Tilværelsens uutholdelige tilstedeværelse

Så voksne bruker altså forkortelser? Klart det. Slenger rundt oss med ubegripelige begrep som NATO og FN, uten å ane hva det står for! Jeg hadde akkurat bedt noen sende en PM framfor å ta en hel offentlig diskusjon. Og forklaringer måtte til. Og snaper gjør vi også. Føler oss litt tilstede i hverandres liv, mens vi deler av øyeblikk der den andre på ingen måte er tilstede. Av og til treffer de forferdelig galt. 

Egentlig, sier vi, vil vi bare vite hvordan disse greiene virker før ungene gjør det. Være litt ung og førevar liksom. Og så er det en perfekt unnskyldning for at du aldri rekker å ses litt mer Live. Vet jo alt om naboen fra Facebook og Instagram likevel. Er du ikke sjekket inn, har der ikke skjedd.

Så jeg var ikke lei meg da jeg brøt av en treningstime som utløste ett anfall av det meste. Postet det i alle fall ikke. Sintefjes og tablettpakker er ikke like fotogent som middagen. Skjønn det den som kan. 

Ikke fjeset mitt da hjernen vagt mottok informasjon om at sønnen min flytter til nabokommunen heller. Rakk ikke forevige det hele da jeg hadde nok med å holde maska. Lykken er at da skjer det vel ikke. 

Vannet som traff nakken fra takluka som ikke var skikkelig igjen rimelig stuck i alle klaustrofobiers store mor, vaskehallen. Skjedde ikke! 

Eller da jeg litt på overtid og fikserus låste hele nettbanken. Den påsto jeg hadde feil passord. Mulig det var feil kortinformasjon. Jeg skal huske å ta bilde av bankrådgiveren når jeg fortellere det. For nettbank trenger jeg. Og om den ikke ble låst, må den likevel åpnes. Bilen skal på Finn om jeg så må krabbe til banken!

Mulig jeg skal fortelle det til en bekjent jeg hilser på hver dag ruslende over broa her. Det er bare det at han stopper aldri. Sier bare hei, og går videre. Muligens fordi det slettes ikke er en bekjent. Han dukket plutselig opp på Instagram  her. Altså, han jeg hilser på, ikke han jeg kjenner. Den lokale helten. Kjendis på ordentlig. Faktisk smånasjonal også uten å gå helt i dybden på det.. Men steik som de ligner... Det er da bare som utgjort jeg ikke har sjekka inn på broa hver dag, men bare tuslet videre til butikken.. Han kunne sikkert brukt det til en rollefigur. Men det skjer ikke..

Sprettrompe!

I all min naivitet trodde jeg at det var damer som drev å vifta med rompa. Jeg mener sånn vifting som du av og til kan se under tighte treningsklær, der du setter stjerten rett bak og hever den noe. Lett knekk i ryggen, og sug inn magan, så er du der.

Inntil jeg møtte mannen.. Jeg skjønner nå hva dere kikker på gutta. Jeg trodde faktisk jeg kom til å dette av dette apparatet jeg bedrev lett jogg på. For makan til posering har jeg aldri noensinne sett. Jeg var nærmest tvunget til å stirre og vri på nakken for å få med meg hver eneste bevegelse.

Hver eneste tøying innebar ett helt dansenummer før stjerten var rett plassert mot resten av studioet. Knekk i ryggen. Knekk i knærene. Bredbeint stilling Blikket festet i speilet foran. En passe "dette er tungt" grimase plassert i ansiktet.  Og så, tøy… Skulderen.. Det er mulig han egentlig prøve å uttrykke at han kunne komme til å rive av seg armen.

Deretter andre. Skulder.  Og så. Klar for litt vekter. Om vekta veide en halv kilo eller ti kilo, spilte ingen rolle. Tungt! Sto det å lese i hele ansiktet. Og den rompa. Den var svett! Det kom tydelig fram i det buksa gled lydløst ut av den sprekken som befinner seg akkurat der. Skyver du deg litt lenger bak på benken før du løfter får du faktisk sprettrompa da også. Jeg har altså selv sett det. Og med sprettrompe er alt ekstra tungt. Gir sikkert ekstra utbytte også. 

Ikke akkurat mannen du tar med hjem. Han ville jo aldri ha funnet veien verken hit eller dit uten en rekke poseringer og speil. Men for en rumpe!

Det er ikke viljen det står på..

Turen ble noe lenger enn planlagt. Ikke viste jeg helt hva jeg begav meg utpå heller. Men kommer spørsmålet om jeg vil være med, er svaret ja inntil det motsatte er bevist.

En god del fram og tilbake om hvor turen skulle gå. Noen stengte veir, bruer under bygging gjorde utgangspunktet til en liten kinareise. En opptatt fjellgudie gjorde venninnas ønsker uaktuelle. Men det ble en tur. Ny for alle. Med GPS på armen og friskt mot.

Hadde bare fyren fortalt at han var klønete da. Ut fra hva jeg viste hadde jeg klokketro på at hjemmeleksa var gjort, og trakset etter. Ikke viste jeg at jeg skulle være den fjellvante som leste terrenget.

Ett par strafferunder mens venninna mi sannsynligvis med godt humør lurte på hva i huleste hun hadde blitt med på, og toppen var i sikte. Det var selvsagt ikke første topp. Den han sa han trodde var rett. Men den neste. Sånn det ofte er.  Og nå stemte pluteselig terreng og kart også. Det gjensto bare nedstigning i dalen, og deretter ur, ur og atter ur før noe klyving mot toppen.

Godt opp i sida, fortsatt med humøret inntakt, mens naboen hadde funnet fram sine gentelemansfakter ved å snakke venninna mi over noen partier hun anse som håpløse, lurte nok jeg på hva i huleste jeg var med på også. Noe sa meg at ordtaket om at vi kommer alltid ned igjen, glemmer å si noe om eventuelt skadeomfang.

Stien dukket opp ved varden. Sånn den ofte gjør. Hvem har sagt at en må ta enkleste vei. Dessuten er det lenge siden jeg mistet troen på de enkle løsninger.

Men for en seier. Belønnet med utsikt, og kaffebord i berget. Lang pause, og fare for mørke gjennom skogen på vei tilbake til bilen.

Og bena bar jo. Så i alt overmot ble jeg jo med på en mindre strabasiøs tur dagen derpå. Strekke ut litt. Komme seg ut i finværet. Jeg tror jeg sovna på toppen. Det sier kanskje litt om mitt forhold til høyder. Akkurat der noen synes det er skummelt nok å klamre seg fast våken, ligger jeg og naboen og småslumrer i sola. Helt uten solkrem også. Kun kaffe og niste til å beskytte oss med.

Mest av alt var jeg nok enda mer sliten enn jeg trodde. At jeg har gått så det sprengte ett blodkar burde kanskje vært en vekker? Alt jeg hadde av mat og smertestillende gikk med for å sette en for foran den andre, og komme ned for egen maskin. Men det gikk. Og det var deilg!

Uka som kom har jeg riktignok slumret meg gjennom. Masse søvn. Ekstra energi for å holde det litt gående. Det har gått riktig så greit i grunnen. Jeg blir sakte, men sikkert enda litt mer kjent med hvordan kroppen reagerer. Symnes smårift og sår gror litt saktere. Og jeg synes det er verdt det. Litt mentalhygene. Og så langt bedre enn å ligge på sofaen og synes synd på seg selv.

Griper sjansen når den kommer igjen. Og det er allerede i morgen! Har slumret meg gjennom formiddagen i dag. Kjenner at ene skulderen fortsatt er betent etter forrige helg. At nakken fikk seg noen smell i vasken hos frisøren.  Og tenker at jeg vil. Avgjørelsen må komme i siste øyeblikk. Men jeg satser jeg!

Long time , no see..

Brått ble det helt stille.Jeg ble litt stille.
Enkelte ting sitter litt inne. Tar litt tid å bearbeide. Sortere. Og sette ord på.

Jeg kan ikke angre på å ha forsøkt. Like lite som jeg kan angre på å leve. Jeg kan angre på det som forble ugjort, men ikke på de opplevelsene jeg tok med seg. På godt og vondt. Selv ikke når jeg sparkes langt tilbake bak startstreken.

Det er noen smell. Strafferunder. Noen med gips og bandasje. Andre mer usynlige. Dempet av medisiner, søvn og hva jeg måtte finne av lindring sånn ellers. Noen dager i stille mørke. Andre dager på toppen av verden.

Jeg skjønner det ikke helt selv alltid. Kontrastene. Jeg gjør det jeg kan. Når jeg kan. Bærer beina, går jeg. Dagen etterpå kan det være full stopp, og hodet klarer ikke fortelle meg om det var smør eller melk jeg skulle finne. Opp og ned på en maurtue. Eller skjeldne forskjellen på svart og hvitt. Kommer jeg opp til den varden betyr det så uendelig lite. Det er en seier. Hver gang. Uansett farge.

Så jeg setter så uendelig stor pris på de som tørr å planlegge tur med meg. På tross av mine forbehold og aber.. Jeg kan ikke kjøre spesielt langt, om i det hele tatt. Nakkevridningene for å følge med i speilet, og traffikkbilde sliter meg ut lenge før stopp. Så noen andre må kjøre. Jeg må kanskje gi meg før vi drar også. En kopp kaffe for mye. Ett lavtrykk. Stress, ett plutselig anfall kan sette en stopper for hele dagen. Og det kan skje brått. Kanskje må jeg gi meg på veien. Ta en pause. Hente inn pusten, og konsentrere meg om veien hjem. Kom jeg ut er jeg like fornøyd. Litt er tross alt mer enn ikke noe. Kom jeg opp er jeg mer enn fornøyd. Og med litt trass går det oftere og oftere bra. Bare ta seg tida, og la inntrykkene flyte litt rolig forbi.

Det er en egen ro der ute. I naturen. På fjellet. Ikke så mye som skal sorteres og stresse hjernen. Det er en fot foran den andre. Så lenge bena går kan jeg gå. Ett og annet klyvetak er helt greit så lenge svimmelheten ikke inntreffer. Fjellet står stille det. Flytter ikke på seg, eller vugger i vinden. Det gir en helt annen ro enn bybilde med alle sine lys, biler, stresselemeneter for hjernen. For ikke å snakke om flimring fra skjermer og tidspress.

Jeg husker ikke første smellet. Ikke stort av dagene før eller etter heller. Og av og til vil jeg bare gi opp hele greia. Klarer ikke fler tilbakeskritt. Klarer ikke fler smell, diagnoser og legetimer. Ventelister og behandling.  Veien tilbake er det mest ensomme jeg noensinne har begitt meg ut på. Ingen kan selvsagt gjøre jobben for meg. Men flere kunne gjort den med meg. En og annen er der. Av og til fra litt overraskende hold. Andre skygger unna, og venter på festen.

Skadene nå er helt usynelige. Det er ingen gips. Ingen bandasje. Blåmerkene er borte og sårene har grodd. Og likevel verker det så uendelig mye og alt for ofte. Jeg må gi meg enda mer tid. I alle fall ett halvt år, sier legen. En stressfaktor mindre i at ting skal være fikset om en uke eller to, eller om en måned. Ett litt lenger perspektiv. Og likevel ett nederlag. Det har gått ett og ett halvt år snart. Og jeg kan knapt huske å ha vært så mye dårlig.

Men enn så lenge er det stopp i all behandling. Ett bilde av hode og nakke må til før noen vil løsne på det som knekker hver gang jeg vrir litt på meg. Med blikket hevet holder jeg kroppen i gang likevel. Litt stiv og raskt avslørt av de som har litt peiling. Jeg har veldig lite tro på stillestand for å bli bedre. Jeg tenker med litt redsel på hvordan det kunne gått om jeg ikke hadde vært noe trent i forkant.

Så her holder jeg det gående. Stillheten til tross. Så ofte jeg kan, og litt til. Skryter av det også. Tar ett øyeblikksbilde og samler likes på hver bitte lille seier. Og krever til og med respekt for det. 

For dette er meg. Sånn akkurat nå.

Og kampen går videre.