Ett døgn som hjertepasient

Min hevn mot legeromanen er skikkelig husmorporno til legene. Stakkars folk. De har jo ikke en gang skrevet boka..

Sannsynligvis vil de si som sensor sa da jeg kom til muntlig i ett eller annet fag ved Universitetet.."Skriften din er veldig pen, men jeg klarer ikke lese den.."

Jeg besto med glans!

Men med ett EKG apparat hengende rundt halsen og ett skjema de kaller dagbok må de likevel prøve.

Den skal få slippe delen der min skyssmann banket på døra i svært god tid. Faktisk så god at jeg fortsatt befant meg på pyntestadiet på badet. Vet nå tross alt aldri hva slags folk en kan treffe på i sykehuskorridorene. Og det neste døgnet er dusjen bannlyst. 

Vel, håret ble nogenlunde gredd og krigsmalingen klattet inn mens den samme skyssmann småpratet med en kaffekopp i døråpningen til badet mitt. Jeg kan opplyse om at alt min datter fortalte meg dagen før er forsvunnet fra min hukommelse, noe hun i hele dag har minnet meg på. Og denne baderomssamtalen er meg muligens enda fjernere. Jeg tror jeg sjekket min sønns helse og helbred med en tekstmelding i ett forsøk på multitasking mens jeg prøvde å bli ferdig.

Håret ble satt i en flette noe senere.. Jeg oppdaget nemlig en plakat til gjengen i "Alt for Norge", og skjønte at her kunne det lure ett kamera. Riktignok tror amerikanere på troll. Men å møte ett med regnværssveis kan muligens bli litt i overkant. Tilværelsen som saktegående sykemeldt er sannelig tøff.

Vel framme på sykehuset slapp jeg i det minste å vente og ble koblet opp. Følelsen av å forlate stedet høygravid var påfallende. Fortsatt på krykker, med bul på magen. Jeg ble plukket opp av ei venninne akkompagnert av en sykkelalarm som ulte infernalsk etter at en av våre yrkessjåfører hadde bommet litt på parkeringsstripen..

Vurderer du en sånn alarm? Glem det..

Med mindre du har sykkelen parkert så du hører den..

Hjemme igjen åpner jeg dagboka med at jeg stopper ett migreneanfall i tablettsform og slukker lyset en stund. Legger til en setning om at jeg nok skulle sett litt etter nyresteinpssientsønnen min som ligger alene hjemme noen kvartaler unna og fått beskjed om å holde seg hjemme..

Jeg er bedt om å ikke bare sitte i ro da det vil gi en dårlig måling. Så etterhvert som hodet letter litt noterer jeg meg at jeg går en liten tur. Første turen på tre uker uten krykker. Noe som skal vise seg å være litt overmodig. For å si det sånn.. Jeg springer ikke over gata.

50 minutter senere har jeg gått en 10 minutters tur og kjøpt noen billige solbriller mot alt lyset som plutselig var så lyst. Halv annen time senere er jeg hjemme etter noen pustepauser i bakken.  Litt kort svarer jeg skyssmann på sms om hvordan det føles, at det kjennes gravid. Babyen avleveres på sykehus i morgen.

Dattera sender en melding om at hun spiser hos ei venninne. Rolig middag kan jeg notere. Bare meg. Før det banker på og en avtale som muligens har gått i glemmeboka sitter der. Ei venninne av dattera med ryggmargsbrokk og for tiden lenket til rullestol på grunn av sår og blemmer fra ei litt liten skinne. Du jager ikke ut ei i rullestol. Du henter hjem dattera. Steker pannekaker til jentene, og blander saft. Notert og levert som dagens middagstips. Alt rolig.

Min egen middag har i mellomtiden rent over inne i ovnen. Så etter min rolige middag i ensom majestet noterer jeg ovnsrens. Nå er det forsåvidt bare dager siden jeg skrudde av hele ovnsdøra. Demonterte den, og vasket alle glass og skruer på alle sider. Og da var jeg vel borti ovnsbunnen også. Forsåvidt grei skuring der altså. Men jeg synes liksom legene bør få det med seg. Legger til at jeg er ganske trøtt på dette tidspunktet for å understreke alvoret. 

En pust på sofaen blir det før matpakke, kveldsmat og tømming av oppvaskmaskin. Jeg ser meg nødt til å notere at blenderen avgår med døden. Først ved å nekte å rotere. Deretter kaste fra seg en plastbit. Den kasseres mens en mojitomorterstavdings får prøve seg i blåbær og banan. Det funker sånn nogenlunde. Litt blåbær i øye er sikkert bra for synet. Blåbær på klærene gjør at jeg kan notere at jeg setter på en vaskemaskin litt for sent etter husholdsregelmenter og samtidig begynner på baderomsvasken.

Samtidig får jeg blottet hele ledningsstyret for min datter, og sikrer muligens henne en litt urolig natt. "Hyggelig!"  sier hun. Det nye favorittordet som passer til alt. Har tydeligvis erstattet "Seff" og "LOL"..Blir likevel litt usikker av utropstegnet.

Jeg kjenner jeg er litt urolig for min egen natt også siden jeg ikke pleier å sove på ryggen. Men med magen full av ledninger og en diger boks spørs det vel om annet er mulig. Siden jeg ikke har klart å ordne skyss for morgendagen må den nødvendigvis være migrenefri til etter at EKG boksen er koblet fra, og jeg har kjørt hjem. Det vil i tilfelle være første dag uten anfall på tre uker, og første kjøretur på en måned. Lurer på om jeg bør notere spenningen til legen. Det kan jo ende i tidenes bilkræsj!

Prøver å finne roen med Arne Hjeltnes og "Fly med oss" som flyr over Romsdalen og Sunnmørsalpene. Kan notere til legen at jeg har sett de fleste toppene på nært hold og har tenkt meg opp igjen.. 

I mellomtiden gjør jeg ting jeg ikke kan som å sove rolig i pysj! Eller en litt tett t-skjorte i alle fall for å holde ledningene på plass. På rygg. Med pute.. Vet ikke om den puta har noe å si. Men det føles litt mer korrekt i forhold til tegninger jeg har sett av folk som sover. Eller i tilfelle putekrig! Varmeslag og heterokter er dog bedt om  holde seg langt unna. Notert på papiret. Sammen med en innsovningstablett. Aner meg at dette blir en litt lang actionsekvens i manus. 

Lurer meg på om madrassen er klar for utskiftning? Det er i alle fall svært lite fristende å legge seg litt igjen etter å ha stått opp og fått dattera avgårde på skolen. Selv om jeg for tiden ofte gjør akkurat det. Sover litt mer altså. Søvnbehovet er i øyeblikket ganske enormt.

Halvtime senere kan jeg notere at jeg ikke er medisinfri i dag heller. At jeg må finne meg en sjåfør, men først en tur inn i mørket til anfallet gir seg litt. 

Legger ut en melding på Facebook for å sjekke reaksjonen etter ett vellykket stunt før 17 mai gjorde susen for kjøre og bærehjelp til butikken, samt lån av sko.

Halv annen time senere har jeg en liker. Fra ei venninne i Horten hundreogørten mil unna. Litt usikker på om det er bruken av medisiner hun liker, at jeg atter en gang skal på sykehuset eller at jeg kryper til korset og ber om hjelp. Mulig det bare er selve formuleringen. Får med en slenger fra ei anna Oslo venninne, og min mor som lurer på om sjåføren kom noe senere. 

Litt søvn og støvsuging antar jeg teller som ren forbrenning.Regner timer siden siste dosering som en dagen derpå trafikant og får migrene av hele greia. Utstyrt med en tablett innabords og alskens ledninger som stikker fram fra jakkekrage og bukselinning, ikler jeg meg solbriller mot lyset, sandaler og paraply og begir meg mot bussholdeplassen. Det finnes alltids en bussjåfør. Og dagens antrekk blir presentert.

Bussen er halvfull av parfyme og en kar som snakker med en annen kar på fiske nær Skottland. I nest siste rundkjøring før sykehuset har to biler smelt i hverandre og jeg tenker at jeg valgte nok rett i å droppe fyllekjøringa. Mannen der ser rimelig irritert ut der han driver å fotografer det hele. Så får det så være at jeg kommer til sykehuset først 25 timer etter målestart. Jeg har i grunnen klart å utvide døgnet med en time helt selv. Stolt  av det! Selv om apparatet sluttet å måle etter nøyaktig 24 timer når sant skal sies. 

Mottar en snap av ei som skåler fra cruise, og skjønner vi er to om å ha en travel sykemeldingsperiode. Damen er riktignok på dagsbesøk ved kai og da slipper en ikke ut før en har drukket og spist det en får. Omtrent som når samme skip ikke får forlate byen før det har betalt kaiavgifta fra forrige besøk i byen. Tøft å være cruiseskip også. 

Bussjåføren på bussen hjem har bestemt at overgang på billett kun gjelder når du skal videre, ikke som retur. Uansett har bussturen inn tatt så lamg tid at billetten er i ferd med å gå ut. Hun kaster av ei jente som mangler ett eller annet skriv fra skolen eller noe og dermed mangler noen kroner til full billettpris. Og jeg noterer meg mulig PMS. Eller, skjema har jeg jo nå levert fra meg. 

Tror vi da kaller det ett døgn. Nå er det bare å vente svar. Jeg ønsker legen lykke til med kalligrafien!