Det var denne utstillingen jeg hadde så lyst til å se. Utenfra så den rett så innbydende ut. Masse farger og installasjoner selv ungene pekte og kikket ivrig etter da vi passerte vinduene. Ikke at de ble med ned, men dog ...
Forstaden og forstadsmennesker. Verdier. Drømmer. Hverdagsliv. Ikke lett å ta performance inn i galleriet. Jeg ble helt uvel av alle inntrykkene. 50-60 bilder og plastleker som hang tett i tett, hulter til bluter på veggen. Skilt og menneskeinnstallasjoner spredd utover gulvet. Og geværer . Lekegevær i alle farger satt opp mot Madonna. Maria og Jesusbarnet.
Opp trappa som var strødd med papirblomster og rett i bryllup med alskens personer med og uten hode. Ett rom var dekket fra gulv til tak og jeg klarte rett og slett ikke sortere og ta inn mer..
Ett døgn senere våkner jeg og har fordøyd noe. Bent Erik Myrvoll og Valeria Montti Colque har kanskje mer for seg enn ved første øyekast ?
Jeg er tilbake på Grorud og Romsås. Med alle folkene som bor tett i tett. Av alle nasjonaliteter. Av alle typer. Perlekjede og turban . Barn i gatene. Hindu bryllup og buddhistiske lysfesten side om side. I krig og fred.
Det tette rommet står fram som t-banevogna på vei mot byen. Når du kommer på på Ammerud, og det allerede er fullt etter starten på Romsås.
Det er kanskje en krig. En fredelig krig. Stort sett. Kulturer og folk som skal virke sammen. Det siger litt sakte inn. Men jeg har fortsatt vondt i hodet..
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar