Jeg sitter bare her og synes synd på meg selv jeg. Hva heter du?
Ikke ett hint av frimerkesamling engang.
Bare sånn passe spørrende og regelen om å ikke snakke med fremmede gjelder vist bare barn. .
Jeg heter Magne. Og det var bare mor mi som har vært glad i meg. Men å få meg er det jævligste hun har gjort. Jeg drikker. Og fikk aldri kvinnfolk. Sprit derimot svikter aldri!
Ok. Åpenbart tenker jeg stum som en østers som ingen gidder å bryte opp. Frimerkesamlinga forsvant kanskje til pantelåneren.
Mannen ved navn Magne kaller meg Magnhild, for det passer så godt med navnet hans. Ment to be. Liksom. Men jeg er nok litt ung. Og sikkert dyr i drift. Får ikke prate med fremmede heller. Og har i alle fall ikke pust til så lange setninger.
Tusler videre så fort balansen er i vater. Og tenker han fikk nå sagt ganske mye det.
Mannen har allerede funnet en ny Magnhild på 91 med god tid og gjensidig munndiare. Navnet holder hun for seg selv. Alderen er for høy til at hun ser vitsen med å skjule den. Hun kunne vært bestemora hans. Bestemødre er fine. Men så gammel er jeg ikke enda. Bare pusten det.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar