Long time , no see..

Brått ble det helt stille.Jeg ble litt stille.
Enkelte ting sitter litt inne. Tar litt tid å bearbeide. Sortere. Og sette ord på.

Jeg kan ikke angre på å ha forsøkt. Like lite som jeg kan angre på å leve. Jeg kan angre på det som forble ugjort, men ikke på de opplevelsene jeg tok med seg. På godt og vondt. Selv ikke når jeg sparkes langt tilbake bak startstreken.

Det er noen smell. Strafferunder. Noen med gips og bandasje. Andre mer usynlige. Dempet av medisiner, søvn og hva jeg måtte finne av lindring sånn ellers. Noen dager i stille mørke. Andre dager på toppen av verden.

Jeg skjønner det ikke helt selv alltid. Kontrastene. Jeg gjør det jeg kan. Når jeg kan. Bærer beina, går jeg. Dagen etterpå kan det være full stopp, og hodet klarer ikke fortelle meg om det var smør eller melk jeg skulle finne. Opp og ned på en maurtue. Eller skjeldne forskjellen på svart og hvitt. Kommer jeg opp til den varden betyr det så uendelig lite. Det er en seier. Hver gang. Uansett farge.

Så jeg setter så uendelig stor pris på de som tørr å planlegge tur med meg. På tross av mine forbehold og aber.. Jeg kan ikke kjøre spesielt langt, om i det hele tatt. Nakkevridningene for å følge med i speilet, og traffikkbilde sliter meg ut lenge før stopp. Så noen andre må kjøre. Jeg må kanskje gi meg før vi drar også. En kopp kaffe for mye. Ett lavtrykk. Stress, ett plutselig anfall kan sette en stopper for hele dagen. Og det kan skje brått. Kanskje må jeg gi meg på veien. Ta en pause. Hente inn pusten, og konsentrere meg om veien hjem. Kom jeg ut er jeg like fornøyd. Litt er tross alt mer enn ikke noe. Kom jeg opp er jeg mer enn fornøyd. Og med litt trass går det oftere og oftere bra. Bare ta seg tida, og la inntrykkene flyte litt rolig forbi.

Det er en egen ro der ute. I naturen. På fjellet. Ikke så mye som skal sorteres og stresse hjernen. Det er en fot foran den andre. Så lenge bena går kan jeg gå. Ett og annet klyvetak er helt greit så lenge svimmelheten ikke inntreffer. Fjellet står stille det. Flytter ikke på seg, eller vugger i vinden. Det gir en helt annen ro enn bybilde med alle sine lys, biler, stresselemeneter for hjernen. For ikke å snakke om flimring fra skjermer og tidspress.

Jeg husker ikke første smellet. Ikke stort av dagene før eller etter heller. Og av og til vil jeg bare gi opp hele greia. Klarer ikke fler tilbakeskritt. Klarer ikke fler smell, diagnoser og legetimer. Ventelister og behandling.  Veien tilbake er det mest ensomme jeg noensinne har begitt meg ut på. Ingen kan selvsagt gjøre jobben for meg. Men flere kunne gjort den med meg. En og annen er der. Av og til fra litt overraskende hold. Andre skygger unna, og venter på festen.

Skadene nå er helt usynelige. Det er ingen gips. Ingen bandasje. Blåmerkene er borte og sårene har grodd. Og likevel verker det så uendelig mye og alt for ofte. Jeg må gi meg enda mer tid. I alle fall ett halvt år, sier legen. En stressfaktor mindre i at ting skal være fikset om en uke eller to, eller om en måned. Ett litt lenger perspektiv. Og likevel ett nederlag. Det har gått ett og ett halvt år snart. Og jeg kan knapt huske å ha vært så mye dårlig.

Men enn så lenge er det stopp i all behandling. Ett bilde av hode og nakke må til før noen vil løsne på det som knekker hver gang jeg vrir litt på meg. Med blikket hevet holder jeg kroppen i gang likevel. Litt stiv og raskt avslørt av de som har litt peiling. Jeg har veldig lite tro på stillestand for å bli bedre. Jeg tenker med litt redsel på hvordan det kunne gått om jeg ikke hadde vært noe trent i forkant.

Så her holder jeg det gående. Stillheten til tross. Så ofte jeg kan, og litt til. Skryter av det også. Tar ett øyeblikksbilde og samler likes på hver bitte lille seier. Og krever til og med respekt for det. 

For dette er meg. Sånn akkurat nå.

Og kampen går videre.