Lyn fra klar himmel!

Er det en ting det er mye av på Sunnmøre, er det vær! Stadig nytt vær. Skifter fortere enn jeg rekker å skifte truse. Og det gjør jeg ofte! 

Her en dag klagde jeg min nød. Eller stilte heller spørsmål om det forferdelige lynregnet ute. Tordenskrallene var heller akkurat det. Ganske skralle og fjerne. Men det blinket og lyste verre!

Det var desverre bare jeg som registrerte uværet.. De fleste hadde nok med dråpene som falt og tunge skyer..

Merkelig hvor sammenfallende blinkende var med min kontakt med enter-tasten også.. Og jeg har LED-skjerm. 

Muligens ikke så rart jeg stokker om tall og blingser på bokstavene som lager lynnedslag helt selv.. Slettes ikke verst spør du meg.. 

Avskjed på grått papir

Av alle merkelige barneleker jeg husker var avskjed på grått papir noe som utrolig morsomt, og derfor ble lekt en del. Vi samlet oss i to rom. Så skulle den ene gruppa velge seg en fra andre gruppa. Så gjaldt det å gjette hvem som hadde valgt en ut. Vi kom inn og bukket og neide. Og bommet vi fikk vi avskjed og forlot rommet igjen mens latteren runget. Hva i all verden var morsomt egentlig?

Kanskje bare at det var så tilfeldig. Gjett ett navn og hopp i det. Vinn og tap med samme sinn. En slags øvelse på virkeligheten. 

I dag kom avslaget.. Som voldsoffer.Ett langt brev der det står at jeg ikke har tilstrekkelig bevis. Stemmer jo det forsåvidt. Trodde jo det var en av grunnene til at vi hadde statlig voldsofferststning jeg da. Ukjent gjerningsmann og henlagt sak. Så selv med sterke oppfordringer fra legevakt og politi om å søke finnes det altså ikke tilstrekkelig bevis for en hardtarbeidende byråkrat, som har vurdert det dit hen at når en er slått så ut at en ikke erindrer noe som helst, kan en heller ikke sannsynliggjøre at en faktisk har vært utsatt for vold... 

Jeg kunne jo tatt den gjetteleken. Funnet ett like tilfeldig offer som jeg var. Her er det ikke økonomi som er viktig for meg. Det er mennesker som har lidd mer enn meg. Og ikke minst over lenger tid! Men formuleringer som betviler hele sykemeldingen min, og ett liv satt på vent kunne jeg blitt skånet fra. Den latteren der gjorde ikke godt. 

Jeg håper bare jeg blir frisk igjen. Det skjer ikke i år.. Men jeg skal gjøre mitt. Som jo ikke er stort. Og prøve å beholde troa selv. Selvsentrert og egoistisk.

Det var det året som var så bratt

Ett år siden 40! Føler meg ikke en dag eldre. Feirer med mulig behov av ny girkasse! 

Til bilen altså.. En noe dyrere variant enn min.. Sett bort fra sykepengene.., ok. Litt mer konkret da!

Etter at bilen fikk sin første service har det bare gått nedover. Jeg har ikke peiling på bil. Så jeg tok i bruk ett par kompiser ved kjøp. Det rulla og gikk det. Til første service. Og EU kontroll. Skifte av bremserør. Neste blir bremseklosser sa de. Så feil kan altså en bilkyndig ta.

Ett par uker og bilen varslet at den savnet verkstedet... Mon tro om jeg har noe med det...

En del feilsøk senere endte deler av motoren på ferie og opprensning i Nederland i tre uker! Oljetette hull eller noe og dårlig pust.

Ikke før har jeg fått den igjen så slår altså verkstedet til igjen!! Måtte rygge ned bakken mellom parkerte biler og alskens syklister da den rett og slett nektet å kjøre oppover! Ett Google søk senere og jeg vurderer salg av bilen og søksmål mot verkstedet. Mulig det første er mest effektivt..

I mens takker jeg for nips, naps og hilsener på dagen. Har noen ett par gir til overs tas det i mot med takknemlighet. 

Hva er holdbarheten på ett kjøleskap?

Det er bare en av de dagene. Alle gode ting er tre. Og på tredje forsøk mener jeg ofte å tro ting løser seg. Så har vi Murphys lov. Det som kan gå galt, går galt. Da gjelder det å smile til livet!

Så tredje dag på jobb etter ferien og sykkelvær. Som sagt endte ferden i asfalten da skolissen hadde vill elskov med sykkelpedalen. Og jeg forsøker å få igjen følelsene i fingertuppene.

Men tilbake til det store spørsmålet. Vaskemaskiner ryker på børster og bruk. Akkurat nå hyler den som en guttunge i puberteten av all ferievasken. Men kjøleskspet! Kjøleskap står nå der og durer. Nyfyllt med alskens grønt og godt.

Men en liten boks leverpostei... Full fart innom Rema der jeg forsøker å betale for medbrakt vann i utvaska treningsflaske. Rosa for anledningen. Mens leverposteien blir med i hånda. Ok. Jeg er ikke sikker på om hodet fikk ett nytt smell i fallet. Korttidshukommelsen er smørt med teflon og snørr. Tør ikke be om kvittering. 

Korteste vei ut. Men i det kjøleskapsdøra åpnes detter ei av disse skuffene i døra ut! Rett inn i mine armer. Med melk, ketchup, juice og vann. Som den skjønner jeg er tørst og trenger drikke.

Underet er, hvor ble det av plastdingsen som holdt dette på plass? Sporløst borte virker det som. Etter to og ett halvt år! Gått i oppløsning. Hentet av romvesner. Vedtatt unødvendig av Stortinget. Vel. Jeg trenger den dingsen og ber om reversering! 

Lisseproblematikk i disse valgtider

I dag har jeg lært noe. Skolisser er like skadelig for sykling, som sykling uten hjelm..

Plutselig hekter den ene skolissen seg rundt pedalen som ei annen elskovssyk slange. Og vips skjønner jeg hvorfor vi går på to bein. Ikke ett bein! Aldri ett bein over lengre strekk enn ett paradis. 

For der letter den ene planta foten fra bakken, og vipper elegant over mot motsatt side. Der foten jo er opptatt av å kurtisere pedalen, og ikke enser det døyt av hva som foregår. 

Ikke spesielt elegant, men en god velt,  detter jeg da overende. Heldigvis med nedbremsing og bare ett par små skrubbsår og ei vond hånd. 

Lissene for husarrest og dobbeltknute! 

La Dolce Vita- eller..

To minutter ut i arbeidsdagen. Første dag etter ferien. Mailboks oppdatert. Ferien skal kort oppsummeres. Og ståa! Formen sånn ellers. Tre uker ro må vel hjelpe noe? 

Litt vanskelig å si på stående fot. Sånn før en har prøvd mener jeg. Her hiver vi oss rundt og har deadline og svar på tungespissen før en er oppdatert på seg selv og verden. Om ferien altså. Jeg overlevde og koste meg. Muligens den eneste som avslutter litt lettere enn da jeg dro. Men med nok press kommer vel kiloene på igjen. 

Og om denne airconditioner hosten som truer med å sende brystkassa mi herfra til månen også kunne gi seg nå skulle jeg smilt litt bredere. Fy fly altså. 

Forsetter som enslig svale langt utenfor fellesskapet med mine korte dager og Paracet iblandet dobbel dose allergimedisin, så får jeg bare ha troa. Det er flest hverdager. Og uten de blir ferie litt meningsløst. Ferie hele tiden liksom. 

Kan jo sende dette hodet på ferie, og gi meg hverdagshodet tilbake. Dette hodet her fungerer best i fri flyt uten stress og aircondition.

Værsyke hadde jeg jo fra før. Sånn gammel dame med gikt fakter som fornemmet det kommende tordenskealler. Nå detter jeg av ved vørskifte. Rent generelt. Case closed. 40 grader går fint det. Men når det dagen etter er kun 20 flater jeg ut. Vel hjemme i 25 grader mindre, selv med avklimatisering i 10 grader mer sliter jeg litt. Mulig jeg har en karriere som synsk meteorolog og kan snufse meg gjennom værvarselet. Værgudene har vist vendt meg ryggen.

Litt la Dolce Vita i hverdagen er bra livskvalitet. Sånn tross alt. Skal bare lete fram det berømte overskuddet først. Dårlig gjort å være så sky ovenfor en vennlig sjel som bare ønsker autografen og ett godt råd. Men jeg skal lete. Med lys og lykt. Og be til værgudene..

Skjønnheten og udyret

Turister flest blir til svaner som strekker hals når de kjører buss på ukjente steder. I ett tappert forsøk på å få med seg alle serverdigheter og otientere seg i terrenget. Eller mer som en giraff kanskje. Lett flekket av soleksem. 

Lett gjenkjennelig da. Og som vi misliker andre turister der vi selv forsøker å være litt innfødt globetrotter.

Når flyet går inn for landing spretter folk i stolene som overivrige kåte kvinnfolk på nattklubb i ren forventning. Stemningen stiger i takt med lydstyrken på alle passasjerer lenge før flyet har taxet inn og parkert.

Danser i stolen i takt med totalt fraværende musikk. Annen en plingende fra avskrudde mobiler. Morsomt det der, der en selv forsøker å være avslappet og tilbakelent med bare ett bitte lite glis plantet i ansiktet. Klart ingen skjønner..

Moralen er - bli ikke venn med en gorilla!

King Kong! Snill på bunnen. Eller håpløst forelsket. Halvveis i filmen sitter vi og gjemmer oss i skrekk og gru og venter han skal vippe Ann over stupet. Etter tre timer sitter vi og sipper mens King Kong faller i døden i New York.,

Moralen er.. Eller er den?

Av og til må vi tørre. 

Så da sitter jeg på Vålerenga igjen da. Tilbake til start. 

Statistisk sett er jo sjansen ørliten for at det skal hende igjen. Reiseforsikringsoppgjør er alt tatt i bruk på forsinket bagasje, så jeg tror uhellene må være over for denne gang.

De rundt meg er kanskje mer nervøse for meg. For hva som skal skje. Om noe skal skje. Litt ubehagelig er det jo. Men jeg tror ikke noe skjer. Ikke denne gangen heller. 

Og av og til må en bare ta sjansen! Ting er ting og kan erstattes. Livet må vi skape selv. Og jeg vil ikke stenges inne og passes av verken gorillaer eller andre!

Og ingen film uten happy ending! Da blir det bråk!

Piccolo Pecorino Formaggio

Det får liksom en litt annen scwung på italiensk. Ost! Jeg tror jeg har spist så mye ost at blodårene er i ferd med å vide seg ut med en ekstra bane til melkefettet.

På samme måte som kroppen ellers hovner opp i varmen og fylles av vann. Spe på med litt vin og jeg har det i grunnen ganske bra. 

Pecorino er laget av sauemelk og finnes i flere modningsvarianter. I Pienza kan vi vade mellom osteforhandlerene og smake oss gjennom. Bløte varianter. Harde, litt mer skarpe varianter. Med. chili. Timian. Pepper. Hvem trodde ost var ost? 

Kiosk køene i Roma er ikke som andre køer..

I det hele tatt er det mye i Italia som ikke er helt som andre steder..

I høflighetens navn vil du alltid bli fortalt hvor du skal gå, eller hva du spiser. Men ta ikke svaret for god fisk. For en italiener vil aldri innrømme at han ikke helt vet svaret og heller sende deg avgårde med feil tog enn å innrømme sin egen uvitenhet.. 

Med en porsjon ironi og utholdenhet er Italia likevel slett ikke så verst. Jeg tenker som så at italienere flest slett ikke skjønner italiensk. Og spør heller en turist med guidebok der kartene tyter ut om veien om jeg skulle være i tvil. 

Full karbodiett med vin passer meg bra. Og beina passer perfekt i italienske sko! Litt for perfekt faktisk .. 

Klesstørrelsene som påstås å være små blir lempet over fra søster til søster og ender opp i min koffert.. Noe sier meg at jeg er på hjemmebane. I was made for Italy! 

Til og med Karius og Baktus tar ferie her og gidder ikke borre i Margerita og fint brød sier de håpefulle. Godt oppdratt som jeg er tar jeg ingen sjanser og skyller dem ned med litt Baccus og flour.

Ett lite språkkurs så jeg kan unngå grupper av gule t-skjorter som klapper i takt på vei til Vatikanstaten.