydning. Eller at minne om skjulested er like godt gjemt som lysestakene selv. Her er det i alle fall støvsugd for lysestaker. Nærmest som en trål har tatt rennfart gjennom leiligheta og tatt med seg alt av lysverktøy. Kanskje opp på loftet. Ut i boden. Eller andre mørke kroker der ingen med vettet i behold beveger seg etter middag. Med mindre du er rotte.

Takk for ett til tider fungerende hode og ei søt liten flaske. Venninnegave forøvrig med sukkersøtt innhold som for lengst har gitt den påkrevde hodepine. Lystenning ble det - og det svei godt i øya også.

Brannalarm

Vanligvis når det ryker ut av øra, er det chilli involvert. 

Så når det virkelig brenner, minst en ulmebrann, er det er lett å skyve skylda over på værgudene. Som sikkert er blitt senile, gamle som de er. Eller late. Allergimedisin før snø.. Seriøst? 

Kan en fordele skyld gjør en jo det. Lua sydde jeg jo nærmest på i september, så den livsfarlige trekken er unnskyldt. 

Litt unødig å skru på brannalarmen og stikke av samtidig da, spør du meg. Sånne barnestreker kommer en kanskje tilbake til sammen med most mat og tannskyll. 

Riktignok sendte de feieren innom. Men han nekta å kikke inn i ørene mine selv om jeg insisterte på at det er pipebrann der. Og sånne ting er alvorlig. Så alvorlig at jeg ikke har fyrt på så mye som ei ønskekvist i hele vinter av hensyn til naboen. 

Virket ikke som han hørte alarmen heller. Og det ble vel heller antydet at her var såpe, vann og doktormann mer passende.. 

Han om det. Det varmer godt. Men kunne noen skru av alarmen?

Om å våkne i paradis og turen til de evige jaktmarker

Det finnes verre måter å våkne på enn å finne orkideer halvveis utover spisestuebordet og på gulvet. Ikke orkideer egentlig heller. For det er lenge siden den hadde blomster. Det vil si.. Det kom to etter jul jeg klarte å rive av i pur glede over å ha fått blomster, og da bare ville ha dem fram i lyset. Men nok om det. Her var barkebillebuggie på lyse morgenen. Jord og bark overalt med en radius av ganske mye.

Og som under over alle undre hadde den reist seg opp igjen, og sto så fint og blomstret. Vel, uten blomster da. Den hadde bare glemt å rydde og støvsuger etter seg. 

At det skyldes annet enn en ren forglemmelse kan jeg ikke tenke meg. Det var i alle fall en nyttig påminnelse om at jeg har glemt å vanne.

Og siden jeg i grunnen er ganske lei av å rydde etter andre. Og husker dårlig. Fikk den vann før det bar rakt til de evige jaktmarker da naboorkideen takket meg meg falne blader. En god grunn til også kvitte seg med fredslilja fra eksen som absolutt ikke trenger næring. Som nekter å dø tross mangel på pleie og kjærlighet. Sånn i motsetning til forholdet. 

Og vips var en klar for ny start! 

Jo da. Det finnes langt verre måter å starte dagen på. 

Noe så inne i vottene

Den bare lå der.. Ikke sant. Helt alene. Mistet og glemt. Jeg fatter det ikke! Hvordan man kan miste en hanske og ikke merke det? Eller enda verre.. Gå av seg en sko..

Kaste hansken har jeg hørt om. Gjør jeg det kan jeg like gjerne kaste inn håndkle med det samme..

Jeg mistet en vott her om dagen.. Så det går an da tenker du.. Niks! Jeg sprang med fanden i hælene tilbake til eksakt det stedet jeg tok av votten for å lete fram nøkkelen. Og der lå den. Litt fornærmet og enda ikke kald. Det var det bare hånda mi som var. Det var en lykkelig gjenforening.

Ikke så rart at legen lurte på om jeg bruker votter i pluss 10 grader kanskje. Omskapt til isprinsesse på 30 sekund uten vott. Irriterende vondt. Irriterende votter. Hansker kan du knipse med. Vottene bare i. Så holder jeg varmen. Og stilen inntakt. Høye hæler. Lue. Votter og Ibux Gel.. Klønemor. 

Selger vott med innhold til høystbydende. Må dekke reparasjon og nytt innhold. 

Men lua mi får du ikke..