En nær bekjent, la oss kalle han min sønn, har fått nyrestein. Altså, en mulig nyrestein.
Jeg trodde faktisk ikke barn fikk nyrestein. Særlig ikke typen som hopper og springer fra murkant til murkant hele dagen, og ikke satt klistra til skjermen. Som fortsatt bor hjemme og ikke heter Elling.
Det foreligger er en viss sjanse for overdreven presentasjon all den tid jeg faktisk ikke var til stede. Menn, les fedre, kan muligens overdrive like mye som damer for å gi turen på legevakta litt mer drama. Men sabla vondt var det nok. Og verre skal det bli når faenskapet skal ut.
Selve legemliggjøringa av at vondt skal vondt fordrive.
Som høres ut som en sirkelbevegelse der to vondter skifter på å være på toppen. Selv om jeg har mer tro på dominoteorien. Der den ene brikken erstatter den neste. Den har jeg egenhendig grundig testet ut. Summen av vondt er ganske konstant. Den til enhver tid spillende brikke klar for fall. Og en og annen slenger som blir stående og vagle. De har bare litt ulik tykkelse og sjattering så alt ikke er like vondt og ille. Faktisk er noen av dem helt til å leve med. I alle fall
med noen trekantmerka remedier hos
her ene eller andre parten.
Ett drawback i at en ikke kan rykke ut med bilkjøring, men det er til å leve med. Inne i mellom. Paradoksalt nok er det jo lov å rykke ut i trafikken med høy puls og surrehode bare det ikke innebærer trekantmerka saker og ting på forhånd. Litt vanskeligere bevisbyrde i alle fall..
Av og til er det en liten opphoping av skikkelig vondter. Så kommer de som kan lindres og bæres. Eller bare gir ett blødende mammahjerte. Og parkert bil.
I optimistens navn har vel til og med denne dominobanen en ende. Om ikke Vår Herre er spillgal og bygger nye baner hele tida. Send den fyren på rehab!
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar