Ett døgn som hjertepasient

Min hevn mot legeromanen er skikkelig husmorporno til legene. Stakkars folk. De har jo ikke en gang skrevet boka..

Sannsynligvis vil de si som sensor sa da jeg kom til muntlig i ett eller annet fag ved Universitetet.."Skriften din er veldig pen, men jeg klarer ikke lese den.."

Jeg besto med glans!

Men med ett EKG apparat hengende rundt halsen og ett skjema de kaller dagbok må de likevel prøve.

Den skal få slippe delen der min skyssmann banket på døra i svært god tid. Faktisk så god at jeg fortsatt befant meg på pyntestadiet på badet. Vet nå tross alt aldri hva slags folk en kan treffe på i sykehuskorridorene. Og det neste døgnet er dusjen bannlyst. 

Vel, håret ble nogenlunde gredd og krigsmalingen klattet inn mens den samme skyssmann småpratet med en kaffekopp i døråpningen til badet mitt. Jeg kan opplyse om at alt min datter fortalte meg dagen før er forsvunnet fra min hukommelse, noe hun i hele dag har minnet meg på. Og denne baderomssamtalen er meg muligens enda fjernere. Jeg tror jeg sjekket min sønns helse og helbred med en tekstmelding i ett forsøk på multitasking mens jeg prøvde å bli ferdig.

Håret ble satt i en flette noe senere.. Jeg oppdaget nemlig en plakat til gjengen i "Alt for Norge", og skjønte at her kunne det lure ett kamera. Riktignok tror amerikanere på troll. Men å møte ett med regnværssveis kan muligens bli litt i overkant. Tilværelsen som saktegående sykemeldt er sannelig tøff.

Vel framme på sykehuset slapp jeg i det minste å vente og ble koblet opp. Følelsen av å forlate stedet høygravid var påfallende. Fortsatt på krykker, med bul på magen. Jeg ble plukket opp av ei venninne akkompagnert av en sykkelalarm som ulte infernalsk etter at en av våre yrkessjåfører hadde bommet litt på parkeringsstripen..

Vurderer du en sånn alarm? Glem det..

Med mindre du har sykkelen parkert så du hører den..

Hjemme igjen åpner jeg dagboka med at jeg stopper ett migreneanfall i tablettsform og slukker lyset en stund. Legger til en setning om at jeg nok skulle sett litt etter nyresteinpssientsønnen min som ligger alene hjemme noen kvartaler unna og fått beskjed om å holde seg hjemme..

Jeg er bedt om å ikke bare sitte i ro da det vil gi en dårlig måling. Så etterhvert som hodet letter litt noterer jeg meg at jeg går en liten tur. Første turen på tre uker uten krykker. Noe som skal vise seg å være litt overmodig. For å si det sånn.. Jeg springer ikke over gata.

50 minutter senere har jeg gått en 10 minutters tur og kjøpt noen billige solbriller mot alt lyset som plutselig var så lyst. Halv annen time senere er jeg hjemme etter noen pustepauser i bakken.  Litt kort svarer jeg skyssmann på sms om hvordan det føles, at det kjennes gravid. Babyen avleveres på sykehus i morgen.

Dattera sender en melding om at hun spiser hos ei venninne. Rolig middag kan jeg notere. Bare meg. Før det banker på og en avtale som muligens har gått i glemmeboka sitter der. Ei venninne av dattera med ryggmargsbrokk og for tiden lenket til rullestol på grunn av sår og blemmer fra ei litt liten skinne. Du jager ikke ut ei i rullestol. Du henter hjem dattera. Steker pannekaker til jentene, og blander saft. Notert og levert som dagens middagstips. Alt rolig.

Min egen middag har i mellomtiden rent over inne i ovnen. Så etter min rolige middag i ensom majestet noterer jeg ovnsrens. Nå er det forsåvidt bare dager siden jeg skrudde av hele ovnsdøra. Demonterte den, og vasket alle glass og skruer på alle sider. Og da var jeg vel borti ovnsbunnen også. Forsåvidt grei skuring der altså. Men jeg synes liksom legene bør få det med seg. Legger til at jeg er ganske trøtt på dette tidspunktet for å understreke alvoret. 

En pust på sofaen blir det før matpakke, kveldsmat og tømming av oppvaskmaskin. Jeg ser meg nødt til å notere at blenderen avgår med døden. Først ved å nekte å rotere. Deretter kaste fra seg en plastbit. Den kasseres mens en mojitomorterstavdings får prøve seg i blåbær og banan. Det funker sånn nogenlunde. Litt blåbær i øye er sikkert bra for synet. Blåbær på klærene gjør at jeg kan notere at jeg setter på en vaskemaskin litt for sent etter husholdsregelmenter og samtidig begynner på baderomsvasken.

Samtidig får jeg blottet hele ledningsstyret for min datter, og sikrer muligens henne en litt urolig natt. "Hyggelig!"  sier hun. Det nye favorittordet som passer til alt. Har tydeligvis erstattet "Seff" og "LOL"..Blir likevel litt usikker av utropstegnet.

Jeg kjenner jeg er litt urolig for min egen natt også siden jeg ikke pleier å sove på ryggen. Men med magen full av ledninger og en diger boks spørs det vel om annet er mulig. Siden jeg ikke har klart å ordne skyss for morgendagen må den nødvendigvis være migrenefri til etter at EKG boksen er koblet fra, og jeg har kjørt hjem. Det vil i tilfelle være første dag uten anfall på tre uker, og første kjøretur på en måned. Lurer på om jeg bør notere spenningen til legen. Det kan jo ende i tidenes bilkræsj!

Prøver å finne roen med Arne Hjeltnes og "Fly med oss" som flyr over Romsdalen og Sunnmørsalpene. Kan notere til legen at jeg har sett de fleste toppene på nært hold og har tenkt meg opp igjen.. 

I mellomtiden gjør jeg ting jeg ikke kan som å sove rolig i pysj! Eller en litt tett t-skjorte i alle fall for å holde ledningene på plass. På rygg. Med pute.. Vet ikke om den puta har noe å si. Men det føles litt mer korrekt i forhold til tegninger jeg har sett av folk som sover. Eller i tilfelle putekrig! Varmeslag og heterokter er dog bedt om  holde seg langt unna. Notert på papiret. Sammen med en innsovningstablett. Aner meg at dette blir en litt lang actionsekvens i manus. 

Lurer meg på om madrassen er klar for utskiftning? Det er i alle fall svært lite fristende å legge seg litt igjen etter å ha stått opp og fått dattera avgårde på skolen. Selv om jeg for tiden ofte gjør akkurat det. Sover litt mer altså. Søvnbehovet er i øyeblikket ganske enormt.

Halvtime senere kan jeg notere at jeg ikke er medisinfri i dag heller. At jeg må finne meg en sjåfør, men først en tur inn i mørket til anfallet gir seg litt. 

Legger ut en melding på Facebook for å sjekke reaksjonen etter ett vellykket stunt før 17 mai gjorde susen for kjøre og bærehjelp til butikken, samt lån av sko.

Halv annen time senere har jeg en liker. Fra ei venninne i Horten hundreogørten mil unna. Litt usikker på om det er bruken av medisiner hun liker, at jeg atter en gang skal på sykehuset eller at jeg kryper til korset og ber om hjelp. Mulig det bare er selve formuleringen. Får med en slenger fra ei anna Oslo venninne, og min mor som lurer på om sjåføren kom noe senere. 

Litt søvn og støvsuging antar jeg teller som ren forbrenning.Regner timer siden siste dosering som en dagen derpå trafikant og får migrene av hele greia. Utstyrt med en tablett innabords og alskens ledninger som stikker fram fra jakkekrage og bukselinning, ikler jeg meg solbriller mot lyset, sandaler og paraply og begir meg mot bussholdeplassen. Det finnes alltids en bussjåfør. Og dagens antrekk blir presentert.

Bussen er halvfull av parfyme og en kar som snakker med en annen kar på fiske nær Skottland. I nest siste rundkjøring før sykehuset har to biler smelt i hverandre og jeg tenker at jeg valgte nok rett i å droppe fyllekjøringa. Mannen der ser rimelig irritert ut der han driver å fotografer det hele. Så får det så være at jeg kommer til sykehuset først 25 timer etter målestart. Jeg har i grunnen klart å utvide døgnet med en time helt selv. Stolt  av det! Selv om apparatet sluttet å måle etter nøyaktig 24 timer når sant skal sies. 

Mottar en snap av ei som skåler fra cruise, og skjønner vi er to om å ha en travel sykemeldingsperiode. Damen er riktignok på dagsbesøk ved kai og da slipper en ikke ut før en har drukket og spist det en får. Omtrent som når samme skip ikke får forlate byen før det har betalt kaiavgifta fra forrige besøk i byen. Tøft å være cruiseskip også. 

Bussjåføren på bussen hjem har bestemt at overgang på billett kun gjelder når du skal videre, ikke som retur. Uansett har bussturen inn tatt så lamg tid at billetten er i ferd med å gå ut. Hun kaster av ei jente som mangler ett eller annet skriv fra skolen eller noe og dermed mangler noen kroner til full billettpris. Og jeg noterer meg mulig PMS. Eller, skjema har jeg jo nå levert fra meg. 

Tror vi da kaller det ett døgn. Nå er det bare å vente svar. Jeg ønsker legen lykke til med kalligrafien! 

Bloggerne

Etter sur vind kommer sol. Og sol betyr strand. Så med godt mot la vi i vei på en lang strandtur. Lang, i den forstand at det er langt å gå og mye å bære når bilen må stå grunnet mange trekanter på medisinesken som gjør turen mulig

To timer senere ankommer vi og finner den perfekte plassen. Helt seriøst altså. For jeg skjønner jo nå at bloggverden ikke er min verden. Hvordan i all verden kunne jeg tro det? 

For ikke lenge etterpå kommer en hurv av jenter. Utrustet med bikini, mobil og det viktige speilreflekskamera.. Bloggregel en: Forlat aldri hjemmet uten minst et speilreflekskamera! 

Regel to i bloggverden.. Gå aldri uten minst en venninne som kan ta bilde av deg. Alt som ikke innebærer deg eller din venninne er uinteressant å ta bilde av og bortkastet bruk av minnebrikke. Bruk kun bilder alle er fornøyd med (er det mulig???). Ta derfor veldig mange bilder hver gang. (På dette tidspunkt vurderte jeg å fortelle om seriefunksjonen på kamera, men kom til at det ville ødelegge min læringsprosess).

Jeg har joballerede skjønt jeg har tapt og seks venninner bytter på å hyle med tærene i vannet og forevige det hele, mens bildebruken planlegges. Her er ingen planer om sol, bad eller avslapning. Til det er vannet syyyykt kaldt helt seriøst. Og det glade budskap om tærene i vannet ligger  tre sekunder senere på Facebook og Instagram eller hva de nå har. 

Bloggen om dagens bikini og badetemperatur må nok redigeres litt mer senere. For hvilken historie!! Årets første bad der ingen var under,  gjort unna før sommerferien.  

Regel tre: del minst ett godt tips hver dag, i alle fall de dagene du blogger. Dagens tips er altså å ligge litt bakoverlent på stranden. Da ser magen flat ut

Dessuten presenteres nok de sinnsykt kule høytalerne som kunne kobles til iPhone slik at historien kunne skapes. Med medbrakt potetgull kan det kalles picnic, eller dag på stranda. Regel fire: Skap en historie hver dag, i det minste om du skal blogge om den!  Lengden på selve opplevelsen trenger ikke å være samsvar med presentasjonen.  Husk å ta bilde av at du spiser noe sinnsykt digg. Ta mange! 

Jentene som altså kom etter meg dro nemlig lenge før også. De måtte vist hjem. 

Jakten på nyresteinen og siste dominobrikke

En nær bekjent, la oss kalle han min sønn, har fått nyrestein. Altså, en mulig nyrestein. 

Jeg trodde faktisk ikke barn fikk nyrestein. Særlig ikke typen som hopper og springer fra murkant til murkant hele dagen, og ikke satt klistra til skjermen. Som fortsatt bor hjemme og ikke heter Elling.

Det foreligger er en viss sjanse for overdreven presentasjon all den tid jeg faktisk ikke var til stede. Menn, les fedre, kan muligens overdrive like mye som damer for å gi turen på legevakta litt mer drama. Men sabla vondt var det nok. Og verre skal det bli når faenskapet skal ut. 

Selve legemliggjøringa av at vondt skal vondt fordrive.

Som høres ut som en sirkelbevegelse der to vondter skifter på å være på toppen. Selv om jeg har mer tro på dominoteorien. Der den ene brikken erstatter den neste. Den har jeg egenhendig grundig testet ut. Summen av vondt er ganske konstant. Den til enhver tid spillende brikke klar for fall. Og en og annen slenger som blir stående og vagle. De har bare litt ulik tykkelse og sjattering så alt ikke er like vondt og ille. Faktisk er noen av dem helt til å leve med. I alle fall

med noen trekantmerka remedier hos

her ene eller andre parten.

Ett drawback i at en ikke kan rykke ut med bilkjøring, men det er til å leve med. Inne i mellom. Paradoksalt nok er det jo lov å rykke ut i trafikken med høy puls og surrehode bare det ikke innebærer trekantmerka saker og ting på forhånd. Litt vanskeligere bevisbyrde i alle fall..

Av og til er det en liten opphoping av skikkelig vondter. Så kommer de som kan lindres og bæres. Eller bare gir ett blødende mammahjerte. Og parkert bil. 

I optimistens navn har vel til og med denne dominobanen en ende. Om ikke Vår Herre er spillgal og bygger nye baner hele tida. Send den fyren på rehab! 

En voksen baby med støv på hjernen

I ett anfall av energi gikk jeg løs på persiennene. Etter ett år mer eller mindre satt ut av spill, kan du si det var på høy tid. Såpass på tide at de ble tatt ned. Lagt pent på gulvet, og grundig rengjort med ett par gamle sokker og dundrende hodepine.

Om det var redselen for støvallergi på toppen av alle andre diagnoser og allergier. At det er 17 mai med hovedtogoppstilling rett utenfor vinduet. Sola som avslørte hybelkaninenens reir her om dagen. Eller ren kjedsomhet vites ikke. Men etter 11 timer søvn, og dagens første frokostlur fikk da persiennene gjennomgå. Med salmiakk! Tror det må sterkt skytt til for tiden. Vinduskarmene fikk samme behandling. Og når først persiennene er nede får en da søren klype vaske disse vinduene også.

Heldigvis er sittende vask noe som lar seg gjennomføre selv når en har gått tilbake til babystadiet med søvn, mat og, ja jeg får si det som det er, driting.. Ikke stort annet som skjer når migrenen setter inn flere dager til endes. Hadde det ikke vært for en mystisk indre stemme skulle jeg søren meg ha skreket også. Begrenset til noen tårevåte øyeblikk. Ja, og den evidelige fyllesyka jeg våkner med  da. Helt uten alkohol, men tørr i halsen og rød øya like fullt. Men hva vet jeg. Blandt alle ting en baby skriker for i mangel på språk kan jo godt fyllesykefølelsen være en av dem.

Persinnevask på gulvet ble dermed ett brudd i rytmen. Faktisk en helt utmerket aktivitet da det innebar å åpne alle vinduer i samme slengen. Slippe inn masse kjølg luft. Og sola glimret med sitt fravær. Litt dunkelt og kaldt. Akkurat slik hodet mitt liker det for tiden. Da smiler selv en baby. Selv om det kanskje er mageknip.

Denne babyen har desverre, eller takk og lov noen hjelpere, også kalt barn, som krever litt mat, stell, vask og vekking. Så en får ikke slå seg fullstendig til ro i krybba. Om ikke annet så er inneklima nå betraktelig bedret! Og damen klar for en lur. 

Hvor lenge var Adam egentlig i Paradis?

Hvor lenge var Adam i Paradis?

Aner virkelig ikke.

Ikke lenge.

Point taken!

Så var ikke Rom bygget på en dag heller!

Det var vel snarere snakk om ei uke. Slettes ikke verst det for ett imperie. Her bruker de ukesvis, for ikke å snakke måneder på å grave opp ei gate. For ikke å snakke om tette igjen!

Kan ukene ha vært lenger og tiden saktere? Ikke lenge. Var det en halvtime? En dag? Eller var Adam der over natta? Lenger? Hvor lang tid tok det før Eva ble fysen på eple? 

Hun var vel sulten da. Og alle vet hvor sure sultne damer er! Gud var sikkert opptatt av å skape noen greier og ikke helt tilstede. Så snek Eva seg til en bit, og lurte meg seg Adam også. Han må jo ha vært sulten han også.

Så ble det oppvask med Gud, og marsj rett ut av Paradiset. Det må ha vært før husarrestens tid. Men hvor lang tid snakker vi om egentlig? 

Ikke lenge.. 

I oppvaskmøtet over epleskrotten fikk slangen beskjed om å spise kun jord alle sine levedager. Litt gnien på frukta han Gud. Men vi vet da at slanger spiser mus og rotter og sånt. Så de har nå i grunnen gitt blaffen i hele skjennepreken, og får Gud til å fremstå som en sur, gammel grinebiter ingen gidder å bry seg om. Litt oppfarende rett og slett. Lite konsekvent. 

Det er da noe. For slanger lever jo og spiser videre de. Selv om det kun er særinger som ikke har lært av den hylende mammaen sin at slanger er ekle og skumle dyr. Men det heller bryr ikke slangen seg om. 

Prøver igjen i morgen.

Folk ass..

Det finnes tre ulike typer:

De som inspirerer

De som demotiverer

De som ikke er tilstede

Selv er jeg helst ett helt annet sted og følger ikke med i det hele tatt! Lite oppmerksomt..

De inspirerende er kakefyllet mitt på en måte. De hører litt om hvordan det går. Har en ide og diskutere. Og klarer helt uforskyld å motivere til hva det måtte være. Jeg bare digger disse menneskene som heldigvis har en tendens til å dukke opp akkurat når det trengs, eller litt etterpå.  Som alltid har en liten ting som er nok til å finne glede. Cellegiftskurer er ikke noe særlig, men hjelpe meg så moro med alle parykkene! Noen kaller det galgenhumor. Det er rein livsvilje! Fokus på det mulige. Utnytte de øyeblikkene man har. Ikke det en ikke kunne i forigårds.. I dag kan jeg, så da kan jeg sikkert i morgen eller overimorgen også! Du også..!

Og livsvilje fungerer så fint på den måten at det kan gis og tas i en vekslingsbevegelse. Det fungerer begge veier! En god match.

Noen er veldig flinke til å demotiverer. Pessimistene som alltid har det verste som utgangspunkt. Og trekker deg med. De har det alltid litt verre enn deg. Og eier ikke hemninger for å fortelle det heller. Og de kommer gjerne på besøk for å fortelle sin lidelseshistorie. Her en dag kunne jeg ikke, så aldri mer.. Sannsynligvis i den tro at du vil føle deg bedre etterpå som har det så bra. Eller bare av total mangel på selvinnsikt. Dårlig match.

Så er det den store gruppa som bare ikke var der. Eller ikke hadde tida. Det var familie og dødsviktige skapdører. Der finnes nok både optimisten og pessimistene. Den motiverende og den demotiverende. Det er noe med å være på rett sted til rett tid. Ikke alltid så lett med varierende form og krykker. De tenker du roper ut om det er noe. Jeg er skikkelig dårlig på å rope ut. Helt til vi plutselig møtes. Og skapet var ferdig rengjort...

Det skal ikke så mye til å legge meg rett i bakken om formen tilsier det. Det skal nesten enda mindre til å reise meg opp. Heldigvis. Jeg kan skrive det av meg. Syte litt til optimisten. Møte tilfeldig på inspiratoren. Og der løsner det litt . Så blir en dårlig dag, en god dag.

Og dette er skrevet på en god dag :-)

Med grønt blod i årene

Foten din er grønn påpekte dattera. Så fikk vi avlivet myten om blått blod i årene en gang for alle. Irrgrønn er mer dekkende. Ganske heldekkende faktisk! 

Mulig en aldri så liten henvelse for å få bedre feste til bandasjen som elegant fulgte buksa rundt leggetid i går. Med navnet trykkbandasje burde jeg muligens legge på en ny, men tenkte noen med kraft i hendene kanskje kunne hjulpet meg litt da all kraft her forsvant under rulling av 500 lodd til katta i sekken lotteri. 

Teori to heller mot belastning. Riktignok ringte jeg den samme tidligere nevnte dattera for litt bærehjelp all den tid mine hender er beskjeftiget med krykker. Men da hadde jeg allerede stavret og hinket meg gjennom grønnsakene etter å ha blitt utkonkurrert av noen lysestaker som trengte puss der handlehjelpen befant seg. Full av forståelse og med Pippi i blodet tenkte jeg at litt mye klarer jeg da dog inntil lysestakene er pusset og kaka fortært. Utsetter all tyngde til i morgen..

Burde kanskje ant meg at hjelp i sikte kan bli brutt, allerede før da denne ble utsatt.

Ett annet løfte var jo allerede trukket tilbake uten nærmere forklaring enn jeg kan spekulere over. At verden ikke alltid er helt på min side skulle ikke være ett sjokk. Korttidshukommelse ass. I mot alle prinsipp utsettes dermed operasjonen til i morgen da jeg likevel kanskje løsner de første stingene som holder avstumpa nerver på plass. Ender nok opp som en smule tårevåt Pippi med bandasje og saks, men litt bandasje er bedre enn ingen bandasje.Muligens fortsatt med ekstra sting i fine farger.  Men noen illusjoner vil jeg beholde! I alle fall i natt..  Og med klippekort på sykehuset kan en jo håpe på søskenrabatt og bonustid når venstre hånd likevel skal inn på sjekk..

Kom på det at jeg må gi disse nervebanene litt tid til å skjønne at de kan få virke igjen, og skylder på det i det jeg detter sammen som ett slakt før barne-TV som jeg heldigvis har vokst fra! 

Når jeg orker skal jeg sjekke om det også står noe om tilbakefall og gjentagelse i disse papirene. Men først altså en tur for å sjekke blodfarge og andre diagnoser. Eller mangel på dem. 

Pippi inntil det motsatte er bevist!

Dette har jeg aldri gjort før, så det klarer jeg sikkert! Eller så var det i alle fall veldig lenge siden. Og så bare glemte jeg det. Jeg som er så flink til å be om hjelp! Angret litt tårevått på den telefonen jeg ikke tok da jeg hinkende mot gate på Gardermoen nesten besvime og innså at køkulturen alltid innebærer å tviholde på plassen din selv om den bak deg ser ut til å omkomme hvert øyeblikk. 

Nå ja. Jeg klarer meg selv som ett alle barn i trassalderen. Ett brev godt gjemt i papirbruken om absolutt ro og prinsessa på erten fakter de første dagene fungerer fint som sånn ute av syne, ute av sinn. Annet enn når det gjør vondt. 

Så nesten ro da. Bare en tur på apoteket for  enda en ny pakke dop godt sponset av staten og med helsevesenets velsignelse. 

Noen turer fram og tilbake mellom kjøkken og sofa med mat eller drikke. Sove i seng framfor sofa. Holdt en dag. Tre med velvilje. To snakker vi ikke om.. 

Så klare seg selv. Går så fint så så lenge pillene virker med innlagte ufrivillige hyppige ikke planlagte pauser . Og sjeler som plutselig stiller med fire hjul i svingen og smil. 

Litt usikker på denne fot for hode greia. For midt mellom øya finnes ett punkt og solbrillene skygger sammen med skyer av makrelltype. Eller kan det være smerteterskelen som spiller noen puss for å gi en litt mer myk overgang? Fantomsmerte kanskje? Stemmer for å bruke Fantomet som offerlam! 

En god natts søvn og det er på an igjen . Litt i rykk og napp. Kjenner igjen følelsen av å kunne sovne med støvsugeren. 

Føles mest som jeg har hatt en smak av sommer før noen slo opp latterdøra og sendte vinteren tilbake i mai!! Fullt mulig. Det skjedde det også.. 

Gir Fantomet utfordringen, og lager en tekopp til Pippi. Nerven er tross alt klippet så Fantomet får lett match. Pippi  kan begynne med å legge ny bandasje da originalen datt av under avkledning. Det kan hun helt sikkert! 

Kom mai du skjønne milde

Og med arbeidernes festdag erklæres sommeren for åpnet! For mai er da første sommermåned er det ikke?

For min del så langflat jeg kan med benet høyere enn hode. Jeg registrerer at årets viktigste kampsak er flaggreglene. En time for tidlig, og berøring med bakken er minst like ille som å la være å heise flagget. Det vitner om grov kunnskapsløshet og manglende solidaritet. 

Eller var det andre saker kanskje? Jeg vet jo ikke som ikke kommer meg ut. På sosiale medier er etter toget ølen viktigst, og dagen er feiret etter alle kunstens regler ser det ut som. Mellom skålebildene har jeg registrert ett og annet om Mandela, og håper at alle har sagt solidaritet høyt minst en gang i dag. De som ville protestere med hagearbeid ble stoppet av snø og værguder. 1-0 til rørsla.

Ei venninne fra barneskolen kom innom. Fortalte om flashbacks fra barndommen. Fortrengte minner som plutselig kom tilbake for noen år siden. En far som hadde misbrukt henne. Merkelig nok var det godt å høre. Så ærlig! Ikke noe rosablogg eller tabloid over det. Ingen faner og flagg. Ingen kritikk. Samme virkning som ett slag mot hodet. Like ukonsentrert og søkende. Og veldig inspirerende! Skjønn det den som kan. Jeg gjør. 

Så kom dødsbudskapet for en gammel bekjent. Han hadde vært syk lenge. Han skrev for en ukes tid siden at i år kunne han ikke synge 1 mai. Han døde. Alt for ung. Men på en dag som betød mye for han. Som når en fjellfant detter om i fjellet. Lykkelig håper jeg. 

Jeg har lest ei bok.

Klarer ikke sove.

Kjent på sola.

Tatt noen sterke smertestillende og hatt en hyggelig samtale med legen. 

Og nå ligger jeg våken igjen etter litt lite søvn og prøver å sortere ut dagen her. Litt rotete. Litt trist. Og god. Litt som livet da kanskje. Som vi må huske å bruke. På det som gir oss noe. Ikke det som drar ned. Eller filletingene kanskje. Som når Jonas heiser flagget..

Ellers har Tone fått en baby til terningkast 3. En jevnt over vanlig en altså. Slike saker er viktige.