Du milde gale verden!

Saken er altså den.. Jeg knipser bilder. Litt sånn her og der når øyeblikket dukker opp. Eller bildet bare er der. Rett foran nesa mi.. Sånn går det når en en nødt til å tusle rundt i litt rolig tempo en stund. Og heller ikke kommer så veldig langt av sted. Det er helt fantastisk hvor mange små detaljer en plutselig får øye på langs veien som ikke var der før. Eller, de var jo der. Jeg bare så det ikke for jeg hadde det litt for travelt med å passere..

Noen har fortalt meg at ett skikkelig kakk i hodet kan gi det stakkars offeret nye evner. Som ett plaster på såret da kanskje? Riktignok snakket vedkommende om de som fikk synske evner eller varme hender. Men jeg tror at om noe har jeg fått se lyset.. Ikke i form av Gud akkurat. Men ganske bokstavelig lys. I form av lyset ute og detaljene i naturen. Eller veldig ofte de detaljene som ikke har noe der å gjøre.. Mangel på maling og forsøpling ble liksom brått så vakkert... Litt galskap da, men ok.. 

Så har jeg lekt meg litt og delt mine små fotoøyeblikk og delt i vildens sky for en liten og kjent krets på Instagram. Tanken var jo at så lenge vi snakker om en bildedelingstjeneste kan ikke noen bli sure og fornærmet over at jeg legger ut bilder. Om noen av dem er aldri så rare..

Det var denne saken da.. Saken er altså den at lyset var så utrolig flott over Ålesund her. Blått, kaldt og vakkert. Så jeg tok ett bilde. Ett kjedelig turistbilde vi har sett hundrevis av ganger. Men det var dette lyset da. Og litt enkel redigering. Og respons. Masse respons. Bildet la jeg på Instagram. Og så Facebook. Min mor delte det videre og skrøt uhemmet. Utover kvelden steg stadig antall likes. Og kommentarfeltet vokste. 

En venn sendte en melding og mente jeg burde åpne Instagram kontoen min. Det er faktisk nærmest en ordre sa han. Kjør på med noen hashtagger nå. Du vil bli overrasket.

Jeg har jo i grunnen vært godt fornøyd bare en eller to likte bildet mitt jeg. Hvis det til og med var en eller to jeg viste var dyktige fotografer var det ekstra hyggelig. Så jeg var litt i tvil.. Åpne opp for Gud og hvermannsen... Men som ett eksperiment kunne det jo fungere. Jeg har alltid latt meg fascinere av folks handlemønstre. Og gruppedynamikk er alltid ett festlig studie tross alt. Gjerne da med meg selv som prøvekanin og observatør..

Jeg våknet opp til mange, mange nye likes. Og mange, mange hadde kikket på bilder. Si meg. Sover ikke folk om natta? 

Han skal få for overraskelsesmomentet . Ett moment som tilsynelatende er i ferd med å døgne og vel så det..

Siden hashtagger er litt copy laste kjørte jeg på med noen flere. Og det raser altså inn med likes. Folk er gale. Jeg er gal. Og egentlig har jeg vel bare skarpt så vidt bort i essensen av Instagram. Som jo er å dele bilder og skryte av hverandre med en tommel opp. I de beste tilfellene slenger en med ett Flott! Fint! Wow! Eller hjerte.. Ett realt kick for selvtillitten. Og selvopptattheten.

Kontoen er fortsatt åpen. Skummelt. Jeg kan nå Google meg selv å få treff på bildene mine. Da snakker vi deling ja. Det er sårbart og litt skummelt. Selv om bildene jo er rene og pene. Det samme kan jeg jo forøvrig gjøre med denne bloggen. Men folk ser mer bilder enn de leser tekst uten hashtagg.. 

Får se om det varer. Eller om føttene blir kalde. For milde måne. Det er en rar rar verden..