Om lastebiler og vikeplikt

Så viser det seg altså at lastebiler ikke innehar den berømte vikeplikten. Altså. Egentlig viste jeg jo det som fører av en bitte liten bil, som passer mitt mer eller mindre lille legme, at en ikke ypper med de som er større enn seg i trafikken. Og ikke driver forbikjøring av vogntog i oppoverbakke.

Men dog. Denne vikeplikten. Eller det er vel heller snakk om stopplikt ved fotgjengerfelt. Se det  tenkte jeg da det var litt sånn met gjengs enighet om. Det finnes jo vrimlende skolebarn og greier. 

Men når en den ene dagen ikke bremser ned, men skrenser forbi med foten godt plantet i bremsen mens jeg skvetter unna som ei vanndråpe. Og dagen derpå koster på seg ett tut i det han passerer faktisk lenge etter at jeg har nådd over veien og noen meter nedover fortauet også. For ikke snakke om han som da bare kjørte på mens jeg lydig kikket til venstre og høyre litt senere på dag. Da lurer jo jeg på om det er noe jeg ikke har fått med meg.

Ett skikkelig slag i hode gjør jo sånt. Det svirrer litt tregt, og en del går faktisk ganske raskt i glemmeboka. Noe gammel info ligger muligens og støver under ny info fra NAV om at en sykemelding ikke bør være lenger enn ett svangerskap. Og ellers info fra andre velgjørere så det ikke helt klarer å trenge gjennom.

 Det kan jo være ett nytt slag gjør underverker da. Sånn som i Donald. At jeg egentlig bare burde gått på der og satset på alternativ lastebilhealing. Jeg er jo i bunn og grunn ganske lei av medfølelse av typen huff da, og hadde sett for meg at noen heller bare tok over hele greia. Neste lastebil! I dare you!