Du vet hvordan alle begynner å smile og hilse når sola kommer fram og temperaturen stiger?
Hadde det ikke vært for det at det ikke er bare er skifte til dårlig vær som får kroppen til å stoppe. Det virker vist andre veien også! Best å sky unna. Og hvor var disse skyene når en trengte dem?
Langt inne i en lue, bak solbriller for å holde lyset ute kommer jeg meg hjem. Sovner i døråpningen. Og blir vekket at en schæfer som vil ha en slurk av tekoppen. Inne i pelsen er det like varmt som i lua mi. Jeg skjønner den jeg.
Koser du deg roper eieren! Eller, det høres ut som rop når en er litt lydvar og øra piper. Så jeg bare nikker og lister meg avsted for å se om det finnes en dobbel dose Paracet ett sted. Kanskje det kan dempe sola litt. Løfte den litt opp liksom, og blåse bort polleneksplosjonen. Eller hva det nå måtte være som holder folket i gang med å dra hjernen ned gjennom nesa.
Ett par timer senere kan jeg slå fast at de i alle fall har tatt middagspause, og satt seg i panna. Det sitter de godt!
Jamen er jeg heldig som får nyte sola. Etter solnedgang. Med happy ending..
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar