Baklengs inn mot målstreken

Du skal ikke slå en som ligger nede. Faktisk, skal du ikke slå en som nettopp har karret seg opp i knestående heller. 

Akkurat i det blikket er løftet smeller det. Det er ett feigt slag!

Det er som å gå på line. En hårfin balansegang der du forsøker å ikke skjene ut mot siden og dette ned. Ett plutselig vindkast, og du detter. Og det kan være langt!

Detter baklengs inn i fortid igjen. Og nå har har all energi gått til å rydde opp etter slaget. Ringerunder og møter. Og søvn. Mye søvn. 

Det var bare ord. Og en skrivefeil. Jeg liker ord jeg. Men nå velta det. Av slurv.

Ett par uker senere nå, og jeg er uenderlig glad. På tross og trass er flere medisinske undersøkelser gjennomført, bare med gode resultat. Og det betyr at behandlingen kan tas opp igjen. Rot og uorden er ryddet opp i. Og nå kan jeg se bare forover. Ikke begrave meg i kanskje og ventelister. Men finne mine muligheter helt uten begrensinger

Skummelt ja. Og en lettelse! Jeg aner ikke hvor veien går. Det finnes ingen prognose eller plan. Og det er skikkelig spennende

Nå skal det være slutt på å leve baklengs. Nå skal det fremover. Det har jeg bestemt! 

I kveld i alle fall.

Lærdom for livet

Heller du litt for mye i glasset renner det over. Enkel barnelærdom. Og himla

mye søl. Det renner utover benken, og ned på gulvet. Og du må frem med både kjøkkenklut og mopp. Såpe og vann. Og når du først er i gang ser du at resten av benken trenger en vask. For ikke å snakke om gulvet. Så glemte du hele glasset og at du egentlig var tørst. Det baller på seg på en måte. 

Du kan enkelt unngå det ved å helle litt mindre i glasset da. Kanskje heller drikke to glass. Det gjelder å ikke overdrive. 

Og her kommer poenget. Lærdom. Ikke sant. Etter ett år ut og inn i jobb. Nye forsiktige forsøk. Nye sykemeldinger. Da kommer du på arbeidsavklaringspenger . Du, altså jeg, har blitt en NAVer. En unnasluntrer som heller glasset litt for fullt og stikker av fra rotet. 

Eller gjør jeg. Det hadde vært enkelt å ligge på sofaen og ta i mot penger. Men det er jo ikke sånn det er. Der stilles noen krav. I mitt tilfelle er det krav om å følge opp behandling. Behandling som forløpig er satt på vent i påvente av nye undersøkelser og resultater. Og der er det ventelister. 

I samråd med lege fikk jeg ett halvt år i gave. Ett halvt år jeg ikke skulle ha dårlig samvittighet for ikke å jobbe. Jeg følges opp mens jeg står på ventelister. I mens jeg pleier meg selv. 

Gave sier jeg. Fordi legen lettet samvittigheten for å ikke være på jobb. Lettet litt på nederlagsfølelsen. Selve tapet av det at jeg heller ikke denne gangen klarte å gjennomføre. At jeg helte glasset litt for fullt, og ikke klarte å prestere.

Var det ett valg? Hver gang jeg forsøkte meg i jobb og røk ut i ny sykemelding? Det er ett nederlag. Hver gang du stikker innom for å si hei, ser livet som går videre uten deg. Det er ett nederlag. Og følelsen av å mislykkes stiger proporsjonalt med nedbetalingen av studielånet på det studie jeg ikke får dratt nytte av. Lettere paranoid for jeg ser jo frisk ut, ikke sant. Følelsen av at det synses og snakkes er konstant.

Jeg lover deg at det er ingen god følelse. Når det stopper. Kroppen krangler. Hode krangler mer. Daglige doser med smertestillende. Selvinnsikten som slår inn når du skjønner du ikke kan kjøre bil på lenge, lenge enda. For ikke snakke om jobbe. Hodet vil bare ikke! 

Det er ikke ett valg. Det er en konsekvens. Og nå må jeg rydde opp. Jeg må lære. Lære hva kroppen tåler. Hvor langt den kan gå før det stopper. Og ikke minst hvordan jeg kan unngå at den stopper eller lager rot for meg.

En del av dette er trening. Og da snakker vi i ganske bokstavelig form også. Etter mange smell og treningsavbrudd er det ganske mye som skal på plass igjen. 

Enkelte ting på vente. Nakken er så stiv at det stråler langt opp i bakhodet og lager tinnitus. Men bena går. Riktignok gjør det vondt i bakkene. Men de virker. Og lager likevel en bevegelse i kroppen som gjør at det verker mindre enn om jeg ligger på sofaen. 

Kunne jeg brukt denne styrken på jobb? Neppe. Så lenge jobben innebærer stillestand og krav om prestasjon og oppfølging.

Når jeg avslutter en tur halvt i blinde mens øra står i brann. Eller våkner med migreneanfall dagen derpå etter påkjenningen, rammer det kun meg. Og kroppen min. Så får jeg rydde opp i rotet. Selve oppgaven min. Turen. Treningen. Mentalhygienen. Er fullført! Jeg trenger ikke prestere mer før jeg igjen er klar. 

Og dette er ikke unnasluntring! Dette er en tapers hverdag. Der jeg prøver. Og feiler. Gjør de øvelsene jeg kan. Og forbereder hodet mitt og kroppen på å takle opptur og nedtur. Det er snakk om å overleve rett og slett. Noe så pompøst og kjedelig. Overleve er vel egentlig ikke ordet heller. Det handler om å leve. Gjøre det en kan. Trene og dra lærdom for å kunne leve videre. Unngå nye sykemeldinger. Nye smell. Flere nederlag uten å være i stand til å takle dem.

Og om det er vanskelig å godta og skjønne. Bruk ett lite minutt på å prøve å skjønne hvor vanskelig det kan være å godta at livet blir snudd på hodet i løpet av ett brøkdels sekund. Og måtte erkjenne nederlaget og tapet i ett samfunn der seier og livskvalitet er definert ut fra yrket og jobben din. 

Det er uglesett, ikke sant. Sluntre unna vår felles dugnad. Bare drive rundt med det jeg liker. Men det er ett beinhardt slit å komme dit. Ikke dørstokkmila. Men alle teknikkene, lærdommen og utmattelsen etterpå. Oppturen og nedturen. Paranoien som slår inn, for hva må folk tro. 

Det er trening for livet. 

Ikke på en mandag..

Det heter seg vel at en aldri skal starte på ny frisk en mandag. Tirsdag ja. Men ikke mandag! Det øker sjansen for at du sprekker. 

Så sies det at du aldri skal stole på en bruktbilselger. Bilselger blir jeg aldri! Like greit. Er det sant det som sies er det ett sleskt folkeferd. Og det vil man jo ikke ha på seg.

Kunden derimot, har alltid rett! Og med det glapp mandag. Skjønner du eller? Kunder har nemlig ikke leseferdigheter og oppdragelse. Med noen hederlige unntak. Meg for eksempel. Men nå glemmer jeg at jeg er selger. 

Jeg la inn rom for pruting, men sånt driver jo ikke nordmenn med. Skambud derimot er gjengs. Mulig de tenker jeg ikke har peiling. Og det er jo sant. Dum, er jeg derimot ikke. Tror jeg. 

At ting må fikses, og bilen EU godkjennes innen noen måneder har jeg også oppgitt. Jeg skjønner skepsisen. Hadde vært skeptisk selv. Men når jeg samtidig har oppgitt sykdom som salgsgrunn, er jeg en smule overrasket over at folket mener jeg først skal fikse bilen, deretter selge til skambudet deres. Ett rent tapdprosjekt! Og i grunnen akkurat der helsa mi stopper. Jeg får ikke kjørt bilen og sjekka deler rundt på nett jeg. Så for en ikke urimelig penge kan de med hodet på rett sted få seg en rimelig bil som slett ikke har gått langt, bare de tar seg bryet med å fikse. Gjøre det selv altså. Jeg er ikke mora deres.

Stort lenger rekker faktisk ikke min bilkyndighet. På sånn morsstadie. Og når den ene etter andre krever fiks og kontroll 😜😜, ender jeg litt mer i 😁😢. Det egner seg ikke like godt i meldingsrekka da. Ikke for en rolig og avbalansert nor heller.

Folket vil ha en fiks, ferdig og fin bil til kona, mora  eller dattera si. Uten feil. Til en lav pris. Uten å måtte være redd for ekstra utgifter. Det er en 13 år gammel bruktbil jeg selger! Hva de tror de kan få! 

Eneste som er vanskeligere å bli kvitt er en original Tripp Trapp. Der betaler unge mødre hva det skulle være bare det er rett årsmodell. Ok.. Jeg ante faktisk ikke det var årsmodeller på en stol. Men selvsagt er det det! Vi snakker design. Vi snakker newborn seter. Kun for stoler produsert etter mars 2003. Hva en lærer på Finn. Jo da. Nei da. Der skal jeg få slite til jeg blir bestemor. 

Bilen ruster vel opp før den tid. 

Bevegelse som medisin

Fire nede- to og en halv oppe! Etter en uke i horisontalt kjennes det godt i bekken at dette stillelivet ikke er spesielt legene og bra. Så vindkast, eller ei! Her får en henge seg på så sant trykket ikke er for stort. En forsiktig start opp og ned normalruta på Sukkertoppen med en gjenglemt turist hakk i hæl som slet med å finne veien ned igjen. Og så var jeg klar for årets folketopp nummer to! Jøsnhornet. Kun besteget en gang i nysnø og tåke. Av meg altså. Ellers i sommer har det vært kø for å komme ut på den heller smale toppen.. Ryktene forteller om spytendenser ned i sidene og vendereis før toppen. Så i rimelig frisk bris sitter spenningen mer i kroppen enn i hodet. Og akkurat det er jo i grunnen en lykke.

Ren bonus er at naboen mener korteste vei er like greit. Det er den gjennom Molladalen opp gjennom Molldalsrenna. Ved forrige tur. Altså den i nysnø, var Molladalen menst som retur, mens veien gikk den lange veien opp over Ramtind. Som vanlig med en takk til værgudene, ble akkurat den returen kansellert. 

Jeg har friskt mot og er såpass miljøskadet at jeg ser ikke problemet. Mulig jeg er litt dum. Men fjellsidene står stille, og så lenge jeg har en tå i bakken er det stort sett ganske greit. Min største hindring ligger nok i størrelse og lengde, ikke hodet. Og jeg finner en eller annen litt obskur glede i at jeg har ett fungerende gripetak i hånda. Den jeg knakk.

Meg om det. Jønshorn bød på god plass på toppen. Tid til kaffe og mat uten at noen kom å banket på og ville opp. Le for vinden, og ett lys gudene verdig i horisonten. Før det var den lange veien ned. Og en liten klem til Gubben. Fjellet altså. Molladalsgubben. Og det ble med foten.

Og det er der en kjenner at hodet ikke henger helt med likevel. Mulig det er frisk bris rett i fleisen de siste seks timene. Godt gjort av vinden og snu slik i alle retninger, men sånn er det altså. 19 grader i lufta, så kulde er det i alle fall ikke. Mulig det er de siste bratte hengende opp til hornet der hodet bare må henge litt med om du ikke skal ta den raske, skadefulle veien ned.  Lite søvn. For der forsvant gangsynet. Ikke totalt svart. Bare litt disig grått. Naturen vil ha det sånn at noen ekstreme nedbørsmengder gjør at siste del ned i Barstadvika er veldig vått. Bare følg bekken, så er du der. Så selv med sløret blikk og øresus som overdøvet bekkerennet gikk det nå stille stille ned. Jeg tror jeg nevnte det på ferga at jeg ikke hørte ett pip av de setningene som ble liret ut mellom Barstadvika og Festøykaia. Men jeg har sett utsikten! Fantastisk! Slikt gjør ett svimehue glad.

Så glad at jeg lar meg lokke av løfter om mindre vind dagen derpå.. Hadde bare disse værgudene bestemt seg. I takt med værskiftene ble planer og turmål justert og flyttet på, og til slutt flatet jeg ut med medisiner i blodet og ferdigpakket tursekk i gangen.. Ett par timer senere hadde jeg ikke trua, men syntes det var for gærent å bare helle ut denne termosen med kaffe og gav det en sjanse. 

Den rareste værmeldingen jeg noen sinne har observert på sunnmøre lovte regnbyger stort sett overalt, unntatt på den øya som ligger så åpent og ubeskyttet til at den stort sett trekker til seg alskens vær som en svamp trekker til seg vann. Ingen steder har bydd på flere overraskende værskifter enn Godøya. Og dit gikk turen. Med start i regnvær, mens jeg gikk og bokstavlig talt tygget i meg noe blodsukker. Og en avslutning i strålende sol. Det gikk bra. Igjen. Atter en gang tror jeg på bevegelse som medisin. Litt sammen med noe riktig mat som hjelper litt. Og med en påfølgende 12 timers natt riktigno. I dag skal det hviles. Og kanskje selges en bil.

Tilværelsens uutholdelige tilstedeværelse

Så voksne bruker altså forkortelser? Klart det. Slenger rundt oss med ubegripelige begrep som NATO og FN, uten å ane hva det står for! Jeg hadde akkurat bedt noen sende en PM framfor å ta en hel offentlig diskusjon. Og forklaringer måtte til. Og snaper gjør vi også. Føler oss litt tilstede i hverandres liv, mens vi deler av øyeblikk der den andre på ingen måte er tilstede. Av og til treffer de forferdelig galt. 

Egentlig, sier vi, vil vi bare vite hvordan disse greiene virker før ungene gjør det. Være litt ung og førevar liksom. Og så er det en perfekt unnskyldning for at du aldri rekker å ses litt mer Live. Vet jo alt om naboen fra Facebook og Instagram likevel. Er du ikke sjekket inn, har der ikke skjedd.

Så jeg var ikke lei meg da jeg brøt av en treningstime som utløste ett anfall av det meste. Postet det i alle fall ikke. Sintefjes og tablettpakker er ikke like fotogent som middagen. Skjønn det den som kan. 

Ikke fjeset mitt da hjernen vagt mottok informasjon om at sønnen min flytter til nabokommunen heller. Rakk ikke forevige det hele da jeg hadde nok med å holde maska. Lykken er at da skjer det vel ikke. 

Vannet som traff nakken fra takluka som ikke var skikkelig igjen rimelig stuck i alle klaustrofobiers store mor, vaskehallen. Skjedde ikke! 

Eller da jeg litt på overtid og fikserus låste hele nettbanken. Den påsto jeg hadde feil passord. Mulig det var feil kortinformasjon. Jeg skal huske å ta bilde av bankrådgiveren når jeg fortellere det. For nettbank trenger jeg. Og om den ikke ble låst, må den likevel åpnes. Bilen skal på Finn om jeg så må krabbe til banken!

Mulig jeg skal fortelle det til en bekjent jeg hilser på hver dag ruslende over broa her. Det er bare det at han stopper aldri. Sier bare hei, og går videre. Muligens fordi det slettes ikke er en bekjent. Han dukket plutselig opp på Instagram  her. Altså, han jeg hilser på, ikke han jeg kjenner. Den lokale helten. Kjendis på ordentlig. Faktisk smånasjonal også uten å gå helt i dybden på det.. Men steik som de ligner... Det er da bare som utgjort jeg ikke har sjekka inn på broa hver dag, men bare tuslet videre til butikken.. Han kunne sikkert brukt det til en rollefigur. Men det skjer ikke..

Sprettrompe!

I all min naivitet trodde jeg at det var damer som drev å vifta med rompa. Jeg mener sånn vifting som du av og til kan se under tighte treningsklær, der du setter stjerten rett bak og hever den noe. Lett knekk i ryggen, og sug inn magan, så er du der.

Inntil jeg møtte mannen.. Jeg skjønner nå hva dere kikker på gutta. Jeg trodde faktisk jeg kom til å dette av dette apparatet jeg bedrev lett jogg på. For makan til posering har jeg aldri noensinne sett. Jeg var nærmest tvunget til å stirre og vri på nakken for å få med meg hver eneste bevegelse.

Hver eneste tøying innebar ett helt dansenummer før stjerten var rett plassert mot resten av studioet. Knekk i ryggen. Knekk i knærene. Bredbeint stilling Blikket festet i speilet foran. En passe "dette er tungt" grimase plassert i ansiktet.  Og så, tøy… Skulderen.. Det er mulig han egentlig prøve å uttrykke at han kunne komme til å rive av seg armen.

Deretter andre. Skulder.  Og så. Klar for litt vekter. Om vekta veide en halv kilo eller ti kilo, spilte ingen rolle. Tungt! Sto det å lese i hele ansiktet. Og den rompa. Den var svett! Det kom tydelig fram i det buksa gled lydløst ut av den sprekken som befinner seg akkurat der. Skyver du deg litt lenger bak på benken før du løfter får du faktisk sprettrompa da også. Jeg har altså selv sett det. Og med sprettrompe er alt ekstra tungt. Gir sikkert ekstra utbytte også. 

Ikke akkurat mannen du tar med hjem. Han ville jo aldri ha funnet veien verken hit eller dit uten en rekke poseringer og speil. Men for en rumpe!

Det er ikke viljen det står på..

Turen ble noe lenger enn planlagt. Ikke viste jeg helt hva jeg begav meg utpå heller. Men kommer spørsmålet om jeg vil være med, er svaret ja inntil det motsatte er bevist.

En god del fram og tilbake om hvor turen skulle gå. Noen stengte veir, bruer under bygging gjorde utgangspunktet til en liten kinareise. En opptatt fjellgudie gjorde venninnas ønsker uaktuelle. Men det ble en tur. Ny for alle. Med GPS på armen og friskt mot.

Hadde bare fyren fortalt at han var klønete da. Ut fra hva jeg viste hadde jeg klokketro på at hjemmeleksa var gjort, og trakset etter. Ikke viste jeg at jeg skulle være den fjellvante som leste terrenget.

Ett par strafferunder mens venninna mi sannsynligvis med godt humør lurte på hva i huleste hun hadde blitt med på, og toppen var i sikte. Det var selvsagt ikke første topp. Den han sa han trodde var rett. Men den neste. Sånn det ofte er.  Og nå stemte pluteselig terreng og kart også. Det gjensto bare nedstigning i dalen, og deretter ur, ur og atter ur før noe klyving mot toppen.

Godt opp i sida, fortsatt med humøret inntakt, mens naboen hadde funnet fram sine gentelemansfakter ved å snakke venninna mi over noen partier hun anse som håpløse, lurte nok jeg på hva i huleste jeg var med på også. Noe sa meg at ordtaket om at vi kommer alltid ned igjen, glemmer å si noe om eventuelt skadeomfang.

Stien dukket opp ved varden. Sånn den ofte gjør. Hvem har sagt at en må ta enkleste vei. Dessuten er det lenge siden jeg mistet troen på de enkle løsninger.

Men for en seier. Belønnet med utsikt, og kaffebord i berget. Lang pause, og fare for mørke gjennom skogen på vei tilbake til bilen.

Og bena bar jo. Så i alt overmot ble jeg jo med på en mindre strabasiøs tur dagen derpå. Strekke ut litt. Komme seg ut i finværet. Jeg tror jeg sovna på toppen. Det sier kanskje litt om mitt forhold til høyder. Akkurat der noen synes det er skummelt nok å klamre seg fast våken, ligger jeg og naboen og småslumrer i sola. Helt uten solkrem også. Kun kaffe og niste til å beskytte oss med.

Mest av alt var jeg nok enda mer sliten enn jeg trodde. At jeg har gått så det sprengte ett blodkar burde kanskje vært en vekker? Alt jeg hadde av mat og smertestillende gikk med for å sette en for foran den andre, og komme ned for egen maskin. Men det gikk. Og det var deilg!

Uka som kom har jeg riktignok slumret meg gjennom. Masse søvn. Ekstra energi for å holde det litt gående. Det har gått riktig så greit i grunnen. Jeg blir sakte, men sikkert enda litt mer kjent med hvordan kroppen reagerer. Symnes smårift og sår gror litt saktere. Og jeg synes det er verdt det. Litt mentalhygene. Og så langt bedre enn å ligge på sofaen og synes synd på seg selv.

Griper sjansen når den kommer igjen. Og det er allerede i morgen! Har slumret meg gjennom formiddagen i dag. Kjenner at ene skulderen fortsatt er betent etter forrige helg. At nakken fikk seg noen smell i vasken hos frisøren.  Og tenker at jeg vil. Avgjørelsen må komme i siste øyeblikk. Men jeg satser jeg!