torsdag 18. september 2014

Det er ikke viljen det står på..

Turen ble noe lenger enn planlagt. Ikke viste jeg helt hva jeg begav meg utpå heller. Men kommer spørsmålet om jeg vil være med, er svaret ja inntil det motsatte er bevist.
En god del fram og tilbake om hvor turen skulle gå. Noen stengte veir, bruer under bygging gjorde utgangspunktet til en liten kinareise. En opptatt fjellgudie gjorde venninnas ønsker uaktuelle. Men det ble en tur. Ny for alle. Med GPS på armen og friskt mot.

Hadde bare fyren fortalt at han var klønete da. Ut fra hva jeg viste hadde jeg klokketro på at hjemmeleksa var gjort, og trakset etter. Ikke viste jeg at jeg skulle være den fjellvante som leste terrenget.

Ett par strafferunder mens venninna mi sannsynligvis med godt humør lurte på hva i huleste hun hadde blitt med på, og toppen var i sikte. Det var selvsagt ikke første topp. Den han sa han trodde var rett. Men den neste. Sånn det ofte er.  Og nå stemte pluteselig terreng og kart også. Det gjensto bare nedstigning i dalen, og deretter ur, ur og atter ur før noe klyving mot toppen.

Godt opp i sida, fortsatt med humøret inntakt, mens naboen hadde funnet fram sine gentelemansfakter ved å snakke venninna mi over noen partier hun anse som håpløse, lurte nok jeg på hva i huleste jeg var med på også. Noe sa meg at ordtaket om at vi kommer alltid ned igjen, glemmer å si noe om eventuelt skadeomfang.

Stien dukket opp ved varden. Sånn den ofte gjør. Hvem har sagt at en må ta enkleste vei. Dessuten er det lenge siden jeg mistet troen på de enkle løsninger.

Men for en seier. Belønnet med utsikt, og kaffebord i berget. Lang pause, og fare for mørke gjennom skogen på vei tilbake til bilen.
Og bena bar jo. Så i alt overmot ble jeg jo med på en mindre strabasiøs tur dagen derpå. Strekke ut litt. Komme seg ut i finværet. Jeg tror jeg sovna på toppen. Det sier kanskje litt om mitt forhold til høyder. Akkurat der noen synes det er skummelt nok å klamre seg fast våken, ligger jeg og naboen og småslumrer i sola. Helt uten solkrem også. Kun kaffe og niste til å beskytte oss med.

Mest av alt var jeg nok enda mer sliten enn jeg trodde. At jeg har gått så det sprengte ett blodkar burde kanskje vært en vekker? Alt jeg hadde av mat og smertestillende gikk med for å sette en for foran den andre, og komme ned for egen maskin. Men det gikk. Og det var deilg!

Uka som kom har jeg riktignok slumret meg gjennom. Masse søvn. Ekstra energi for å holde det litt gående. Det har gått riktig så greit i grunnen. Jeg blir sakte, men sikkert enda litt mer kjent med hvordan kroppen reagerer. Symnes smårift og sår gror litt saktere. Og jeg synes det er verdt det. Litt mentalhygene. Og så langt bedre enn å ligge på sofaen og synes synd på seg selv.

Griper sjansen når den kommer igjen. Og det er allerede i morgen! Har slumret meg gjennom formiddagen i dag. Kjenner at ene skulderen fortsatt er betent etter forrige helg. At nakken fikk seg noen smell i vasken hos frisøren.  Og tenker at jeg vil. Avgjørelsen må komme i siste øyeblikk. Men jeg satser jeg!


Ingen kommentarer:

Legg inn en kommentar