Sharing is caring og helt gratis

En sånn dag med sine opp og nedturer. Ikke helt stille før stormen, men grått og trykkende nok.

Dagen starter med massive tilbakemeldinger i småskala. Reiselivsportaler som gir en tommel opp. Og ett spørsmål fra TAP Portugal om bruk av ett bilde..

Ai-så hyggelig da tenker jeg. Antar de vil illustrere en av sine destinasjoner på Facebook.. De lover meg kreditering ved navn. Og jeg tenker det hadde vært hyggelig med en flytur og hilst på min venninne bosatt utenfor Lisboa igjen..

Litt for tung i hodet takkes og bukkes det og turen går ikke lenger enn ut i sunnmørsblesten og gråværet. Der dukker en liten tag fram. Sammen med en sol. Devold sola. 

Gode gamle Devold ull. Så hyggelig. Moro. 

Mye heder og ære. Litt ukontrollert. Og uten så mye som ei ull buff i retur. Kjempe moro. Men jeg kan ikke helt fri meg fra å tenke at jeg, og mange andre, gir fri bruk av bilder i reklameøyemed. Promotere oss selv litt. Og ett produkt.

Bedrifter som har ett bevisst forhold til sosiale medier vet dette. Og vet å bruke det.

Ikke bare bruker de det. Men jeg takker og bukker og reposter. Og driver dermed enda mer reklame for dem. Det må da sitte noen lykkelige økonomer rundt som drømmer om hashtag isteden for dollartegn. Fri bruk av de bildene de liker best med rette hashtaggen. Det er billig markedsføring det. 

Sharing is caring heter det. Og dessuten helt gratis. Enten ved å lokke med premie til en som deler denne linken. Litt som å vinne Lotto. Noen vinner jo. Bare her betaler du ikke innsatsen. Du bare sprer ett budskap. Gode gamle munn til munn metoden. Bare at det har flyttet seg over på sosiale media. I troen på gevinst går mange god for nesten hva det skal være. Setter eget navn bak og anbefaler ett produkt eller nettsted. 

Eller driver bildedeling. Hashtagger. Som stort sett gir null premie annet enn til selvfølelsen. Flinke meg. Hvilket kupp!

Er det rart jeg er svimmel eller?

Opplevelsesgaranti

Mye lys og varme er det ikke. Snarer litt lys og mye kulde. Enda mer vær.

Til gjengjeld gjør lyset ganske mye ut av seg når det først er der. Roper litt ekstra liksom. 

Fordelen med mye vær må jo være det at det blåser fort over. Skifter raskt .

Uka startet med blåtimer og oransje solnedganger før middag. Kaldt lys og klare farger.

Om en så klarte å heve blikket gjennom vindkastene og spente lårmuskelaturen noe, ville en kunne se at værgudene hadde kledd seg i draktene sine og slåss om oppmerksomheten det oppe på himmelen. I blått, gult og sort nærmest. En bitende opplevelse for så vidt. Men nå har jeg vel blitt noe herdet med en fortid som soccermum, knøttedivisjon, ved mang en forblåst bane der en hodetakling lett kunne ende med at spilleren blåste over ende..

Seirende ut i denne omgang var nok de gråsvarte. Eller var det koksgrå. Jeg er i grunnen ikke sikker på om naturens farger er fullt dekket inn i fargekartet hos tekstil- og interiørindustrien.

Men for en farge . Og for noen refleksjoner.

I grunnen burde vi jo jobbe kvelds- og nattskift alle sammen disse korte vinterdagene. Komme oss ut i lyset. 

Akkurat som vi skulle hatt obligatorisk fri på varme sol- og sommerdager. 

Hadde det ikke vært for at det et så lite kompatibelt med barnehage- og skolehverdag. Eller at kroppen ikke et skapt for turnus. Vi ville vel sovna ved pulten alle mann..

Og i likhet med barnet, liker de fleste en forutsigbarhet. Vite hva som skjer i morgen. Derfor vi ser værmelding kanskje? 

Selv om været er alt annet enn forutsigbart. Forutsigbart skiftende kanskje. Selv om det blotte øye ser haglebygen ute i havgapet som er på full fart over. 

Kom deg ut en tur i lunchen. Eller parker litt unna det du skal. Og kikk opp på lyset. Opplevelse garantert!

Du milde gale verden!

Saken er altså den.. Jeg knipser bilder. Litt sånn her og der når øyeblikket dukker opp. Eller bildet bare er der. Rett foran nesa mi.. Sånn går det når en en nødt til å tusle rundt i litt rolig tempo en stund. Og heller ikke kommer så veldig langt av sted. Det er helt fantastisk hvor mange små detaljer en plutselig får øye på langs veien som ikke var der før. Eller, de var jo der. Jeg bare så det ikke for jeg hadde det litt for travelt med å passere..

Noen har fortalt meg at ett skikkelig kakk i hodet kan gi det stakkars offeret nye evner. Som ett plaster på såret da kanskje? Riktignok snakket vedkommende om de som fikk synske evner eller varme hender. Men jeg tror at om noe har jeg fått se lyset.. Ikke i form av Gud akkurat. Men ganske bokstavelig lys. I form av lyset ute og detaljene i naturen. Eller veldig ofte de detaljene som ikke har noe der å gjøre.. Mangel på maling og forsøpling ble liksom brått så vakkert... Litt galskap da, men ok.. 

Så har jeg lekt meg litt og delt mine små fotoøyeblikk og delt i vildens sky for en liten og kjent krets på Instagram. Tanken var jo at så lenge vi snakker om en bildedelingstjeneste kan ikke noen bli sure og fornærmet over at jeg legger ut bilder. Om noen av dem er aldri så rare..

Det var denne saken da.. Saken er altså den at lyset var så utrolig flott over Ålesund her. Blått, kaldt og vakkert. Så jeg tok ett bilde. Ett kjedelig turistbilde vi har sett hundrevis av ganger. Men det var dette lyset da. Og litt enkel redigering. Og respons. Masse respons. Bildet la jeg på Instagram. Og så Facebook. Min mor delte det videre og skrøt uhemmet. Utover kvelden steg stadig antall likes. Og kommentarfeltet vokste. 

En venn sendte en melding og mente jeg burde åpne Instagram kontoen min. Det er faktisk nærmest en ordre sa han. Kjør på med noen hashtagger nå. Du vil bli overrasket.

Jeg har jo i grunnen vært godt fornøyd bare en eller to likte bildet mitt jeg. Hvis det til og med var en eller to jeg viste var dyktige fotografer var det ekstra hyggelig. Så jeg var litt i tvil.. Åpne opp for Gud og hvermannsen... Men som ett eksperiment kunne det jo fungere. Jeg har alltid latt meg fascinere av folks handlemønstre. Og gruppedynamikk er alltid ett festlig studie tross alt. Gjerne da med meg selv som prøvekanin og observatør..

Jeg våknet opp til mange, mange nye likes. Og mange, mange hadde kikket på bilder. Si meg. Sover ikke folk om natta? 

Han skal få for overraskelsesmomentet . Ett moment som tilsynelatende er i ferd med å døgne og vel så det..

Siden hashtagger er litt copy laste kjørte jeg på med noen flere. Og det raser altså inn med likes. Folk er gale. Jeg er gal. Og egentlig har jeg vel bare skarpt så vidt bort i essensen av Instagram. Som jo er å dele bilder og skryte av hverandre med en tommel opp. I de beste tilfellene slenger en med ett Flott! Fint! Wow! Eller hjerte.. Ett realt kick for selvtillitten. Og selvopptattheten.

Kontoen er fortsatt åpen. Skummelt. Jeg kan nå Google meg selv å få treff på bildene mine. Da snakker vi deling ja. Det er sårbart og litt skummelt. Selv om bildene jo er rene og pene. Det samme kan jeg jo forøvrig gjøre med denne bloggen. Men folk ser mer bilder enn de leser tekst uten hashtagg.. 

Får se om det varer. Eller om føttene blir kalde. For milde måne. Det er en rar rar verden..

Målretta og ambisiøs CV om alt jeg ikke vil

Jo takk begge deler..Lev i nuet og grip dagen! Vær målrettet og visjonær! Egentlig ganske motsetningsfylt. Omtrent som mine innlegg på Facebook, Twitter, Instagram og Blogg. Uten en rød tråd og om litt av hvert. Litt humor. Litt alvor. Litt om ingenting. Og uten annen sammenheng utover at akkurat jeg så det, tenkte det, skrev det og postet det..Eller.. 

Leve i nuet er ganske greit i tilværelsen som sykemeldt. Ikke stort annet å gjøre enn å ta dagene akkurat som de kommer med sine opp - og nedturer.. Hvis vi ser bort fra at der skyldes fortid mens en forsøker å se inn i fremtiden..

Disse visjonene og ambisjonene er litt verre. Når dagens ambisjon er litt mindre smertestillende enn i går. Litt mer tilstedeværelse for barna. Og bedre søvn. Da bobler det liksom ikke over av jobbvisjoner og gründer ambisjoner.

Da er det ikke lett å vite hvor eller hva man vil. Alle tilsynelatende valg kan gjøre rådvill. Målet er å trives. Gjøre noe jeg trives med. Men hva er der? Kanskje jeg er så mettet på materielle goder at jeg ikke vet. Akkurat som ønskelista består av "jeg vet nå ikke ... Snille barn, dill dall og kanskje ei steketakke hadde vært kjekt.."

Ikke leser jeg horoskop. Og ikke driver jeg alternativ religion. Kan jo være det kunne vært ett fint støttehjul det. Men jeg er litt usikker på om ukeblad, avisforsider med guide til eget jeg og selvutvikling. Klart jeg kan kikke. Klart jeg får det til å stemme også. Det er jo selve essensen i dette. Eller Barnum effekten. Vi føler det passer for vi vil så gjerne at det skal det. Noe annet ville jo gjøre at vi ikke passet helt inn i A4 tilværelsen. At vi skilte oss ut . På en unaturlig og litt rar måte. Passer det ikke fnyser vi heller og sier noe om at disse greiene her har vi ingen tillit til likevel. Vi sier det kanskje uansett . Det er litt uglesett med alternativer.

Så hvor skal jeg? Og hva vil jeg? Bortsett fra å kjøpe ei takke.. 

Mye greiere å vite hva jeg ikke vil. Hva jeg ikke liker. Barnelærdom det.. Og litt tillært. Rynk på nesa. Kikk på tallerkenen og si det. Jeg liker ikke. Liker ikke fisk. Bønner. Det er æsj. Vi blir kanskje litt mindre generelle med åra. Men prinsippet er det samme.

Jeg liker ikke iCarly fordi det bråker og ikke gir mening. Jeg liker ikke mat som smaker papp (ikke spør hvordan jeg vet hva papp smaker)..

Jeg vil ikke jobbe i barnehage for det er jeg ikke tålmodig nok til. Sannsynligvis ville jeg avslutte hver dag i ett mørkt rom med dundrende hodepine. Jeg vil ikke være lærer for jeg tror ikke jeg har autoritet til det..

Hva jeg trives med? Pusling og smådill i liten skala. Alle tester jeg noen sinne har tatt forteller da også at jeg burde bli forfatter eller kunstner.. Men det var denne Barnum da..

Kanskje det er ett indre, uutalt ønske. Eller er det en ambisjon ? Fordi det gir påfyll ? 

Jeg vet jeg liker bratte heng og høye topper. Er det visjonært nok? 

Jeg leker med bilder, tekst og ord. Ikke tall. De er det ikke lov å leke så mye med før det blir svindel.

Også leker jeg med maten. Det er en undervurdert egenskap i ett hvert hverdagskjøkken. 

Jeg kan litt om mangt. Kan ikke selge meg selv. Og er dessuten en tverr kunde når det føles påtrengt. Introvert og sikkert  

småegoistisk også. Som foretrekker observasjon og analyse fra sidelinja, framfor egen deltagelse. Ingen solist. Men medlem av koret. Litt gjemt inne i den anonyme altrekka..

Liker sosiale medier for underholdningen og kikkeren i meg. Men klarer aldri få hjelp gjennom egne sytestatus. Kanskje det bare ikke stemmer med min profil..

Jeg liker selskap i doser og noe egentid. En god bok og mye te. Jeg trives i selskap med de som skjønner det. Som deler en flaske vin og forteller at du kan. Og kjeder meg med de som skjenker litt mer i koppen og forteller om siste veskekjøp... 

Jeg vet så godt hva jeg ikke liker. Og sånn passe hva jeg liker. Sånn passe fordi det stadig kan utvikles. Fordi noe nytt kan være gøy. Spennende. Altoppslukende. 

Så hva blir jeg da som stor? 

Mareritt

Dette er ett mareritt sier iCarly på dubbet

norsk, mens lattersalvene fades ut..

Jeg er helt enig....

Kvalt i forstaden

Det var denne utstillingen jeg hadde så lyst til å se. Utenfra så den rett så innbydende ut. Masse farger og installasjoner selv ungene pekte og kikket ivrig etter da vi passerte vinduene. Ikke at de ble med ned, men dog ...

Forstaden og forstadsmennesker. Verdier. Drømmer. Hverdagsliv. Ikke lett å ta performance inn i galleriet. Jeg ble helt uvel av alle inntrykkene. 50-60 bilder og plastleker som hang tett i tett, hulter til bluter på veggen. Skilt og menneskeinnstallasjoner spredd utover gulvet. Og geværer . Lekegevær i alle farger satt opp mot Madonna. Maria og Jesusbarnet.

Opp trappa som var strødd med papirblomster og rett i bryllup med alskens personer med og uten hode. Ett rom var dekket fra gulv til tak og jeg klarte rett og slett ikke sortere og ta inn mer..

Ett døgn senere våkner jeg og har fordøyd noe. Bent Erik Myrvoll og Valeria Montti Colque har kanskje mer for seg enn ved første øyekast ?

Jeg er tilbake på Grorud og Romsås. Med alle folkene som bor tett i tett. Av alle nasjonaliteter. Av alle typer. Perlekjede og turban . Barn i gatene. Hindu bryllup og buddhistiske lysfesten side om side. I krig og fred. 

Det tette rommet står fram som t-banevogna på vei mot byen. Når du kommer på på Ammerud, og det allerede er fullt etter starten på Romsås. 

Det er kanskje en krig. En fredelig krig. Stort sett. Kulturer og folk som skal virke sammen. Det siger litt sakte inn. Men jeg har fortsatt vondt i hodet.. 

Stille før stormen

Det er alltid lov å rope litt høyere når stormen er varslet. Som da kapteinen varslet noe turbulent innflyvning til Vigra, og damene skrek om kapp med vindkastene. Før de brøt ut i unison applaus etter tidenes mykeste landing på den flyplassen. 

Vanligvis vil jo en innflyvning her føre til utredning av whiplash, og etterfølgende ryggproblemer etter å ha halt bagasjen opp bakkene i byen. Men med rett vindretning gikk selv det siste av seg selv.

Jeg lurte riktignok litt på hvorfor dette flyet ikke bare kunne snu de neste dagene. Men det skyldes rett og slett dritvær og iskalde dusjer. Disse amorøse tilstelningene til værgudene innebærer mang en kald skulder og store mengder tårer.

Så ble det stille. Helt stille. Selv fuglene holdt pusten. 

Spør om ikke noen har skilt de stridende litt. Lukket dem inne i små rom der stridsplanene legges.. Bare tullinger tør å forstyrre nå!

Før det braker løs! Med storms styrke sier vi. Kanskje derfor de skikkelige stormene får navn? Hilde..

Raus dame som tar fra de rike og gir til de fattige. Takstein. Piper. Vindusruter. Forsikringa dekker sånt. 

En trailer velter i basketaket. Og jeg håper barn og kvinner er forskånet. Barnekonvensjon sier noe om det. Men vi vet jo at det langt fra alltid er tilfelle. En trassig kastevind kan gjøre skoleveien hjem litt ekstra tung i dag. Jeg har allerede observert ei dame som klynget seg til ett gjerde før en galant ridder fikk bragt henne i sikkerhet og avtalt hjemkjøring også . 

Nattlig besøk av naboen. Det vil si deler av huset som banket på. Eller kanskje det var ett hjørne av hagen. Epletreet som ville bli kake. Se opp for fallende tak og hold barna unna vinduet. Det er intet å se her.. Makan til tittermagnet finnes ikke.. 

Og det beste.. Det aller beste! Er jo at vi får dele raust av våre morsomheter, forbredelser, fortvilelse og redsler på Facebook, Twitter, Inatagram, Snapchat...Som tente lys med sterarin i glasset og kjelleren full av vann. Nytt basseng og tror du ikke jeg fikk meg trampoline også i natt? Spontan applaus og ville hyl! 

Før  det hele renner bort sammen med store mengder vann i tette avløp. Forsikringsfolket spisser blyanten. Og det blir helt stille igjen. HELT stille. Stille før stormen. 

Korte, lange dager

Paradokset er jo at jo kortere dagen er, dess lenger virker den...

4-5 timer med lys rusler avsted mens man driver med noe annet. Jobb for eksempel. Så går resten av dagen med till å kikke på klokka og lure på om det er sengetid snart .. Det er jo tross alt beksvarte natta ute. 

Cmarbigde kursen

Ifgøle en udenerøkslese ved Cmarbrigde Uinevrisett sipller det ignen rlloe i hvliken røfgekkele boktsvanee er. Det estnee som er vktig er at fstøre og stise boksatv er på rktiig setd, retsen kan vræe hlruer til bluter og du kan ftotsart lsee uetn prblomeer. Dtete er frodi den mnesnekklige hrjene ikke lseer hevr boksatv forseg slev, men ordret i sin hleehtht. Mrekleig ikke snat?

Utrolig fascinerende etter at vi stavet oss bokstav for bokstav gjennom setningene. Da kanskje uten å ta til oss hele innholdet i jakten på rett ord akkurat den unike bokstavsammensetningen gav.

Så tok hjernen over.... Orange farge ble synonymt med salg uavhengig av før-pris. Og ordene kom fram tross stavefeil. Meningene også. 

Tydeligvis leser vi ikke bare første og siste bokstav. Men første og siste ord i diverse blogger og meningsytringer. Kaster oss inn i hylekoret på sosiale medier og synes det neste har gått for langt..

Litt synd at selve kjernen forsvant, og kun begynnelse og slutt ble behandlet.

Nå sist i form av ett kors. En uproblematisk liten historie om enkelte restriksjoner i yrker som toner ned personlige meningsytringer eller produktplassering. En ironisk kommentar om kors og flagg har gjort at flere tusen mener at nok er nok og krever å få bruke korset hvor og når de vil. 

Men hva om smykker var sigd og sverd? Ville vi synes der var like uproblematisk at damen dekket saker om regjeringsskifte og møter i Verdens Pengefond? Eller at en med en prangende halvmåne, symbol på islam, dekket julegudstjenesten ser kongefamilien er til stede? 

Hva slags fokus ønsker vi egentlig på nyhetene? Ønsker vi en mest mulig objektiv fremstilling av sakene? Eller all vi fokusere på smykker og klær?

Det er ikke bare smykker det blir slått ned på. Klær. Dialekt. Uttale. Ett regnestykke som summeres opp i objektivitet.

Så kanskje vi skal lese litt i linjene også. Ikke bare først og sist. La hodet virke litt og bearbeide tolkningen. Så slipper vi så mange giraffer i retrett etter en blogger med ambisjoner og markedsføringateft lurer halve befolkninga til å tro det umulige er mulig. Det spiller på frykt. Og litt raske kortslutninger. Omtrent som når vi leser første og siste bokstav og lar hjernen tolke ordet for oss.. 

På tide å begynne med øveord, gloseprøve og staveleik igjen..

Rullatormafiaen strikes again

Mens det høres ut som det drives massivt rivingsarbeid på barnerommet, forsøker jeg altså å blunde litt på finstua. Trøtt som ei strikka strømpe etter en hasardiøs bytur.

Det er slett ingen spøk å toge rundt blandt rullatorer og rulla sveis. De tar plass. Og du oppdager plutselig at Fruen fra Nedeigata kikker på akkurat den kjolen du inntil det øyeblikket trodde var fin! Og ikke nok med det! Fru Fjong nikker enig der hun hviler på, nettopp rullatoren sin. Anvendelige greier.

Ute for eksempel er det egen medbrakt stol til røykepause. Jeg røyker ikke. Så jeg forsøker heller egen stue for pustepausen. For etter bykøgåing kan du skjønne en trenger det.