Litt lite søvn og ett par stormkast som flyttet sjøen ett par hundre meter opp gata gjorde meg i alle fall sikker på at huset er vanntett. Godt å vite. Så med tette vegger, strømmen tilbake og tom tank krøp jeg tilbake under dyna etter forsøk på batteriladning nok til reserveløsning og bruk av reserverank i egen kropp som ikke helt lyktes. Det var full alarm og kræsjlanding. Hold ikke med bensin på bålet her nei.
Selvsagt burde jeg skjønt at en tilkalles ambulanse og brannvesen ved slike ulykker. Men i naivitetens navn tenkte jeg, i den grad det svirret noe som helst, at dette ordner seg. De var sikkert opptatt av å redde liv og helse. Kunne hjulpet til med det plassert bak rattet da. Men isteden gikk jeg for den enkle løsningen. Tiden leger alle sår. Og tillitt.
Men fratatt enhver mulighet for egenvurdering. Kun etter avtale. Med innlagt skepsis om det virkelig er så dårlig fatt leger ikke tid noe som helst..
Delvis sykemelding betyr nærmest barnehage der ekstra sykefravær krever tilsyn av mor og far, samt unødig bruk av helsevesen. Se der fikk vi en litt såpeserie fra sykehuskorridorene også.
Så når stormen har lagt seg vet jeg også at det krever litt mer jobb. Legen må varsles. Ser reglene. Og føler meg som en unge i trassalderen som sendes i barnehagen med skyhøy feber. I den tro at det sikkert gir seg og barnehagetantene vil sikkert ikke legge merke til det en gang.
Eventuelt kan jeg raskt bli bedre å jobbe inn en dag. Selvsagt i løpet av kort tid. En sikker vei til mer sykemelding. Litt syk kan jeg i alle fall ikke bli! Det er klinkende klart. Helst bør jeg være litt i forkant å ta høyde for at jeg noen dager kan være litt dårlig. Jobbe inn på forhånd så og si. Pass bare på å planlegge i god tid slik at det kan avtales og tilpasses som ferie. Avklart hos NAV selvsagt. Eller skyld på ungen!
Takk for i dag! Nå legger jeg meg. Og starter stoppeklokke igjen. Den tiden må da ha noe i seg.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar