Mysteriet med det svunnende sovehjertet

Kan en vokse av seg ett sovehjerte? 

Etter år hvor jeg godt sov gjennom bombenedslag, uvær og alskens stridigheter.. Med den selektive evne til å våkne av barneklynk og brekninger. Så føles det som ett ganske betimelig og opplagt spørsmål! 

Våkner av den minste lille gravmaskin som tar ett tak i seks tida. Ett plastglass i siste dans nedover fortauet. En tom buss på diesel. Eller kinesisk såpeopera rett utenfor vinduet. Uling og trøst på høyere nivå enn Hotel Cæsar og Paradise Hotel. Tror jeg da. Følger ikke med på seriene, men det høres sånn ut på lyden. 

Men sovner altså ikke igjen før timer senere. I det en skal stå opp og gale til hanen! Eller om det var den som skulle gale til meg.. Bråkmakeren. Alle disse uromomentene som av en eller annen grunn stopper ved mitt vindu er kanskje kjøpt og betalt av en irritert hane. Han selv har jeg nemlig ikke møtt på ganske så lenge.. 

Det å sovne til opprør utenfor er jo heller ikke bare bare lenger. Med mindre jeg sitter midt i. Da sovner jeg tvert og upassende. Irriterende. Og bakvendt. 

Så ender en med smale øyne og ujevn dag. Eller halv dag siden resten blr sovet bort. Eller forsøkt slumret og snoozet for å ta inn det tapte. Lettere vridd og vendt på utallige ganger som en overmoden kjøkkenklut eller småsvidd pannekake.

Mens jeg lengter til svunnet tid med sovehjerte. Ett hjerte jeg kunne skryte av. Som nå like gjerne løper litt løpsk sammen med surrehodet. Skjønn forening der.

Det er kanskje livet. Men fy så trøtt da! 

Med tro på ett godt nyttår!

Så langt kan jula oppsummeres i ett brannsår i panna, og ett kutt i høyre pekefinger. Slettes ikke verst for ei som har hatt god uttelling av reiseforsikringa inneværende år..

Og ingenting å skrive hjem om. I alle fall ikke melde inn. Kun ut. 

Friskmeldt er jeg vel også etter å ha inntatt siste dose betennelsesdempense pille, med noe uklart utfall. Men tomt er det i alle fall. Kun smertelindring igjen,samt litt plaster og blod. Må jo ikke overdrive heller. 

Så glemte jeg vel tett nese.. Men nå er det jo mangt og meget som glemmes. Som hårføner og glattetang. Derav brannsår etter bruk av lånte remedier. Og kniv. En sylskarp en. Men den hadde jeg vel ikke tenkt å ta med. Eller glemt hvor lur den kunne være. 

Dotter i øra etter å ha utløst innbruddsalarmen til min egen mor. Og litt hjerteklapp etter en springmarsj for å varsle om samme innbrudd. Men dog.. Jeg lever stort sett med konstant trekk i nakken i ett hundre år gammelt hus. Så litt får en tåle. 

Så lenge bena virker. Og øya ser.. 

Da blir det tur. 

Godt nyttår! 

Stykkevis og delt..

Sytealarm!

Migreneanfall...

Delvishet er ikke noe særlig. Fordi man føler seg så.. delvis..

Kjipt rett og slett. En blir utålmodig. Rastløs. Prøver. Og går på en smell. Og en til..

Prøver å forklare. Men det blir delvis det også. Går delvis inn og blir mottatt med hoderisting og oppgitthet. Enda kjipere.. 

Sitter igjen og føler seg som avfall. Klar for skrothaugen. I alle fall delvis. 

Tar tak og prøver seg. Avtaler går i vasken. Været slår om. Hodet svikter. Leddene verker. Og en er like forbanna delvis. Og alene. Og rastløs. Utålmodig. Delvis. Fy søren så irriterende. 

Er det vanen? Giddaløshet? Trivselselement? Kanskje delvis.. Men da hadde jeg vel delvis orket hygge da? Uten hodepine og sjelekval. I alle fall delvis.. 

Eller? 

Til skrekk og advarsel!

Etter å ha fulgt sønnen, og noe senere meg selv til tannlegen, sitter jeg da igjen med nesten to og en halv liter flourskyll i skapet ... 

Og selvpåført krav om vann som eneste valgmulighet til middag på hverdager.. Om det ikke er grøt da, og det er heller sjeldent.

Men da var det mine tenner altså helt fine, med unntak av den kjedelige tannstenen som tannlegen fikk å bryne seg på..

Det må jo være selve definisjonen på tannlegeskrekk! 

Back in Business

Jeg som står opp hver dag for å sende barn på skolen skal ikke ha problemer med å entre kontoret igjen! Opp og hopp! Rise and shine! Hadde nå bare dattera gjort det samme..

Det sitter riktignok en på plassen min.. Og en vikar har fått skuffeseksjonen. Men med redusert arbeidsdag skal jeg ikke være vanskelig ..Bortstuingskroken er grei den. Vindu og greier.

Og jeg  er takknemlig for plassering rett ved kaffe- og vannautomaten. Det gir håp om jevnt tilsig av koffein og 02. Supert!

Og prat ! Etter tre måneder er det mange kafetørste pratmakere. Gode hjelpere i jakten på fungerende tastatur og mus. Stikkontakter og penn. Nesten som ny uten opplæring ! Til og med reserveoppgavene står i linje (føler det er litt drøyt å kalle det kø..).

Ja ja men, så må jeg flytte på meg. Sikkert for mye skravling. Lengst bort fra egen avdeling. Midt i smørøyet for festlige kommentarer og oppmuntringer. Great! Her skal det fungeres på topp . 100%.. Right! No.. 

Etter dag to er jeg så utslått at jeg rusler rundt nærmere en time før jeg tør kjøre hjem. Så kjekt å se folk som ikke sitter i kassa på Rema. Men jeg er lusesjåføren først i køa som ikke skjønner hvor all trafikken kom fra.. Dag tre og samme lekse. Trodde jeg gjorde den i går..

Boms i seng nesten før dattera mens leggetid vurderes i trykkammeret. Hun er da litt for trøtt om morgenen, er hun ikke det da.. 

Jeg gir det litt mer tid . 

Wish me luck!

Apropos !

Når jeg har en konkret skikkelig ønskeliste.. Ikke lang. Konkret. Noe nyttig. Anvendelig. Nødvendig . Ikke nødvendigvis i ett, men dog ... Det er ikke den vanlige dill dall lista.. Stæsjet.

Så kommer altså spørsmålet om jeg ikke kan ønske meg noe annet isteden ? Som er letter å bære? Hva er det for forbruksperspektiv da? 

Fordi jeg fortjener ditt og datt!! Helt sikkert.. Tror jeg

Kan ikke det da. Belønning eller straff. Selvkontroll eller ikke. Om det er mat eller shopping. 8 av 10 innkjøp er impulskjøp. Den bare lå der og ropte på meg liksom.. 

Litt av det samme er det ikke det da? Vi belønner oss selv med noe nytt etter en lang uke. Ett gjennomført prosjekt. Eller med noe god mat og vin. Eller vi gjør der fordi vi fortjener det. Og det på en onsdag! Lille lørdag da... Og vi finner en unnskyldning for at vi trengte dette akkurat denne dagen. Må unne meg noe. Unne seg er lov..

Unne seg er universalunnskyldningen. Om vi lager en liste over alt vi har unnet oss ville de aller fleste havnet i skammekroken lenge før de hadde nådd halvveis! 

Jeg var lei meg. Jeg ville anget ellers. Hadde sikkert gått tilbake i morgen. Jeg fortjente en ny genser etter forrige ukes krangel med typen. Jeg må jo ha noe å bruke på jobb. På trening . Når jeg skal kose meg i sofaen ...

Det er litt skambelagt. Noe som gjøres i skjul. Utad er jeg jo flink med penger. Slenger i hop noe av det jeg har i kjøleskapet. Og det er både sunt og godt. Sjokolade spiser vi kun på lørdag. Og klesskapet! Ja, der har jeg vel det som trengs. Og du handler ikke uten behov? Gjør du vel? 

Vi vil jo alle ha dette perfekte livet. Det som alle andre har. Bare ikke meg . Vi vil ha en kjekk mann, snille og søte barn. Masse sex. Veltrent kropp. Fine klær og briljere på kjøkkenet. Perfekte helger med  min elskede som tok meg ut. Vin ved peisen . Alle andre har jo dette så det må jo være mulig!! 

Noe å tenke på når juleshoppingen starter for alvor . Jeg gjetter at de fleste kjøper både en og to ting til seg selv . Deltar på julekalendere som gir supre tilbud hver dag. Så billig at du kan ikke la være . Blir fort dyrt det .

Og litt ekstra mat. Tross alt bare jul en gang i året . 17 april også for så vidt.. 

Men tradisjonsmat med Noget attat. Alle skal kose seg litt mer. Og det er mat. Bilde og statusoppdateringer. Kunne ikke vente! Årets første ribbe! 150 liker dette. Årets julebakst i boks! Flink du er... Klarer du å bli kvitt det uten å legge på deg , eller kaste er du ekstra flink.. Men det sier vi ikke så mye om.. Ikke høyt i alle fall. 

Alt handler om presentasjon . Av det perfekte meg. Klær. Sminke. Hår. Kokekunster. Derfor bare må jeg ha den kjolen. Det fatet. De lysene . Vi er alle bloggere . Bare i litt ulik grad. Og fulle av skam og unnskyldninger som legitimerer våre valg. Impulsvalg. En lykkerus der og da som bygger opp under eget selvbilde og egoisme . Se jeg kan også. 

Fordi vi fortjener det. Har vi ikke råd er det nok vår egen feil. Bare ikke fortell det til noen . Straff nok at jeg vet at jeg ikke når min venninne til støvlene når det gjelder shopping. 

Ofte skjules det også. Hatt den lenge, sier vi. Eller slår av litt på prisen for bekjente . Ett kupp! I verste tilfelle havner ting så langt bak i skapet at det aldri blir brukt. Og glemt . Men selve shoppingrusen fikk vi da. Gleden over å få seg noe nytt. Som forble nytt og ubrukt . 

Det ligger mye forskning bak produktplassering. Og vi går fem på! Gang på gang.. 

Trodde du det er tilfeldig at sjokoladen ligger ved kassa og frister mens du står i kø? Friske farger som bare roper på deg. Mens hodet er litt tomt og magen sulten. Koster ikke mer enn at du har råd til å unne deg en heller.. 

At tilbudskorga har røde eller oransje plakater med store % tegn? En farge underbevisstheten vår forbinder med tilbud. Så ignorerer vi lett at det som ligger oppe i der slettes ikke var billigere. Vi gjorde ett salgskupp. I hodet! Den type kupp som har det med å havne langt ned i skuffa fordi det slettes ikke passet en gang . 

Trodde du hylleplassering, utstillingen, plasseringen i butikken var tilfeldig ? Det er en grunn til at du må forsere hele butikken, alle tilbudsvarene for å finne melk, brød og strømper.. At du ikke kan skjene ut av kassa etter å ha kjøpt ditt daglige brød er svært bevisst! Sannsynligvis sjangler du ut med en pose .. 

Oppskrifter i butikk er liksom siste da. Så samler vi se fleste råvarene til dagens middagstips rundt heftet. De fleste. Noe må jo jaktes. Og har jeg pepper hjemme egentlig . Husker ikke helt.. Det ligger nå her så bare ta med litt sånn for sikkerhetsskyld. Himmel så greit med middagstips da! Slipper å tenke da .. Snille butikken... 

Kjole til julebord? Husker faktisk ikke hva jeg hadde på i fjor . Var jeg på julebord ? Km uansett ikke risikere å bruke samme to ganger .. Kanskje noen kjenner igjen kjolen også. Og sko. De skoene passet kjempefint . Sikkert mye bedre enn ett av de 100 parene jeg har. Som har feil fasong. Feil farge. Husker ikke..

Noen protesterer. Ja mange egentlig. Innfører kjøpestopp. Status det også. Mange av oss tenker at det ville jeg aldri klart. Tror de fleste av oss har sko til klare det fint... Men vi er gode på unnskyldninger . Ungene, våre små forlengelsen, må ikke risikere mobbing fordi mor er sær. Og skal barna ha litt, fortjener mor litt. Rettferdigheten lenge leve ! Og det var jo min farge da.... 

Jeg mener ikke vi skal slutte. Bare være litt mer bevisst kanskje. Tenke oss om en gang til. La bankkortet ligge hjemme så du må tenke over impulsen som kom.

Sjekke om du hadde noe lignende . Noe som kan brukes . Ring hjem og spør om noen kan sjekke krydderskuffa. Vite at vi blir lurt om igjen og om igjen .. At handelsstanden vil tjene på deg. Det er jobben deres det.

Legg gjerne ut også. Rot eller ryddet . Spiller ikke så stor rolle. Det er presentasjon og styling bak gjenglemte sokker og kaosbenker også. Ett kunstig opprør for ferdigkjøpte pepperkaker. Dårlige middager. Klesvask som ikke brettet seg selv. Se på meg! Jeg er ikke perfekt . Julestress! Blir ikke jul uten..  Image det også. Og helt greit. Bare vi beholder ett snev av bevissthet.

Bare tenk litt på det nå i jula.. En av de mest klisjefylte, forventningspressede og kjøpsfikserte høytidene vi har. Unn deg med måte ;-) Du fortjener det sikkert..

Jeg gidder ikke !

Jeg hadde tenkt å mene noe om magen til fotballfruen... Den flate, tynne saken. Men jeg gidder rett og slett ikke bry meg.  Til det er jeg alt for selvsentrert. I likhet med den samme fotballfrue som har skapt storm i ett vannglass underdimensjonert til de grader. Ett gedigent PR jippo for egen person og blogg. Og det på ett tidspunkt der de fleste synes babyens fot er det søteste, mest fotogene og postbare i hele verden. 

Der ett bilde kan fortelle mer enn tusen ord, kan det også lyve noe så inne i hampen. Konstrueres og redigeres. Det kan formidle ett øyeblikk. Ett sekund. Og om trusa var liten og buksa trang, kan jo den skiftes igjen i sekundet etter. Hvem har ikke lagt i vei i høye stilletter og vandret hjem barbeint. Det handler om presentasjon.. 

Riktignok synes jeg det er ett uheldig signal til unge frøkner med kroppsfikseringer. Og kan være der rettferdiggjør sårende kommentarer unge jenter i mellom om tykkelse og vekt. Men nå skal søren meg jeg øse av litt også.. Selvsentrert som pokker. For jeg har nettopp gjennomført "du er god nok og vi er alle forskjellige med ulike talenter" samtalen, atter en gang. 

Ransbølge eller ei. Jeg gir fullstendig blaffen i om det er mer eller mindre enn før. Om der er opphausa eller ei. Barneranere og voksenranere er like selvsentrerte som resten av oss inntil det smeller. Egen ære og egen gevinst er forsåvidt en drivkraft som går igjen som en fin liten rød tråd her. Om det da er egen blogg eller gjengkodeks. Samme greia. Passe inn. Tjene penger. Finne sin plass. Presentere seg. 

Jeg vet bare at slaget traff bra . Midt mellom øya. At sju måneder senere får det to skritt fram og ett tilbake. At vær og vind setter meg fullstendig ut av spill og holder meg våken. Det er gode dager. Og dårlige dager. Søvnløse timer og netter. 

At noen nok tenker dette er NAVing... Kom deg tilbake i jobb og slutt å tulle! Der kan da umulig vare så lenge. Være så ille.. Ingenting synes. Og utad virker alt ok.. Den litt rare dama som vandrer gatelangs og knipser bilder.. Presentasjonen gjøres smilende i øyeblikket en god dag. Det er i beste fall en halvsannhet. Mellom stormkastene er himmelen alltid blå..

Tålmodighet er en dyd som settes på prøve. Antall smell og murvegger på veien synes uendelig.. Antall timer med søvn alt for mange og alt for få. Samtidig. Ganske likt forholdet jeg har fått til smertestillende.. 

Så mange fler som må være bak tallene i statistikken. Som har ristet det av seg. Låst seg inne. Eller forsøker å komme seg opp igjen. Mens folk oppfører seg som en er en smittsom sytepave.. Det er omtrent like lite moro å innrømme fortsatt sykemelding og smerte, som å få høre om det.. Tro meg.. De fleste vil ikke ha sannheten, men ett, jo takk bra! Eller en flat mage.. 

Sharing is caring og helt gratis

En sånn dag med sine opp og nedturer. Ikke helt stille før stormen, men grått og trykkende nok.

Dagen starter med massive tilbakemeldinger i småskala. Reiselivsportaler som gir en tommel opp. Og ett spørsmål fra TAP Portugal om bruk av ett bilde..

Ai-så hyggelig da tenker jeg. Antar de vil illustrere en av sine destinasjoner på Facebook.. De lover meg kreditering ved navn. Og jeg tenker det hadde vært hyggelig med en flytur og hilst på min venninne bosatt utenfor Lisboa igjen..

Litt for tung i hodet takkes og bukkes det og turen går ikke lenger enn ut i sunnmørsblesten og gråværet. Der dukker en liten tag fram. Sammen med en sol. Devold sola. 

Gode gamle Devold ull. Så hyggelig. Moro. 

Mye heder og ære. Litt ukontrollert. Og uten så mye som ei ull buff i retur. Kjempe moro. Men jeg kan ikke helt fri meg fra å tenke at jeg, og mange andre, gir fri bruk av bilder i reklameøyemed. Promotere oss selv litt. Og ett produkt.

Bedrifter som har ett bevisst forhold til sosiale medier vet dette. Og vet å bruke det.

Ikke bare bruker de det. Men jeg takker og bukker og reposter. Og driver dermed enda mer reklame for dem. Det må da sitte noen lykkelige økonomer rundt som drømmer om hashtag isteden for dollartegn. Fri bruk av de bildene de liker best med rette hashtaggen. Det er billig markedsføring det. 

Sharing is caring heter det. Og dessuten helt gratis. Enten ved å lokke med premie til en som deler denne linken. Litt som å vinne Lotto. Noen vinner jo. Bare her betaler du ikke innsatsen. Du bare sprer ett budskap. Gode gamle munn til munn metoden. Bare at det har flyttet seg over på sosiale media. I troen på gevinst går mange god for nesten hva det skal være. Setter eget navn bak og anbefaler ett produkt eller nettsted. 

Eller driver bildedeling. Hashtagger. Som stort sett gir null premie annet enn til selvfølelsen. Flinke meg. Hvilket kupp!

Er det rart jeg er svimmel eller?

Opplevelsesgaranti

Mye lys og varme er det ikke. Snarer litt lys og mye kulde. Enda mer vær.

Til gjengjeld gjør lyset ganske mye ut av seg når det først er der. Roper litt ekstra liksom. 

Fordelen med mye vær må jo være det at det blåser fort over. Skifter raskt .

Uka startet med blåtimer og oransje solnedganger før middag. Kaldt lys og klare farger.

Om en så klarte å heve blikket gjennom vindkastene og spente lårmuskelaturen noe, ville en kunne se at værgudene hadde kledd seg i draktene sine og slåss om oppmerksomheten det oppe på himmelen. I blått, gult og sort nærmest. En bitende opplevelse for så vidt. Men nå har jeg vel blitt noe herdet med en fortid som soccermum, knøttedivisjon, ved mang en forblåst bane der en hodetakling lett kunne ende med at spilleren blåste over ende..

Seirende ut i denne omgang var nok de gråsvarte. Eller var det koksgrå. Jeg er i grunnen ikke sikker på om naturens farger er fullt dekket inn i fargekartet hos tekstil- og interiørindustrien.

Men for en farge . Og for noen refleksjoner.

I grunnen burde vi jo jobbe kvelds- og nattskift alle sammen disse korte vinterdagene. Komme oss ut i lyset. 

Akkurat som vi skulle hatt obligatorisk fri på varme sol- og sommerdager. 

Hadde det ikke vært for at det et så lite kompatibelt med barnehage- og skolehverdag. Eller at kroppen ikke et skapt for turnus. Vi ville vel sovna ved pulten alle mann..

Og i likhet med barnet, liker de fleste en forutsigbarhet. Vite hva som skjer i morgen. Derfor vi ser værmelding kanskje? 

Selv om været er alt annet enn forutsigbart. Forutsigbart skiftende kanskje. Selv om det blotte øye ser haglebygen ute i havgapet som er på full fart over. 

Kom deg ut en tur i lunchen. Eller parker litt unna det du skal. Og kikk opp på lyset. Opplevelse garantert!

Du milde gale verden!

Saken er altså den.. Jeg knipser bilder. Litt sånn her og der når øyeblikket dukker opp. Eller bildet bare er der. Rett foran nesa mi.. Sånn går det når en en nødt til å tusle rundt i litt rolig tempo en stund. Og heller ikke kommer så veldig langt av sted. Det er helt fantastisk hvor mange små detaljer en plutselig får øye på langs veien som ikke var der før. Eller, de var jo der. Jeg bare så det ikke for jeg hadde det litt for travelt med å passere..

Noen har fortalt meg at ett skikkelig kakk i hodet kan gi det stakkars offeret nye evner. Som ett plaster på såret da kanskje? Riktignok snakket vedkommende om de som fikk synske evner eller varme hender. Men jeg tror at om noe har jeg fått se lyset.. Ikke i form av Gud akkurat. Men ganske bokstavelig lys. I form av lyset ute og detaljene i naturen. Eller veldig ofte de detaljene som ikke har noe der å gjøre.. Mangel på maling og forsøpling ble liksom brått så vakkert... Litt galskap da, men ok.. 

Så har jeg lekt meg litt og delt mine små fotoøyeblikk og delt i vildens sky for en liten og kjent krets på Instagram. Tanken var jo at så lenge vi snakker om en bildedelingstjeneste kan ikke noen bli sure og fornærmet over at jeg legger ut bilder. Om noen av dem er aldri så rare..

Det var denne saken da.. Saken er altså den at lyset var så utrolig flott over Ålesund her. Blått, kaldt og vakkert. Så jeg tok ett bilde. Ett kjedelig turistbilde vi har sett hundrevis av ganger. Men det var dette lyset da. Og litt enkel redigering. Og respons. Masse respons. Bildet la jeg på Instagram. Og så Facebook. Min mor delte det videre og skrøt uhemmet. Utover kvelden steg stadig antall likes. Og kommentarfeltet vokste. 

En venn sendte en melding og mente jeg burde åpne Instagram kontoen min. Det er faktisk nærmest en ordre sa han. Kjør på med noen hashtagger nå. Du vil bli overrasket.

Jeg har jo i grunnen vært godt fornøyd bare en eller to likte bildet mitt jeg. Hvis det til og med var en eller to jeg viste var dyktige fotografer var det ekstra hyggelig. Så jeg var litt i tvil.. Åpne opp for Gud og hvermannsen... Men som ett eksperiment kunne det jo fungere. Jeg har alltid latt meg fascinere av folks handlemønstre. Og gruppedynamikk er alltid ett festlig studie tross alt. Gjerne da med meg selv som prøvekanin og observatør..

Jeg våknet opp til mange, mange nye likes. Og mange, mange hadde kikket på bilder. Si meg. Sover ikke folk om natta? 

Han skal få for overraskelsesmomentet . Ett moment som tilsynelatende er i ferd med å døgne og vel så det..

Siden hashtagger er litt copy laste kjørte jeg på med noen flere. Og det raser altså inn med likes. Folk er gale. Jeg er gal. Og egentlig har jeg vel bare skarpt så vidt bort i essensen av Instagram. Som jo er å dele bilder og skryte av hverandre med en tommel opp. I de beste tilfellene slenger en med ett Flott! Fint! Wow! Eller hjerte.. Ett realt kick for selvtillitten. Og selvopptattheten.

Kontoen er fortsatt åpen. Skummelt. Jeg kan nå Google meg selv å få treff på bildene mine. Da snakker vi deling ja. Det er sårbart og litt skummelt. Selv om bildene jo er rene og pene. Det samme kan jeg jo forøvrig gjøre med denne bloggen. Men folk ser mer bilder enn de leser tekst uten hashtagg.. 

Får se om det varer. Eller om føttene blir kalde. For milde måne. Det er en rar rar verden..

Målretta og ambisiøs CV om alt jeg ikke vil

Jo takk begge deler..Lev i nuet og grip dagen! Vær målrettet og visjonær! Egentlig ganske motsetningsfylt. Omtrent som mine innlegg på Facebook, Twitter, Instagram og Blogg. Uten en rød tråd og om litt av hvert. Litt humor. Litt alvor. Litt om ingenting. Og uten annen sammenheng utover at akkurat jeg så det, tenkte det, skrev det og postet det..Eller.. 

Leve i nuet er ganske greit i tilværelsen som sykemeldt. Ikke stort annet å gjøre enn å ta dagene akkurat som de kommer med sine opp - og nedturer.. Hvis vi ser bort fra at der skyldes fortid mens en forsøker å se inn i fremtiden..

Disse visjonene og ambisjonene er litt verre. Når dagens ambisjon er litt mindre smertestillende enn i går. Litt mer tilstedeværelse for barna. Og bedre søvn. Da bobler det liksom ikke over av jobbvisjoner og gründer ambisjoner.

Da er det ikke lett å vite hvor eller hva man vil. Alle tilsynelatende valg kan gjøre rådvill. Målet er å trives. Gjøre noe jeg trives med. Men hva er der? Kanskje jeg er så mettet på materielle goder at jeg ikke vet. Akkurat som ønskelista består av "jeg vet nå ikke ... Snille barn, dill dall og kanskje ei steketakke hadde vært kjekt.."

Ikke leser jeg horoskop. Og ikke driver jeg alternativ religion. Kan jo være det kunne vært ett fint støttehjul det. Men jeg er litt usikker på om ukeblad, avisforsider med guide til eget jeg og selvutvikling. Klart jeg kan kikke. Klart jeg får det til å stemme også. Det er jo selve essensen i dette. Eller Barnum effekten. Vi føler det passer for vi vil så gjerne at det skal det. Noe annet ville jo gjøre at vi ikke passet helt inn i A4 tilværelsen. At vi skilte oss ut . På en unaturlig og litt rar måte. Passer det ikke fnyser vi heller og sier noe om at disse greiene her har vi ingen tillit til likevel. Vi sier det kanskje uansett . Det er litt uglesett med alternativer.

Så hvor skal jeg? Og hva vil jeg? Bortsett fra å kjøpe ei takke.. 

Mye greiere å vite hva jeg ikke vil. Hva jeg ikke liker. Barnelærdom det.. Og litt tillært. Rynk på nesa. Kikk på tallerkenen og si det. Jeg liker ikke. Liker ikke fisk. Bønner. Det er æsj. Vi blir kanskje litt mindre generelle med åra. Men prinsippet er det samme.

Jeg liker ikke iCarly fordi det bråker og ikke gir mening. Jeg liker ikke mat som smaker papp (ikke spør hvordan jeg vet hva papp smaker)..

Jeg vil ikke jobbe i barnehage for det er jeg ikke tålmodig nok til. Sannsynligvis ville jeg avslutte hver dag i ett mørkt rom med dundrende hodepine. Jeg vil ikke være lærer for jeg tror ikke jeg har autoritet til det..

Hva jeg trives med? Pusling og smådill i liten skala. Alle tester jeg noen sinne har tatt forteller da også at jeg burde bli forfatter eller kunstner.. Men det var denne Barnum da..

Kanskje det er ett indre, uutalt ønske. Eller er det en ambisjon ? Fordi det gir påfyll ? 

Jeg vet jeg liker bratte heng og høye topper. Er det visjonært nok? 

Jeg leker med bilder, tekst og ord. Ikke tall. De er det ikke lov å leke så mye med før det blir svindel.

Også leker jeg med maten. Det er en undervurdert egenskap i ett hvert hverdagskjøkken. 

Jeg kan litt om mangt. Kan ikke selge meg selv. Og er dessuten en tverr kunde når det føles påtrengt. Introvert og sikkert  

småegoistisk også. Som foretrekker observasjon og analyse fra sidelinja, framfor egen deltagelse. Ingen solist. Men medlem av koret. Litt gjemt inne i den anonyme altrekka..

Liker sosiale medier for underholdningen og kikkeren i meg. Men klarer aldri få hjelp gjennom egne sytestatus. Kanskje det bare ikke stemmer med min profil..

Jeg liker selskap i doser og noe egentid. En god bok og mye te. Jeg trives i selskap med de som skjønner det. Som deler en flaske vin og forteller at du kan. Og kjeder meg med de som skjenker litt mer i koppen og forteller om siste veskekjøp... 

Jeg vet så godt hva jeg ikke liker. Og sånn passe hva jeg liker. Sånn passe fordi det stadig kan utvikles. Fordi noe nytt kan være gøy. Spennende. Altoppslukende. 

Så hva blir jeg da som stor? 

Mareritt

Dette er ett mareritt sier iCarly på dubbet

norsk, mens lattersalvene fades ut..

Jeg er helt enig....

Kvalt i forstaden

Det var denne utstillingen jeg hadde så lyst til å se. Utenfra så den rett så innbydende ut. Masse farger og installasjoner selv ungene pekte og kikket ivrig etter da vi passerte vinduene. Ikke at de ble med ned, men dog ...

Forstaden og forstadsmennesker. Verdier. Drømmer. Hverdagsliv. Ikke lett å ta performance inn i galleriet. Jeg ble helt uvel av alle inntrykkene. 50-60 bilder og plastleker som hang tett i tett, hulter til bluter på veggen. Skilt og menneskeinnstallasjoner spredd utover gulvet. Og geværer . Lekegevær i alle farger satt opp mot Madonna. Maria og Jesusbarnet.

Opp trappa som var strødd med papirblomster og rett i bryllup med alskens personer med og uten hode. Ett rom var dekket fra gulv til tak og jeg klarte rett og slett ikke sortere og ta inn mer..

Ett døgn senere våkner jeg og har fordøyd noe. Bent Erik Myrvoll og Valeria Montti Colque har kanskje mer for seg enn ved første øyekast ?

Jeg er tilbake på Grorud og Romsås. Med alle folkene som bor tett i tett. Av alle nasjonaliteter. Av alle typer. Perlekjede og turban . Barn i gatene. Hindu bryllup og buddhistiske lysfesten side om side. I krig og fred. 

Det tette rommet står fram som t-banevogna på vei mot byen. Når du kommer på på Ammerud, og det allerede er fullt etter starten på Romsås. 

Det er kanskje en krig. En fredelig krig. Stort sett. Kulturer og folk som skal virke sammen. Det siger litt sakte inn. Men jeg har fortsatt vondt i hodet.. 

Stille før stormen

Det er alltid lov å rope litt høyere når stormen er varslet. Som da kapteinen varslet noe turbulent innflyvning til Vigra, og damene skrek om kapp med vindkastene. Før de brøt ut i unison applaus etter tidenes mykeste landing på den flyplassen. 

Vanligvis vil jo en innflyvning her føre til utredning av whiplash, og etterfølgende ryggproblemer etter å ha halt bagasjen opp bakkene i byen. Men med rett vindretning gikk selv det siste av seg selv.

Jeg lurte riktignok litt på hvorfor dette flyet ikke bare kunne snu de neste dagene. Men det skyldes rett og slett dritvær og iskalde dusjer. Disse amorøse tilstelningene til værgudene innebærer mang en kald skulder og store mengder tårer.

Så ble det stille. Helt stille. Selv fuglene holdt pusten. 

Spør om ikke noen har skilt de stridende litt. Lukket dem inne i små rom der stridsplanene legges.. Bare tullinger tør å forstyrre nå!

Før det braker løs! Med storms styrke sier vi. Kanskje derfor de skikkelige stormene får navn? Hilde..

Raus dame som tar fra de rike og gir til de fattige. Takstein. Piper. Vindusruter. Forsikringa dekker sånt. 

En trailer velter i basketaket. Og jeg håper barn og kvinner er forskånet. Barnekonvensjon sier noe om det. Men vi vet jo at det langt fra alltid er tilfelle. En trassig kastevind kan gjøre skoleveien hjem litt ekstra tung i dag. Jeg har allerede observert ei dame som klynget seg til ett gjerde før en galant ridder fikk bragt henne i sikkerhet og avtalt hjemkjøring også . 

Nattlig besøk av naboen. Det vil si deler av huset som banket på. Eller kanskje det var ett hjørne av hagen. Epletreet som ville bli kake. Se opp for fallende tak og hold barna unna vinduet. Det er intet å se her.. Makan til tittermagnet finnes ikke.. 

Og det beste.. Det aller beste! Er jo at vi får dele raust av våre morsomheter, forbredelser, fortvilelse og redsler på Facebook, Twitter, Inatagram, Snapchat...Som tente lys med sterarin i glasset og kjelleren full av vann. Nytt basseng og tror du ikke jeg fikk meg trampoline også i natt? Spontan applaus og ville hyl! 

Før  det hele renner bort sammen med store mengder vann i tette avløp. Forsikringsfolket spisser blyanten. Og det blir helt stille igjen. HELT stille. Stille før stormen. 

Korte, lange dager

Paradokset er jo at jo kortere dagen er, dess lenger virker den...

4-5 timer med lys rusler avsted mens man driver med noe annet. Jobb for eksempel. Så går resten av dagen med till å kikke på klokka og lure på om det er sengetid snart .. Det er jo tross alt beksvarte natta ute. 

Cmarbigde kursen

Ifgøle en udenerøkslese ved Cmarbrigde Uinevrisett sipller det ignen rlloe i hvliken røfgekkele boktsvanee er. Det estnee som er vktig er at fstøre og stise boksatv er på rktiig setd, retsen kan vræe hlruer til bluter og du kan ftotsart lsee uetn prblomeer. Dtete er frodi den mnesnekklige hrjene ikke lseer hevr boksatv forseg slev, men ordret i sin hleehtht. Mrekleig ikke snat?

Utrolig fascinerende etter at vi stavet oss bokstav for bokstav gjennom setningene. Da kanskje uten å ta til oss hele innholdet i jakten på rett ord akkurat den unike bokstavsammensetningen gav.

Så tok hjernen over.... Orange farge ble synonymt med salg uavhengig av før-pris. Og ordene kom fram tross stavefeil. Meningene også. 

Tydeligvis leser vi ikke bare første og siste bokstav. Men første og siste ord i diverse blogger og meningsytringer. Kaster oss inn i hylekoret på sosiale medier og synes det neste har gått for langt..

Litt synd at selve kjernen forsvant, og kun begynnelse og slutt ble behandlet.

Nå sist i form av ett kors. En uproblematisk liten historie om enkelte restriksjoner i yrker som toner ned personlige meningsytringer eller produktplassering. En ironisk kommentar om kors og flagg har gjort at flere tusen mener at nok er nok og krever å få bruke korset hvor og når de vil. 

Men hva om smykker var sigd og sverd? Ville vi synes der var like uproblematisk at damen dekket saker om regjeringsskifte og møter i Verdens Pengefond? Eller at en med en prangende halvmåne, symbol på islam, dekket julegudstjenesten ser kongefamilien er til stede? 

Hva slags fokus ønsker vi egentlig på nyhetene? Ønsker vi en mest mulig objektiv fremstilling av sakene? Eller all vi fokusere på smykker og klær?

Det er ikke bare smykker det blir slått ned på. Klær. Dialekt. Uttale. Ett regnestykke som summeres opp i objektivitet.

Så kanskje vi skal lese litt i linjene også. Ikke bare først og sist. La hodet virke litt og bearbeide tolkningen. Så slipper vi så mange giraffer i retrett etter en blogger med ambisjoner og markedsføringateft lurer halve befolkninga til å tro det umulige er mulig. Det spiller på frykt. Og litt raske kortslutninger. Omtrent som når vi leser første og siste bokstav og lar hjernen tolke ordet for oss.. 

På tide å begynne med øveord, gloseprøve og staveleik igjen..

Rullatormafiaen strikes again

Mens det høres ut som det drives massivt rivingsarbeid på barnerommet, forsøker jeg altså å blunde litt på finstua. Trøtt som ei strikka strømpe etter en hasardiøs bytur.

Det er slett ingen spøk å toge rundt blandt rullatorer og rulla sveis. De tar plass. Og du oppdager plutselig at Fruen fra Nedeigata kikker på akkurat den kjolen du inntil det øyeblikket trodde var fin! Og ikke nok med det! Fru Fjong nikker enig der hun hviler på, nettopp rullatoren sin. Anvendelige greier.

Ute for eksempel er det egen medbrakt stol til røykepause. Jeg røyker ikke. Så jeg forsøker heller egen stue for pustepausen. For etter bykøgåing kan du skjønne en trenger det. 

Hashtag og glamour

Det er så innmari greit med trender. Da vet du hvor skapet står og skjønner ungdommen.

Mormors musli ble grenola og skal være hjemmelaget. Litt sunnere. Og for ett navn da!! 

I fjor var det knekkebrød. Det ble for traust. Tenker brunost og slankekurer. Grenola sier sommerferie og søtt midt i uka.

Og så deles bilde da. Gudene veit om det ble spist. Men hashtagget i alle fall.

Det er så fint med hashtag. Moderne. Om mellomrommet mellom ordene mangler kan jeg skylde på hashtaggen i meg. 

Skrivefeil beklager jeg på forhånd for de skyldes stavekontrollen. Som på tross av sitt navn ikke kan stave. Det er i alle fall ikke min feil. 

Carpe Diem!

Neste uke forsvant før den begynte . 

Grip dagen og lev i nuet! 

Men nå må jeg snart begynne å se litt framover også!

Og neste år blir alt mye bedre.. Tror jeg. Men lev nå i nuet! Ingen gjør det for deg. Sier dem. Men hvem i all verden har ikke angra på ett impulskjøp? Gjerne ett som gjør at du må spise tomatsuppe resten av uka. 

Ett øyeblikk er også ett tilbakesteg når det du trodde var gjort i forrige uke igjen setter inn og kaster motivasjon på søppelhaugen. 

Ett nu av høye topper og dype daler. Distraksjoner.

Akkurat nå er nuet mitt at jeg vil sove en time til. Mens ordene detter ut av huet. Regnet siler gjennom takrenna. Og bygningsarbeiderne over gata ramler med stål som ett halvt gateorkester basert på kjelelokkmusikk.

Noe sier meg jeg burde drikke vann og hente pianoet. Sånn for nuets del. 

Ei skrue løs

Det er ikke alle forunt å få papir på at dem har en skrue løs! Ett røntgenbilde i alle fall. Og jeg er stolt av det!

Tenke seg til da! Hver gang noen rister litt på hodet og kikker oppgitt på meg, kan jeg bare riste litt på lanken og si:Jeg har ei skrue løs ja! 

Vinn-Vinn eller Svinn-Svinn. Dette er skikkelig bra så lenge jeg ikke ruster. 

Rushtid

Jeg slutter på en måte aldri å la meg overraske over kollektivsatsing i byen jeg bor i.

Sykkelby kaller den seg også, stort sett  uten en eneste sykkelsti. Og buss går ganske greit sånn fra sentrum til senter..

Så i dag tenkte jeg kjøre buss til sykehuset. De fleste svipper nedom der. La være å mase på folk på jobb om å leke privatsjåfør for meg når jeg er litt satt ut av drift.

Ett raskt anslag og jeg springer ut av døra nærmere tre kvarter før jeg ville gjort om jeg hadde brukt bilen. Rekker bussen med null i margin og vil bare ha en enkeltbillett.

Glem det! Kun kontantbetaling. Ingen ruter app. Kortautomat. Billettsalg. Annet enn en trekvarters busstur unna... 

Slukøret og irritert må jeg bare gå av bussen. Finne nærmeste minibank, og ta ut kontanter. Vente på neste buss og satse på at jeg uansett ville bli sittende å vente på sykehuset. 

Slapp av, vi kjører deg trygt fram. Mens vi småsynger radiohits og tramper takten. Bare husk vi tar kun kontant cover charge eller klippekort.

Om noen fortsatt skulle  lurer på hvorfor jeg ikke bruker buss, men maser..

Disiplin i rekkene-down memory lane

Mutters alene og som enslig norsk delegat til en konferanse i Wien. Burde kanskje vist at her får en svar på akkurat det en spør om. God økonomi i det.

Så når spørsmålet er hvilken trikk som er den rette hoppa jeg på den jeg.. Konduktøren lovte å si fra når vi kom til rett holdeplass også. Trodde vi skulle langt ut av sentrum jeg. For fram kom vi jo ikke. Og der var endeholdeplassen. 

Jeg er jo ikke så stor. Kunne han ha glemt meg? 

Sakte hoderysting. Vi hadde nå ikke passert enda. Andre veien dette. Jeg fikk nå være med tilbake. Hadde nå ikke spurt om det var denne retningen heller. Og fram kom jeg..

Der var alle tilreisende booket inn på ett ungdomsherberge.. Litt ned i gata i følge beskrivelsen. Stemte det gitt. Østerriksk presisjon. Men meg hadde de ikke hørt om. Ikke konferansen heller. Eller organisasjonen. Og herberget var fullt.. 

Den følelsen... Kjenner du den følelsen. Alene i fremmed by. Kasta på gata. Fattig student. Feil uke? Måtte jo være det! Flybillett hjem om noen dager...

Finn kontoret! Det kan jo bare ikke være sant. Jeg har en adresse. 

Men kontoret er tomt.. Hva nå.. Vandrende gatelangs dukker ett lokale opp. Konferanselokalet. En sjelden lykke over å finne en rad med stoler! 

Og en seng. Booket i en sekretærs navn.. 

Og regelverk. Ekte regelverk hengt opp på alle vegger. Legg klærene oppe på dyna i senga om du vil beholde senga en natt til var en viktig en. For det skulle vi jo. Dørene låses klokken 24 og vær stille likeså..

Så dagen derpå opprant og jeg skulle ha frokost. Kø fram til ei lita luke med ei østerriksk matrone bak. "The other Kaffee" skrek hun! Og glemte du ett "bitte" bak svarer skjønte du det at her ble det ingenting. "Kase other wurst" .. Ingen Ole Brumm her. Presise spørsmål og svar.

Kom nå gjennom og fikk to brødskiver slengt på tallerken. Og det var videre i møte. Lunch. Møte. Middag. Og noen øl ble det vel også. Før vi uten skam ringte på herberget etter midnatt for å fnise oss i seng.

Det var jo seks mannsrom. Og noen hadde funnet roen lenge før meg. Jeg følte meg fram til senga for å finne tannbørsten som lå oppe på dyna slik reglene tilsa. Og der lå det sannelig en mann også! Det vil si. Tannbørsten fant jeg vel ikke i farten før jeg styrtet ned og fant den allerede litt leie nattevakten.

Litt stotrende fikk jeg forklart at det lå en mann i senga mi. Nattevakten virket ikke helt enig i det. Hun ristet litt på hodet.

Helst ville jeg leie henne opp å vise fram mannen. Men hun var liksom ikke helt med på det. Hele scenarioet var jo ganske absurd så det skjønner jeg jo 

Jeg burde jo ant.. Jeg anklager en mann for å ha tatt senga mi. Men jeg burde jo selvsagt spurt hvor senga mi var. Du skal ikke tro. Du skal vite.

Og hadde jeg bare tatt meg en pause i alle denne konferansevirksomheten og stukket innom herberget i løpet av dagen ville jeg vist at jeg var flyttet på. Det sto sikkert med liten skrift ett sted.. 

Ikke visste jeg

At det var selve polstringen, isoleringskiloene som forsvant først ..

Nå håper jeg dun og ull er gode substitutter for muskler..

Gamla som ramla

Skarp som en falk. Med lesebriller. Virker kanskje som en dompap. Eller var det stær. En grønn en. Det er vel neste.

Må jeg nå ha sånn snor for å ikke rote bort brillene? Snedig..Er det kult? Eller er pannebåndvarianten like god? Slitasjeskader på øra? Er det en diagnose egentlig? Ekstra rynkebonus i panna etter å ha kikka over kanten.. 

Heldigvis er aldersgrensen for gammel cirka 90. Ung med litt stæsj bare. Seriøst liksom.. Null bling. Da holder det kanskje..