Vi låner noe, og gir tilbake

Jeg har holdt meg unna Aksla en stund. Få steder har vel vært så trygt som turstiene på Aksla mens de lette etter en voldtekts- og drapsmann. Men jeg har ikke orket. Villet.

Hva med copy cats. Finnes de i lille Ålesund?Kan noen ha blitt inspirert? Og hva nå når han er tatt og ingen passer på? Når fjellet er blitt ett mausoleum?

Jeg viste jeg måtte opp. Akkurat som jeg måtte på Domkirkeplassen etter 22 juli. Ekkelt. Kvalmende. Rørerende. Litt for nært.

Tilfeldighetene gjorde at jeg tok de 418 trinnene til Fjellstua i dag. Jeg var slettes ikke alene. Følte meg litt som en uvelkommen skuelysten. Jeg kjente ikke Anja. 

Men jeg tror jeg kjenner noe av frykten hennes. I det en fremmed tar tak i skulderen. Selv om jeg ikke husker noe. Kjenner det i magen. 

Det var så nært. Nært Fjellstua. Rett ved stuen. Den stien alle går. Han må ha dumpet henne litt ned i skråningen. Må titte. Men vil ikke. Sånt skal jo bare ikke skje... 

Vet ikke når jeg kommer opp igjen dit. Aksla er ikke samme enda. 

Ikke gå alene. Ikke løpe med musikk på øra. 

Det er ikke jeg, eller andre turgåere som har gjort noe her. Men det er vi som får konsekvensene. Må ta forhåndsreglene. Tenke oss om. Det er ikke rett!