Tar heller en dag som løvinne, enn tusen som sau..

Mitt første 8 mars tog var sannsynligvis godt innpakket i mors mage. Senere plassert med buttons i barnevogn. Gikk noen selv også etterhvert. Men en stund siden sist gitt. Ikke fordi det var unødvendig. Det bare ble sånn. En internasjonal markering jeg nok følte var viktig nok, men noe med stigmatiseringen rundt rødstrømper og kvinneaktivister gjorde at det ble litt sånn.

Så skjedde ett eller annet her da. 40 år senere våkna vi og trodde egentlig vi drømte. For hadde vi ikke hørt dette før. For lenge, lenge siden en gang. Sånn forhistorisk tid da jeg satt i barnevogna og ikke klarte å tyde tegnet på buttonet som var festet i jakkakraga mi?

Regjeringa ville gi leger reservasjonsrett mot å innvilge kvinner abort. Av alle mørke, begravde kamper trodde man nå det var en sånn greie vi var ferdige med å diskutere for lengst. Min mor sto opp og slo i bordet, framfor blandt annet sin far for å si at dette vrøvlet med at nemder skulle bestemme hvorvidt en kvinne skulle få abort eller ikke. Og med det begynte hodet å surre igjen.. For hva i all verden var det som skjedde? Jeg har ikke valgt å bli født som jente. Legen har valgt sitt yrke. Og jeg ser helst at vedkommende da faktisk gjør jobben sin! Det er min kropp. Og min samvittighet som er saken her. Ikke legens. Hva i all verden er det som gjør en lege bedre skikket til å vurdere mine følelser, mine valg eller mine vurderinger enn meg selv? Det er da mer enn nok mørkemenn som jeg heldigvis ikke trenger å forholde meg til om ikke legen min skal innvilges i det gode selskap.

Abort er ikke noe sånn gjengs laga for noen uansett grunn. Det er ikke ett enkelt valg der en våkner opp om morgen, tar en kaffe, og tenker, nei skulle jeg tatt abort i dag da?  Det finnes like mange grunner, som aborter. Det kan være en voldtekt. Allerede tre små barn og en klarer rett og slett ikke se for seg en til. En enslig mor. Ukjent far. Studier og eksamen.. Norge er uansett ikke det land som topper statistikken her. Men vi som bor her har hatt mulighet til å ta våre egne valg. Basert på våre egne verdier. Ikke på hva en tilfeldig lege måtte mene om vår moral.

En skulle av og til tro at det eneste som bryr damene er shoppping, slanking og kos. Jeg overstrømmes av hverdagsøyeblikk som viser det nye armbåndet som har gjort eieren lykkelig. Diskusjoner om lykken ved vaskehjelp som faktisk tørker frokostsmuler av bordet. Den etterlengtede pakken fra favorittbutikken med buksa av akkurat det rette merket som bare er sååå fin at det nesten er til å dø av. Lørdagsturen som innebærer traving på shoppoingsentret mens sola skinner ute og en velfortjent vin etterpå. Og jeg kjenner meg overhode ikke igjen i den virkeligheten som ikke har noe som helst med hverken min hverdagslykke eller hverdag å gjøre.

I dag kan jeg gå i bukser. Jeg kan gå på skole. Jobbe. Jeg har rett på sykepenger og lønn selv når kroppen tvinger meg til en pause. Jeg kan bo alene med min datter uten at noen ser rart på meg. Jeg kan kjøre bil. Jeg kan reise. Jeg kan gå lange turer på fjellet. Ingen tvinger meg til å ha mat på bordet til bestemte tidspunkt, ser vi bort fra en del fritidsaktiviteter som går etter klokkal. Vil jeg lage mat gjør jeg det. Gidder jeg ikke, er det også greit. Jeg trenger ikke dekke meg til. Eller be min far om lov før jeg gifter meg. Eller går ut av døra.

Å ikke være feminist i dag er rett og slett litt histoireløst og flaut! Hadde ikke min oldemor, min mormor og min mor gått i bresjen en gang ville ikke mange av de tingene vi tar som en selvfølge i dag vært så selvsagte. Jeg vil hedre de som var før meg. Og jeg vil verne de som kommer etter meg. Mot mørkemenn. Menneskehandel. Kjønnslemlestelse. Tvangsekteskap. Vold. Og ikke minst, retten til å bestemme overegen kropp og eget liv.

Gratulerer med dagen!