Me, myself and I

Jeg vokste opp i ett hus i en hage på landet. Eller egentlig ett rekkehus i byen da. Men det var rips og moreller du knapt trengte å forlate huset for å få tak i. Og bringebærbusker som vokste så vilt at gressklipping nærmest var unødvendig all den tid en satte pris på bær. Og det gjorde jeg jo.

Med litt velvilje viste jeg hva naboen spiste til middag, og hva de kranglet om. Det siste krevde egentlig ikke velvilje en gang. Bare grytelokkører.

Men det var fint. Søstera mi gikk gjerne å ringte på hos folk og ba seg selv på saft og kjeks. Jeg nøyde meg med å kikke og tenke mitt. Litt sånn som farmor gjorde når hun skjulte seg halvveis bak gardina og fulgte med på folk utafor om det nå var i blokkene på Ekeberg, eller fra forteltet til campingvogna i ferien. Farmor viste alt om folk hun. Og hun var ikke engang på Facebook.

Nå klatrer jeg helst opp på en stein for å få oversikt. Egentlig bare fordi jeg kan det. Stort sett vet jeg ikke hva jeg får oversikt over heller. Men fint er det. Utsikten altså. Og er det noe vi har på Sunnmøre er det stein og utsikt! Det er bare sunnmøringen det som tror det er kun vær og fotball i mils omkrets og deromkring. Bær er der også. Og folk legger ut den sminka sannheten om seg selv, så jeg trenger nesten ikke lette på gardina heller. En kan bli lat av sånt. Men jeg tenker nå mitt. Ganske mye faktisk. 

Alle de øyeblikkene. Alt det fine. Det er det som er livet. Er der ikke det da? Trenger ikke en "likes" engang. Såpass selvgod skal jeg være. Det er fint det.