The Big Bang!

Det underlige var jo at The Big Bang var  en lang utviklingsprosess.. En skulle jo tro det var et digert smell. En skikkelig kræsjlanding! Ctrl+Alt+Del og ferdig rekonfigurert. Lurer på om noen ville være i stand til å huske noe sånt.

Jeg husker ikke noe. Ikke mye rekonfigurering her nei. Det bare lyste ERROR! Nå var jeg vel ikke tiltenkt ved jordas skapelse. Men av mitt eget lille kjempesmell husker jeg ingenting. Nothing. Nada. Noen sekunder og min lille verden var satt på hodet. Sånne smell som skal sette livet ditt på hodet vil en vel gjerne huske. Som da du møtte mannen i ditt liv. Fikk barn. Møtte den neste mannen i ditt liv. Og fikk i hus første valpen. 

Men neida.. Her var det blankt. Kanskje like greit. Har noen vage minner om asfalt som kom i mot. Kinnet som elsploderer når bakken kom i ansiktshøyde. En klam klem i panna. Blind vold er sannsynligvis ikke noe særlig å huske. Det skjer jo faktisk ikke en gang. Ikke meg. Og ikke noen jeg kjenner. Men kroppen husker noe da. Den vil bare ikke helt sette ord på det. Bare hodepine og trege reaksjoner. Og den vil hvile hele tida! Jeg som lå rett ut i ett par timer der i bakgården fullstendig svimeslått og full av blåveiser og sår.. Det er jo ikke mulig. En panikk for at døra er låst og nøklene borte. Uten helt å vite hvor de forsvant. Klart de er her. Må bare lete litt.. Hvorfor gjør det så vondt da.. Det er jo ingen her!

Helt uforståelig faktisk. Sånt skjer jo ikke meg. Ikke noen jeg kjenner heller. Men her sitter jeg da tre måneder senere og forsøker å finne en mening. Forsøker å bli bra. Med forespeiling om minst tre måneder til. Blir jeg bra? Vet ikke .. Error varslet hang seg opp.

Det skjer ikke med det første. Kanskje aldri. Alt tar tid.  Og jeg blir så sint! Så ufattelig mye skade for så lite! Er det mulig da? Klatrer på en sten. Fordi jeg kan. Møter noen venner. Fordi jeg kan. Og sover ett halvt døgn etterpå. Fordi jeg må ! Døm meg om du må! Jeg forsøker bare å ha ett liv.. I litt sakte tempo.