For min del så langflat jeg kan med benet høyere enn hode. Jeg registrerer at årets viktigste kampsak er flaggreglene. En time for tidlig, og berøring med bakken er minst like ille som å la være å heise flagget. Det vitner om grov kunnskapsløshet og manglende solidaritet.
Eller var det andre saker kanskje? Jeg vet jo ikke som ikke kommer meg ut. På sosiale medier er etter toget ølen viktigst, og dagen er feiret etter alle kunstens regler ser det ut som. Mellom skålebildene har jeg registrert ett og annet om Mandela, og håper at alle har sagt solidaritet høyt minst en gang i dag. De som ville protestere med hagearbeid ble stoppet av snø og værguder. 1-0 til rørsla.
Ei venninne fra barneskolen kom innom. Fortalte om flashbacks fra barndommen. Fortrengte minner som plutselig kom tilbake for noen år siden. En far som hadde misbrukt henne. Merkelig nok var det godt å høre. Så ærlig! Ikke noe rosablogg eller tabloid over det. Ingen faner og flagg. Ingen kritikk. Samme virkning som ett slag mot hodet. Like ukonsentrert og søkende. Og veldig inspirerende! Skjønn det den som kan. Jeg gjør.
Så kom dødsbudskapet for en gammel bekjent. Han hadde vært syk lenge. Han skrev for en ukes tid siden at i år kunne han ikke synge 1 mai. Han døde. Alt for ung. Men på en dag som betød mye for han. Som når en fjellfant detter om i fjellet. Lykkelig håper jeg.
Jeg har lest ei bok.
Klarer ikke sove.
Kjent på sola.
Tatt noen sterke smertestillende og hatt en hyggelig samtale med legen.
Og nå ligger jeg våken igjen etter litt lite søvn og prøver å sortere ut dagen her. Litt rotete. Litt trist. Og god. Litt som livet da kanskje. Som vi må huske å bruke. På det som gir oss noe. Ikke det som drar ned. Eller filletingene kanskje. Som når Jonas heiser flagget..
Ellers har Tone fått en baby til terningkast 3. En jevnt over vanlig en altså. Slike saker er viktige.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar