Bevegelse som medisin

Fire nede- to og en halv oppe! Etter en uke i horisontalt kjennes det godt i bekken at dette stillelivet ikke er spesielt legene og bra. Så vindkast, eller ei! Her får en henge seg på så sant trykket ikke er for stort. En forsiktig start opp og ned normalruta på Sukkertoppen med en gjenglemt turist hakk i hæl som slet med å finne veien ned igjen. Og så var jeg klar for årets folketopp nummer to! Jøsnhornet. Kun besteget en gang i nysnø og tåke. Av meg altså. Ellers i sommer har det vært kø for å komme ut på den heller smale toppen.. Ryktene forteller om spytendenser ned i sidene og vendereis før toppen. Så i rimelig frisk bris sitter spenningen mer i kroppen enn i hodet. Og akkurat det er jo i grunnen en lykke.

Ren bonus er at naboen mener korteste vei er like greit. Det er den gjennom Molladalen opp gjennom Molldalsrenna. Ved forrige tur. Altså den i nysnø, var Molladalen menst som retur, mens veien gikk den lange veien opp over Ramtind. Som vanlig med en takk til værgudene, ble akkurat den returen kansellert. 

Jeg har friskt mot og er såpass miljøskadet at jeg ser ikke problemet. Mulig jeg er litt dum. Men fjellsidene står stille, og så lenge jeg har en tå i bakken er det stort sett ganske greit. Min største hindring ligger nok i størrelse og lengde, ikke hodet. Og jeg finner en eller annen litt obskur glede i at jeg har ett fungerende gripetak i hånda. Den jeg knakk.

Meg om det. Jønshorn bød på god plass på toppen. Tid til kaffe og mat uten at noen kom å banket på og ville opp. Le for vinden, og ett lys gudene verdig i horisonten. Før det var den lange veien ned. Og en liten klem til Gubben. Fjellet altså. Molladalsgubben. Og det ble med foten.

Og det er der en kjenner at hodet ikke henger helt med likevel. Mulig det er frisk bris rett i fleisen de siste seks timene. Godt gjort av vinden og snu slik i alle retninger, men sånn er det altså. 19 grader i lufta, så kulde er det i alle fall ikke. Mulig det er de siste bratte hengende opp til hornet der hodet bare må henge litt med om du ikke skal ta den raske, skadefulle veien ned.  Lite søvn. For der forsvant gangsynet. Ikke totalt svart. Bare litt disig grått. Naturen vil ha det sånn at noen ekstreme nedbørsmengder gjør at siste del ned i Barstadvika er veldig vått. Bare følg bekken, så er du der. Så selv med sløret blikk og øresus som overdøvet bekkerennet gikk det nå stille stille ned. Jeg tror jeg nevnte det på ferga at jeg ikke hørte ett pip av de setningene som ble liret ut mellom Barstadvika og Festøykaia. Men jeg har sett utsikten! Fantastisk! Slikt gjør ett svimehue glad.

Så glad at jeg lar meg lokke av løfter om mindre vind dagen derpå.. Hadde bare disse værgudene bestemt seg. I takt med værskiftene ble planer og turmål justert og flyttet på, og til slutt flatet jeg ut med medisiner i blodet og ferdigpakket tursekk i gangen.. Ett par timer senere hadde jeg ikke trua, men syntes det var for gærent å bare helle ut denne termosen med kaffe og gav det en sjanse. 

Den rareste værmeldingen jeg noen sinne har observert på sunnmøre lovte regnbyger stort sett overalt, unntatt på den øya som ligger så åpent og ubeskyttet til at den stort sett trekker til seg alskens vær som en svamp trekker til seg vann. Ingen steder har bydd på flere overraskende værskifter enn Godøya. Og dit gikk turen. Med start i regnvær, mens jeg gikk og bokstavlig talt tygget i meg noe blodsukker. Og en avslutning i strålende sol. Det gikk bra. Igjen. Atter en gang tror jeg på bevegelse som medisin. Litt sammen med noe riktig mat som hjelper litt. Og med en påfølgende 12 timers natt riktigno. I dag skal det hviles. Og kanskje selges en bil.