Av alle merkelige barneleker jeg husker var avskjed på grått papir noe som utrolig morsomt, og derfor ble lekt en del. Vi samlet oss i to rom. Så skulle den ene gruppa velge seg en fra andre gruppa. Så gjaldt det å gjette hvem som hadde valgt en ut. Vi kom inn og bukket og neide. Og bommet vi fikk vi avskjed og forlot rommet igjen mens latteren runget. Hva i all verden var morsomt egentlig?
Kanskje bare at det var så tilfeldig. Gjett ett navn og hopp i det. Vinn og tap med samme sinn. En slags øvelse på virkeligheten.
I dag kom avslaget.. Som voldsoffer.Ett langt brev der det står at jeg ikke har tilstrekkelig bevis. Stemmer jo det forsåvidt. Trodde jo det var en av grunnene til at vi hadde statlig voldsofferststning jeg da. Ukjent gjerningsmann og henlagt sak. Så selv med sterke oppfordringer fra legevakt og politi om å søke finnes det altså ikke tilstrekkelig bevis for en hardtarbeidende byråkrat, som har vurdert det dit hen at når en er slått så ut at en ikke erindrer noe som helst, kan en heller ikke sannsynliggjøre at en faktisk har vært utsatt for vold...
Jeg kunne jo tatt den gjetteleken. Funnet ett like tilfeldig offer som jeg var. Her er det ikke økonomi som er viktig for meg. Det er mennesker som har lidd mer enn meg. Og ikke minst over lenger tid! Men formuleringer som betviler hele sykemeldingen min, og ett liv satt på vent kunne jeg blitt skånet fra. Den latteren der gjorde ikke godt.
Jeg håper bare jeg blir frisk igjen. Det skjer ikke i år.. Men jeg skal gjøre mitt. Som jo ikke er stort. Og prøve å beholde troa selv. Selvsentrert og egoistisk.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar