mandag 17. februar 2014

Brannalarm

Vanligvis når det ryker ut av øra, er det chilli involvert. 
Så når det virkelig brenner, minst en ulmebrann, er det er lett å skyve skylda over på værgudene. Som sikkert er blitt senile, gamle som de er. Eller late. Allergimedisin før snø.. Seriøst? 

Kan en fordele skyld gjør en jo det. Lua sydde jeg jo nærmest på i september, så den livsfarlige trekken er unnskyldt. 

Litt unødig å skru på brannalarmen og stikke av samtidig da, spør du meg. Sånne barnestreker kommer en kanskje tilbake til sammen med most mat og tannskyll. 

Riktignok sendte de feieren innom. Men han nekta å kikke inn i ørene mine selv om jeg insisterte på at det er pipebrann der. Og sånne ting er alvorlig. Så alvorlig at jeg ikke har fyrt på så mye som ei ønskekvist i hele vinter av hensyn til naboen. 
Virket ikke som han hørte alarmen heller. Og det ble vel heller antydet at her var såpe, vann og doktormann mer passende.. 

Han om det. Det varmer godt. Men kunne noen skru av alarmen?

Ingen kommentarer:

Legg inn en kommentar