Tikk nei takk!

Så var nettene blitt lange. Og lyset kommet inn. eller hvordan det egentlig lød. Klokka skulle stilles. I min noe digitale hverdag kan du jo si at det er ikke noe problem. De fleste duppedingsene stiller seg selv i lett overenskomst og passiar med en satelitt jeg ikke kjenner navnet på. Burde vel egentlig følge litt bedre med på hvem mine hjemmeboende drev å hadde seg med. Men nok om det.

Komfyren min er ganske venneløs. Ikke rart sånn han driver å krangler til tider. Han har ett sånt fint touch panel der jeg kan stille inn koketid, steketemperatur og kjernetemperatur på steika og sånn. Det reagerer på fingertrykk. Og fingrene mine er til tider litt venneløse og usensitive de også. Og da vil han rett og slett ikke adlyde.. Bønn og trusler har heller ingen virkning. Tror i grunnen han er stokk døv også.

Klokka har han gjemt langt bak i noen menyvalg som krever ganske mange treff og trykk. Og dithen er aldri fingrene med meg. Jeg levde i gammel sommertid inntil strømmen gikk i hele fylket for ett par uker siden jeg. Vel vitende om at klokka var nøyaktig en time feil. Fullstendig ute av stand til å stille klokka feil etterpå også, i visshet om at den ville bli korrekt innen ett par uker. Ett ørlite friminutt fra enkel matematikk undervisning i hjemmet hver eneste dag over frokostbordet.

Og tross alt mer overkommelig og til å leve sammen med enn den feilen som lå i jordfeilbryteren er gang i tiden. Som medførte klokkesynkronisering opptil flere ganger daglig.. Det er altså heller ikke treningen det står på.

Nå har jeg fått leve i hele to uker i ny vintertid og vår temeperatur. Og så er det på tide å stille klokkene igjen. Det er kanskje litt mye forlangt at strømmen skal gå i hele fylket. Men ett lite lokalt ett? Sitter litt inne å skru av kretsen som også holder kjøleskapet i gang selv... Sånn for forsikringas del mener jeg. I mellomtiden skal vi øve litt på pluss til frokost. Og takke satelittene for at vi rekker skolen.

Den store hvaforno dagen!

Våknet du litt tung i hodet i dag? Muligens i anger. Kanskje etter store inntak av vafler i løpet av gårdsdagen?  Vår alles store vaffel dag

Vi kan jo lure på hvorfor ikke Verdens Aidsdag blir markert på samme måte Eller malaria. Mens sjokolade og vafler blir høylytt publisert og slukt i mengder.

Det kan jo være fordi vi er så innmari glad i vafler og sjokolade. 

Og nå som vi nettopp har innledet fasten og greier. Slanking før vi skal innta store mengder svinefett og e-stoff i søt form.

Og så er det ni måneder til jul. Maria hadde nettopp hatt besøk av Den Hellige Ånd og fått vite hun er gravid . Vi andre dødelige må stort sett finne ut sånt selv. Blandt annet ved at vi får så innmari kyst på vafler. Eller ikke..

Vår Frues Budskapsdag kalte de det. Som den late ungdommen rundt Kristus etterhvert forkortet til Vår Frues Dag. 

Ungdommen blir som kjent latere og latere. Og plutselig var Vår Frues Dag. Blir Vårfruesdagen. Trukket sammen som en strikk før den sprekker. 

En noe tunghørt svenske lurte på hvafornodag det var snakk om. Og før vi viste ordet av det hadde vi vaffeldagen. I alle fall her i Norden. 

Så er du litt full i magen i dag kan du trygt skylde på Den Hellige Ånd for sprekken.

God påske! 

En perfekt dag!

Det kunne vært en perfekt dag! På vei ut dørene fulgte ett og annet misunnelig blikk med hun som skulle ut i sola. Fin vårdag og isfristelser innen rekkevidde. 

Du vet hvordan alle begynner å smile og hilse når sola kommer fram og temperaturen stiger? 

Hadde det ikke vært for det at det ikke er bare er skifte til dårlig vær som får kroppen til å stoppe. Det virker vist andre veien også! Best å sky unna. Og hvor var disse skyene når en trengte dem? 

Langt inne i en lue, bak solbriller for å holde lyset ute kommer jeg meg hjem. Sovner i døråpningen. Og blir vekket at en schæfer som vil ha en slurk av tekoppen. Inne i pelsen er det like varmt som i lua mi. Jeg skjønner den jeg. 

Koser du deg roper eieren! Eller, det høres ut som rop når en er litt lydvar og øra piper. Så jeg bare nikker og lister meg avsted for å se om det finnes en dobbel dose Paracet ett sted. Kanskje det kan dempe sola litt. Løfte den litt opp liksom, og blåse bort polleneksplosjonen. Eller hva det nå måtte være som holder folket i gang med å dra hjernen ned gjennom nesa. 

Ett par timer senere kan jeg slå fast at de i alle fall har tatt middagspause, og satt seg i panna. Det sitter de godt! 

Jamen er jeg heldig som får nyte sola. Etter solnedgang. Med happy ending..

Reserveløsninger og stoppeklokke

Noen uker føles bare som ett levd liv. Litt av alt. At været slo til som støttende medspiller og bød på alle årstider i løpet av fire tettpakka dager blir ren kulisse. Strømstans i halve fylket fyller humordelen all den tid en ikke hadde mat i ovnen. At bilen innsisterer på reserveløsning og lett svidd kjøring er bare irriterende. 

Litt lite søvn og ett par stormkast som flyttet sjøen ett par hundre meter opp gata gjorde  meg i alle fall sikker på at huset er vanntett. Godt å vite. Så med tette vegger, strømmen tilbake og tom tank krøp jeg tilbake under dyna etter forsøk på batteriladning nok til reserveløsning og bruk av reserverank i egen kropp som ikke helt lyktes. Det var full alarm og kræsjlanding. Hold ikke med bensin på bålet her nei. 

Selvsagt burde jeg skjønt at en tilkalles ambulanse og brannvesen ved slike ulykker. Men i naivitetens navn tenkte jeg, i den grad det svirret noe som helst, at dette ordner seg. De var sikkert opptatt av å redde liv og helse. Kunne hjulpet til med det plassert bak rattet da.  Men isteden gikk jeg for den enkle løsningen. Tiden leger alle sår. Og tillitt.

Men fratatt enhver mulighet for egenvurdering. Kun etter avtale. Med innlagt skepsis om det virkelig er så dårlig fatt  leger ikke tid noe som helst.. 

Delvis sykemelding betyr nærmest barnehage der ekstra sykefravær krever tilsyn av mor og far, samt unødig bruk av helsevesen. Se der fikk vi en litt såpeserie fra sykehuskorridorene også.

Så når stormen har lagt seg vet jeg også at det krever litt mer jobb. Legen må varsles. Ser reglene. Og føler meg som en unge i trassalderen som sendes i barnehagen med skyhøy feber. I den tro at det sikkert gir seg og barnehagetantene vil sikkert ikke legge merke til det en gang. 

Eventuelt kan jeg raskt bli bedre å jobbe inn en dag. Selvsagt i løpet av kort tid. En sikker vei til mer sykemelding.  Litt syk kan jeg i alle fall ikke bli! Det er klinkende klart. Helst bør jeg være litt i forkant å ta høyde for at jeg noen dager kan være litt dårlig. Jobbe inn på forhånd så og si. Pass bare på å planlegge i god tid slik at det kan avtales og tilpasses som ferie. Avklart hos NAV selvsagt. Eller skyld på ungen! 

Takk for i dag! Nå legger jeg meg. Og starter stoppeklokke igjen. Den tiden må da ha noe i seg.

Om tolkning av helseråd med dagens muligheter

I dag har jeg bestemt meg for å ikke trene! Ett anfall av lytt til kroppen filosofi og kulderier gjør valget en smule enklere. Sånne  smuler sprer seg gjerne som hybelkaniner og er vanligvis ikke noe å bry seg om. Brillene har jeg uansett glemt hvor er, så jeg er midlertidig blindet av egen prakt. Badevekta er avskrudd så ingen trenger å få vite noe som helst om ikke storebror ser meg! Da ender valget enkelt  i langflat og opphøyd stillingskrig mot den feberen som er.

Stikk i strid med helsemyndighetenes råd sløves og slumres det med ullpledd mellom måltidene. Om kroppen får det som den vil kan jeg love å spise noe søtt. Magen er riktignok noe uenig. Men siden det innebærer å reise seg og bevege seg fra ett rom til ett annet. For deretter returnere mens balansen trenes med brett. Og fokus rettes mot sofa. Eller pleddet egentlig som erstatter høyintensiv trening for svetting, får det vel heller passere. 

Ingen fettdryppende melkeprodukter eller småkorna bakeprodukter har passert dørstokken hittil. Sitter gjør jeg jo heller ikke. Og jeg har strukket på øyelokket minst en gang.  Føler meg egentlig ganske innafor rådsonen merker jeg.. 

Tar heller en dag som løvinne, enn tusen som sau..

Mitt første 8 mars tog var sannsynligvis godt innpakket i mors mage. Senere plassert med buttons i barnevogn. Gikk noen selv også etterhvert. Men en stund siden sist gitt. Ikke fordi det var unødvendig. Det bare ble sånn. En internasjonal markering jeg nok følte var viktig nok, men noe med stigmatiseringen rundt rødstrømper og kvinneaktivister gjorde at det ble litt sånn.

Så skjedde ett eller annet her da. 40 år senere våkna vi og trodde egentlig vi drømte. For hadde vi ikke hørt dette før. For lenge, lenge siden en gang. Sånn forhistorisk tid da jeg satt i barnevogna og ikke klarte å tyde tegnet på buttonet som var festet i jakkakraga mi?

Regjeringa ville gi leger reservasjonsrett mot å innvilge kvinner abort. Av alle mørke, begravde kamper trodde man nå det var en sånn greie vi var ferdige med å diskutere for lengst. Min mor sto opp og slo i bordet, framfor blandt annet sin far for å si at dette vrøvlet med at nemder skulle bestemme hvorvidt en kvinne skulle få abort eller ikke. Og med det begynte hodet å surre igjen.. For hva i all verden var det som skjedde? Jeg har ikke valgt å bli født som jente. Legen har valgt sitt yrke. Og jeg ser helst at vedkommende da faktisk gjør jobben sin! Det er min kropp. Og min samvittighet som er saken her. Ikke legens. Hva i all verden er det som gjør en lege bedre skikket til å vurdere mine følelser, mine valg eller mine vurderinger enn meg selv? Det er da mer enn nok mørkemenn som jeg heldigvis ikke trenger å forholde meg til om ikke legen min skal innvilges i det gode selskap.

Abort er ikke noe sånn gjengs laga for noen uansett grunn. Det er ikke ett enkelt valg der en våkner opp om morgen, tar en kaffe, og tenker, nei skulle jeg tatt abort i dag da?  Det finnes like mange grunner, som aborter. Det kan være en voldtekt. Allerede tre små barn og en klarer rett og slett ikke se for seg en til. En enslig mor. Ukjent far. Studier og eksamen.. Norge er uansett ikke det land som topper statistikken her. Men vi som bor her har hatt mulighet til å ta våre egne valg. Basert på våre egne verdier. Ikke på hva en tilfeldig lege måtte mene om vår moral.

En skulle av og til tro at det eneste som bryr damene er shoppping, slanking og kos. Jeg overstrømmes av hverdagsøyeblikk som viser det nye armbåndet som har gjort eieren lykkelig. Diskusjoner om lykken ved vaskehjelp som faktisk tørker frokostsmuler av bordet. Den etterlengtede pakken fra favorittbutikken med buksa av akkurat det rette merket som bare er sååå fin at det nesten er til å dø av. Lørdagsturen som innebærer traving på shoppoingsentret mens sola skinner ute og en velfortjent vin etterpå. Og jeg kjenner meg overhode ikke igjen i den virkeligheten som ikke har noe som helst med hverken min hverdagslykke eller hverdag å gjøre.

I dag kan jeg gå i bukser. Jeg kan gå på skole. Jobbe. Jeg har rett på sykepenger og lønn selv når kroppen tvinger meg til en pause. Jeg kan bo alene med min datter uten at noen ser rart på meg. Jeg kan kjøre bil. Jeg kan reise. Jeg kan gå lange turer på fjellet. Ingen tvinger meg til å ha mat på bordet til bestemte tidspunkt, ser vi bort fra en del fritidsaktiviteter som går etter klokkal. Vil jeg lage mat gjør jeg det. Gidder jeg ikke, er det også greit. Jeg trenger ikke dekke meg til. Eller be min far om lov før jeg gifter meg. Eller går ut av døra.

Å ikke være feminist i dag er rett og slett litt histoireløst og flaut! Hadde ikke min oldemor, min mormor og min mor gått i bresjen en gang ville ikke mange av de tingene vi tar som en selvfølge i dag vært så selvsagte. Jeg vil hedre de som var før meg. Og jeg vil verne de som kommer etter meg. Mot mørkemenn. Menneskehandel. Kjønnslemlestelse. Tvangsekteskap. Vold. Og ikke minst, retten til å bestemme overegen kropp og eget liv.

Gratulerer med dagen! 

Forvirret hjerne..

Bare så det er sagt. Tanken er ikke helt syk. Litt påvirket av Criminal Minds kanskje? Men ikke helt utenkelig. Syk og forvirret.

Men er det helt umulig å forestille seg at noen kan vippe opp soveromsvindu som står på gløtt? Hoppe for ett aldri så lite innbrudd? Vi klarer jo å tenke at vaskemaskina kan ta fyr selv om den er full av vann, ikke sant? Særlig hvis vi ikke er hjemme.

Siden vedkommende vil treffe meg rett i skolten kommer jeg til å være svimeslått og ikke få med meg en ting. Så det er greit. Sånn i motsetning til søvnløse timer der slike teorier dannes mellom smerterier, galopp og oppgitthet. Samma det. Kunne godt tenkt meg litt svimeslåing jeg da. 

Og i morges var en øredobb visselig forduftet fra øret mitt. Kan selvsagt være jeg som slo den av i det tapet ble oppdaget i dusjen. Men helt utenkelig?

Har jo håndhilst i vindu en sen natt før jeg. Hadde noen gjort det nå hadde jeg skreket høyere. Brukt mine skjulte talenter og brutt meg inn gjennom kjøkkenvinduet også. 

Så det er ikke helt utenkelig. Er det?

Pustepausen

Fikk nesten ikke puste jeg. 

Jeg sitter bare her og synes synd på meg selv jeg. Hva heter du? 

Ikke ett hint av frimerkesamling engang.

Bare sånn passe spørrende og regelen om å ikke snakke med fremmede gjelder vist bare barn. . 

Jeg heter Magne. Og det var bare mor mi som har vært glad i meg. Men å få meg er det jævligste hun har gjort. Jeg drikker. Og fikk aldri kvinnfolk. Sprit derimot svikter aldri! 

Ok. Åpenbart tenker jeg stum som en østers som ingen gidder å bryte opp. Frimerkesamlinga forsvant kanskje til pantelåneren. 

Mannen ved navn Magne kaller meg Magnhild, for det passer så godt med navnet hans. Ment to be. Liksom. Men jeg er nok litt ung. Og sikkert dyr i drift. Får ikke prate med fremmede heller. Og har i alle fall ikke pust til så lange setninger. 

Tusler videre så fort balansen er i vater. Og tenker han fikk nå sagt ganske mye det.

Mannen har allerede funnet en ny Magnhild på 91 med god tid og gjensidig munndiare. Navnet holder hun for seg selv. Alderen er for høy til at hun ser vitsen med å skjule den. Hun kunne vært bestemora hans. Bestemødre er fine. Men så gammel er jeg ikke enda. Bare pusten det.