Hva skjuler Mona Lisas smil?

Det greieste er jo å diskutere med seg selv. Stort sett blir en da fort enig, og slipper å krangle. Men av og til skjønner jeg bare ikke hva jeg mener! 

Som når en bare vil glemme noe en allerede har glemt. Kan du tenke deg noe så irriterende som å ikke huske hva du skal glemme? Helt utrolig egentlig hvordan selvsagte ting blir vanskelig. Går sakte.

Eller du har en diger kvise du bare vil sminke bort. Men så vet du at da blir den bare verre. Forfengelighet satt opp mot forfengelighet er faktisk skikkelig ille! Ingen ser jo så godt skavankene som meg selv. Og så kan jeg liksom ikke skjule de bare litt engang!

Trening og mat er alltid bra, ikke sant? Ta vare på helsa sier vi. Men plutselig sitter du der da. Uten matlyst og med beskjed om fullstendig ro. Ikke at jeg makta så mye mer.. Men det er jo fullstendig selvmotsigende da at det liksom skal hjelpe..

Jeg er jo tross alt ei dame fra byen så jeg har lært å ta forhåndsregler. Men dumme ting skjer jo ikke meg. Det skjer ikke en gang folk jeg kjenner! Sånt folk kjenner jeg rett og slett ikke! 

Men om paradokset likevel skjer da.. Da er det ikke greit å vite hva en mener eller hva som er rett da.. 

Møt verden med ett smil og rett rygg. Optimisme må være rett medisin. Denne personen kjenner jeg igjen fortalte en venn gledesstrålende. Kjempehyggelig det. Sminken og optimisme virker. I perioder. Så får en heller dette litt sammen bør ingen ser det da. Helt til kravet om effektivitet og stå-på-viljen kommer... Det var kanskje dumt dette her. Enklere å være synlig syk. Sår og skader gror jo. Jeg trengte ikke solbriller over blåveisene en gang. Skadene som ikke synes da? De du kan holde i sjakk en kort periode med forhåndsregler. 

I sakte tempo var livet litt tilbake. Av og til stoppet det. Og plutselig stoppet det helt  . Ett skritt fram og to tilbake. Det som før gikk automatisk krever planlegging. Men det passer litt dårlig.

Inntrykk må sorteres og det tar tid. Så plakaten i vinduet får meg til å hoppe høyt da hjernen bruker lang tid på å sortere det som, ja en plakat. En folkemengde kan bare forseres ved fokus på en person. Følg den ryggen! Kaffeprat er greit om vi er to. Ellers blir jeg forvirret og klarer rett og slett ikke sortere alle. En og en. Har du hørt noe så dumt! Men det funker da, med planlegging og hvile.. En og en. Aldri mange..Tunnelsyn og litt av den konsentrasjonen jeg mangler. 

Og jeg som elsker å sitte å observere folk å lage meg historier! Nå blir det mest trær. Og gress. 

Tenk deg da! Korttidshukommelse som en ny teflonpanne. En tur på butikken med liste. Og likevel komme hjem med tre kaviartuber du ikke liker. Uten det smøret som var det eneste du skulle ha. Du bare glemte det..

Telefonen med spørsmål om henting for du har glemt å plukke om barnet du nettopp snakket med og lovte å plukke opp. 

Det ordner seg.. Lister og varsler. Gul lapp og fungerende mobilnett er hjerne god som gull! Eller bronse i alle fall. 

Men paradokset er at litt liv, litt ytre sminke det er ikke lov. Ikke helt i alle fall. Passer seg ikke. Du skal i alle fall ikke sette pris på det. Vise det. Da tror vi deg ikke. Best å legge seg ned å bli deprimert. Håper det hjelper.