En voksen baby med støv på hjernen

I ett anfall av energi gikk jeg løs på persiennene. Etter ett år mer eller mindre satt ut av spill, kan du si det var på høy tid. Såpass på tide at de ble tatt ned. Lagt pent på gulvet, og grundig rengjort med ett par gamle sokker og dundrende hodepine.

Om det var redselen for støvallergi på toppen av alle andre diagnoser og allergier. At det er 17 mai med hovedtogoppstilling rett utenfor vinduet. Sola som avslørte hybelkaninenens reir her om dagen. Eller ren kjedsomhet vites ikke. Men etter 11 timer søvn, og dagens første frokostlur fikk da persiennene gjennomgå. Med salmiakk! Tror det må sterkt skytt til for tiden. Vinduskarmene fikk samme behandling. Og når først persiennene er nede får en da søren klype vaske disse vinduene også.

Heldigvis er sittende vask noe som lar seg gjennomføre selv når en har gått tilbake til babystadiet med søvn, mat og, ja jeg får si det som det er, driting.. Ikke stort annet som skjer når migrenen setter inn flere dager til endes. Hadde det ikke vært for en mystisk indre stemme skulle jeg søren meg ha skreket også. Begrenset til noen tårevåte øyeblikk. Ja, og den evidelige fyllesyka jeg våkner med  da. Helt uten alkohol, men tørr i halsen og rød øya like fullt. Men hva vet jeg. Blandt alle ting en baby skriker for i mangel på språk kan jo godt fyllesykefølelsen være en av dem.

Persinnevask på gulvet ble dermed ett brudd i rytmen. Faktisk en helt utmerket aktivitet da det innebar å åpne alle vinduer i samme slengen. Slippe inn masse kjølg luft. Og sola glimret med sitt fravær. Litt dunkelt og kaldt. Akkurat slik hodet mitt liker det for tiden. Da smiler selv en baby. Selv om det kanskje er mageknip.

Denne babyen har desverre, eller takk og lov noen hjelpere, også kalt barn, som krever litt mat, stell, vask og vekking. Så en får ikke slå seg fullstendig til ro i krybba. Om ikke annet så er inneklima nå betraktelig bedret! Og damen klar for en lur.