En aldri så liten snikkikk..

Gravid-uke for uke.Sigrid blir mamma. Petter elsker Mari.  Helt uinvitert kan jeg følge en TV kjendis sitt kjærlighetsliv. På fylla. Sjalusi som underholdning. Dagen derpå. Bli venner. Få barn. 3 dagers tårer. Lett gjenkjennelig. Vært der selv. Blir det mer interresant da? Er det mer spesielt å føde fordi du har vært på TV? 

Eller kanskje det bare fratar oss andre den unike følelsen enhver fødsel er. Spenning i forelskelsen. Den snikende sjalusien.. 

I kveld gikk dokumentaren om kvinnelige meningsbærere som blir utsatt for massiv netthets og trusler. Trusler som gjerne er seksualisert og navnløse. Feige trusler basert på uenighet på sak. Eller utseende.. De har ikke bedt om det. Har ikke invitert noen inn i deres privatliv. Kun deltatt i debatten. 

Det er ett skille mellom sak og person som er totalt fraværende.

Eller som i enkelte reality.. Glemt. 3 dagers tårene er ikke mer interresant fordi du er kjent. Det gjør ikke fødselsopplevelsen mer unik heller. Bare veldig vanlig. Og helst vil vi vel alle føle oss litt unike. Uten hjelp av TV kjendiser. For de fleste av oss er det også veldig privat.

Jeg vet hvilket program jeg velger når jeg sitter her med min tilmålte skjerm tid. Jeg vet hvilket program som ryster meg. Stikker spørsmål. Og hva som bare sklir forbi som tom underholdning. Fargelegging av egne unike opplevelser på godt og vondt. Til underholdning. Venninnemonolog fra en ukjent.  En snikkikk jeg ikke har bedt om. 

Barnesikring og perforeringsduppeditter..

Det var en sånn dag. Brev fra NAV. Du vet du må åpne brev fra NAV, ikke sant. De er ikke som en regning du putter i skuffen og glemmer. De varsler er varsler om ett eller annet du bare må vite..

De har sånn fin perforering.. Bare brett og riv av! Med ei hånd.. Venstre hånd. Med skarp konsentrsjon. Uten å ødelegge innholdet..  Rene ballerinaøvelsen, framført som en elefant i glassbutikk.

Krever sin kvinne på smertestillende sånt! Godt innpakket en og en på brett. Nesten umulig å få ut på skjeiva. Nøden lærer naken kvinne å spinne. Så teknikken er utviklet i takt med smertenivå med tårer. 

Verre da med kork som krever hold, vri og lett vipp og er sveiset til flaska med ti plastperforeringer som skal brytes opp før bruk.  Delvis barnesikret. Og helt innbruddssikret for ei med hue under armen, og armen i gips med resept. Som klarer to av fire med litt øvelse inntil tilstanden er forbedret. Da må jeg bare få ut litt av innholdet først.  

Og da har jeg ikke en gang nevnt melkekartongbretting, klesbretting, løfte av spagettikjelen og knytting av søppelposen... Puh!

Skriveleif med autokorrektur

Det er nå bare så irriterende hva denne autokorrekturen innsisterer på at jeg skriver!! Heldigvis har jeg lært meg å overstyre den. 

Om jeg ser feilen da... 

Tingenes tilstand vil jo ha det til at jeg er litt vimete. Ukonsentrert. Og venstrehendt uten å være skjevhendt. Og da er det fort å blingse...

Litt synd da at også skrivefeilene lagrer seg som nyord det bare er å ta i bruk. Ett nytt språk bare jeg og autokorrekturen min behersker. Eller, bare autokorrekturen egentlig. Upålitelig type. Endrer mening etter lett press på ekstra bokstaver. 

Riktig festlig nå når jeg virkelig trenger den. Og den fremstiller meg enda mer håpløs og hjelpetrengende enn jeg er! Eller...

Apologize for any misspelling.

I dont care about my misspelling. 

Only yours.

Its not my fault.

You should forgive me

Anything

Vi låner noe, og gir tilbake

Jeg har holdt meg unna Aksla en stund. Få steder har vel vært så trygt som turstiene på Aksla mens de lette etter en voldtekts- og drapsmann. Men jeg har ikke orket. Villet.

Hva med copy cats. Finnes de i lille Ålesund?Kan noen ha blitt inspirert? Og hva nå når han er tatt og ingen passer på? Når fjellet er blitt ett mausoleum?

Jeg viste jeg måtte opp. Akkurat som jeg måtte på Domkirkeplassen etter 22 juli. Ekkelt. Kvalmende. Rørerende. Litt for nært.

Tilfeldighetene gjorde at jeg tok de 418 trinnene til Fjellstua i dag. Jeg var slettes ikke alene. Følte meg litt som en uvelkommen skuelysten. Jeg kjente ikke Anja. 

Men jeg tror jeg kjenner noe av frykten hennes. I det en fremmed tar tak i skulderen. Selv om jeg ikke husker noe. Kjenner det i magen. 

Det var så nært. Nært Fjellstua. Rett ved stuen. Den stien alle går. Han må ha dumpet henne litt ned i skråningen. Må titte. Men vil ikke. Sånt skal jo bare ikke skje... 

Vet ikke når jeg kommer opp igjen dit. Aksla er ikke samme enda. 

Ikke gå alene. Ikke løpe med musikk på øra. 

Det er ikke jeg, eller andre turgåere som har gjort noe her. Men det er vi som får konsekvensene. Må ta forhåndsreglene. Tenke oss om. Det er ikke rett! 

Pulverheksa

Jeg skjønner ikke greia liksom.. Mulig litt hoverende og overlegen. Men må alle slankeprodukter smake kunstig jordbærmilkshake eller sjokolade ? 

Det er litt vanskelig å smøre mat om dagen. Og da detter jo tanken på enkle måltidserstattere seg. For de kaller seg det! Disse sjokoladebarene. Som vistnok er like bra som ett par skiver med makrell i tomat, og dekker ALLE mine behov. Absolutt fantastisk rett og slett..

Og for godt til å være sant. Eller...  

Selv sjokomelk er sunt, ikke sant. Det er jo melk. Og melk er proteiner. Og proteiner er bra! 

Lettbrus må jo være supersunt. Helt uten kalorier og bare å helle inn! Blir populær og pen også sier reklamen.

Jeg fikk dyttet en sånn sjokoladebar i i hånda en gang. Og husket med gru hvordan jeg tygde og tygde forsøket på enkel turmat  for å få i meg det som minnet om sagflis med gammelt sjokoladetrekk og smak av gjenglemt karamell fra innerst i skapet. Det var første og siste gang! 

Jeg klarer ikke å fatte og begripe at søtsuget ikke blir helt enormt hvis du over tid lever på sjokoladeshake og karamellbarer, for deretter gå tilbake til knekkebrød leverpostei.  Vi er jo nærmest skapt for å hige etter det søte. Så klarer en å begrense søtinntaket etter en sånn diett? Eller er det kanskje salgsfremkallende som følge av en jo-jo effekt? Jeg bare lurer jeg.. 

Mulig jeg er alt for matglad. Men er det ikke alt med måte? Vi leser side opp og side ned med forslag til mat som burde dekke de fleste behov. Og det helt uten pulver med mindre du foretrekker instant kaffe... En balanse mellom det en tar inn, og det som går ut. Og for min del må det da gjerne smake godt også. Mat er ikke bare drivstoff og forbrenning. Men masse glede! Og en ting er jeg sikker på. Jeg blir mett, og forblir mett av ett skikkelig måltid. 

Og blir en ikke lei med ett så ensidig kosthold?

Jeg skjønner jo at jeg kaster stein her. At for noen er det er godt alternativ i tillegg til normal kost. Men dere tynne jenter som tror det finnes valk og at dette er bedre enn sjokoladen du egentlig vil ha.. Spis sjokolade!! Alt med måte.

Det er liksom ikke helt det samme å poste bilde av en sjokoladebar. Ikke helt det samme å spise heller. Rart....

Å sy puter under armen

Det å sy puter uvder armen er en særdeles utskjelt vane. Men såpass praktisk at armen min har fått seg egen pute! Faktisk opp til flere.

Så ligger den der og troner og befaler som en annen dronning, mens den tilsynelatende er helt ubrukelig og tungnem selv. Høyt hevet over resten av kroppen og så langt fra hjertet som det er mulig å få den. 

Av og til dovner den litt bort. Og jeg merket ikke om den står høyt eller ligger lavt, og må se etter om den faktisk er der, eller har dratt sin vei for å plage noen andre.

Det leves ett helt eget lite liv der oppe på puta. Mens jeg tøyer og strekker fingre i håp om råderett og medbestemmelse igjen.  

Det kan vel kalles husmorferie. Vill fest på reseptbelagte medikamenter. Og resten er kroppen er ikke invitert. 

Puta under hode har liksom ikke helt samme klang. 

Jo takk bra!

Når noen spør hvordan det går, vet alle at svaret er "jo takk bare  bra" med to streker under. Eventuelt " jo takk bra" om en må modifisere gleden noe.

Alternativer finnes ikke i ordboka. I alle fall ikke hvis det blir for mye av det. Da kalles det syting. 

Ingen trenger å syte. Ikke i verdens rikeste land. Da må noen ta ansvar! Og helst gå av. 

Litt synd da at uhell og skader er smittsomme sykdommer. Jeg trenger ikke syte og klage. Men litt hjelp hadde vært fint. Jeg er ikke så innmari god på det. Be om hjelp altså. Men stikker du innom skal jeg klare å rote til noe kaffe, og smette inn ett og annet lokk som må åpnes eller klut som bør vris..

Skjønner jo det at hverdagen er travel. Og jeg har nå hele dagen på å finne ut av hvordan jeg skal brette sammen melkekartongen eller legge sammen strømper jeg så det er ingen hast.

Om du må  sjekke kalenderen for å finne en fem-minutter håper jeg den plottes inn før gipsen ryker og hånda blir, friskmeldt til en prat. Det er like helsefremmende det som det lille apoteket jeg fikk med hjem fra sykehuset.

Og tro det eller ei kan en gå ut av døra med bruddskader... Smitte forekommer kun ved dytt. 

Break a leg

De som snakker om å brette opp armene, eller "to break a leg" aner muligens ikke hva de snakker om! 

For det er lite som minner om lykke her tross mengder med reseptbelagte midler med høy gateverdi!

Skippertaket blir stadig skjøvet framover sammen med rotet venstrehånda ikke klarer å ta unna.

Sånn går det når en tar ordtaket alt for bokstavlig og bruddet som oppstår  sklir ut. Beina klenger og koser hverandre, og nervene ligger i helspenn. Bokstavlig talt.. Da blir jeg klargjort for operasjon og får kunstig hjelp for å holde håndleddet på plass heretter...

Var det noen som mente en dame aldri blir en dag over 25...

Altså, jeg må hjem ett par dager og vente på tur. Vi sniker da ikke! Klargjøring innebærer mest papirarbeid og smykkefjerning. For deretter snu i døren med pasientarmbånd godt festet ett par dager senere da noen akuttpasienter snek i køen og tok Dr Dreamy sin fulle oppmerksomhet. De hadde vel en avkuttet arm og håret i orden eller noe.

Føler meg litt som en fange på flukt. Godt merket med personnummer og greier. Så glemmer jeg i alle fall ikke hvem jeg er!

Men alle gode ting er tre! Og fredag den 13de bør bli min lykkedag da jeg har brukt opp uhellskvoten for i år. Tre faster på ei uke tar på, og jeg er overmoden for påske. I september. 

Klasseforskjell!!

Det viktige er jo at folk engasjerer seg! Stemmer! Og ser hva slags gode demokratiet er.. Men når vi nå øyner regjeringsskifte med Cruella de Vil i troppen sperret en og annen øynene opp! Hva var det som tok av der?? 

Kjoledebatt og hva denne damen må ha tatt til seg av kunstige tilstelninger før hun kjørte stand up show ala danskebåten vil ligge langt fram i pannebrasken utover natta. Ett par tre hakk og noen filer til side for hva slags politikk som nå skal forhandles fram av ett borgerlig flertall. 

Jeg kommer til å våkne med ett skrik av at noen roper "moooorna Jens" høyt og skjærende. Fulgt av "er det fest". Og håper dattera ikke får det med seg siden det strider mot alle gode klasseregler på skolen...Jeg kjenner jeg er bitte litt livredd for framtida nå.. Heldigvis våkner en gjerne med skallebank og bondeanger om promillen er for høy.. Kanskje også seiersrus har sånn virkning? 

Takk og pris for statsmannskunst fra både Jens og Erna. Som går av, og på med verdighet. Inkluderende. Ydmyke . Edruelige.

Det selges ikke alkohol valgdagen. Valget skal være edruelig. 

Jeg ønsker Erna lykke til!  

Venstrehåndsarbeid og pleiepasient

Ganske utrolig egentlig hva en kan gjøre med bare ei hand. Den skjevhendte. Enda mer utrolig hva en ikke greier !

Som å gre håret skikkelig . Eller å legge på rent sengetøy. Knytte sammen søppelposen. Åpne syltetøyglass. Eller spise egg!

Godt en har barn som kan hjelpe til med egen matpakke og krype inn i dynetrekket med dyna på slep da. Barnearbeid har vært undervurdert i hjemmet. Og her er læringskurven farlig bratt. 

Kommer noe godt ut av dette også da. Som tykke agurkskiver og tomater på glass.

Etter ei uke står det meste på halv tolv og god bedring ønskene strømmer på. Om det hadde fulgt med litt ferdigkutta grønnsaker og klutvridning hadde jeg blitt glad :-) Håper ingen sender blomster. For sånne vaser med vann er vonde og tunge å bære.. 

Om en by kunne fly !

Jeg tror hele Ålesund kunne lettet fra påler og plattinger og flakset over til nærmeste kommune da Anja Weløy Aarseth sin overgriper og drapsmann ble tatt.

Byen har vært i kollektiv sjokktilstand! Stille. Byfjellet vært. Fjellet jeg uten å nøle ville lagt ut på tur på. Mutters alene. Og ofte med musikk på øret. Totalt i egen verden uten å ense hva som måtte lure i buskene .

Men det er historie. Brått var terrenget bratt. Skummelt. Glatt. En kvinne var borte. En liten joggetur som fikk en brå slutt. Etter som tiden gikk. Hundrevis gikk manngard. Varmesøkende helikopter suste over taket om natten. Etterhvert seg det inn at dette ikke var ett beinbrudd. Tryggheten var borte. Ryktene gikk. 

Lettelsens kom da de fant henne. Ille tilredt og ikke langt fra byens turistmål nummer en. Byen puster forløpig ut. Mens studentene og andre jogger gatelangs på asfalt. Det føles tryggere det.

Resten av lufta forsvant da gjerningsmannen ble tatt. Nå skal byfjellet tas tilbake. Men det vil ta tid.. Og det vil ikke kunne bli det samme. 

Nå drypper historien sakte ut som små dråper. Jeg kjenner det knyter seg langt ned i magen. En ruset mann. Ett mislykket kiosken. Ett tilfeldig offee.Ett overgrep. Og den endelige kvelningen. Hun skulle bare på en rask joggetur.. 

Jeg kom hjem. Det gjorde ikke Anja.

Til seters for å gjøre seg fet

Og da var det setermat med smør og rømme jeg drømte om. Ikke fremmedlegmer festet til kroppen og mer syntetisk dop.

På høy tid jeg kommer meg i bratte heng igjen. For på flata går det dårlig!

Vi var alle enige om at det var en fun tur. Rendalen er vakker. Høstfargene blunker såvidt til oss. Og regnet glimrer med sitt fravær. 

Koste oss så vi slappet av. Og vips forsvant beina under meg i ett uklart øyeblikk. Ganske naturlig å ta seg for da.

Ikke like naturlig å oppdage at den bankende høyre  hånda har fått en fin venstrevri og blåtendenser. Blåst opp som en overivrig politiker i disse valgtider med litt udefinerbart virkning..

Det ble brudd i forhandlingene. Det vil si jeg ble teipet litt sammen og fikk noe smertestillende av snill DNT betjening. Før de snørte på meg sekken og gav beskjed om røyksignaler ved behov. Nå hadde jeg glemt både fyrstikker og brevdue så neste stopp var legevakta. 

Etter å ha blitt hengt opp etter fingrene i taket. Bendt litt på og fotografert er jeg en kilo gips tyngre. Og formålet med turen må kunne sies å være oppnådd!

At fjellet har lindrende virkning anser jeg herved som testet og bevist.