Jeg bare hater måker

Eller vi kommer kanskje bare ikke helt overens? Jeg ser på måkene. Måkene ser på meg. Så virrer de litt og strekker på halsen. Jeg er ganske sikker på at sladrer om meg med sidemåken også. De liker meg bare ikke. Selvgode skapninger..

Så vender de bare rumpa til og stikker av før jeg får sagt dem noen alvorsord. Flyr avgårde så jeg ikke har mulighet til å følge etter. Og skulle jeg slumpe til å treffe på samme fyren igjen klarer jeg jo ikke å skille ham fra sidemannen. 

Ikke det at de ville skjønne hva jeg sa. Dyrene har ikke lært seg språket her en gang! Flakser rundt i verden gjør de og forventer at alle skal skjønne hva de vil! Tar seg til rette på staur og fjellvegger i trygg forvissning om at ingen kan røre dem. I alle fall ikke i hekketida. Da har de til og med politivakt! 

De rydder ikke etter seg en gang! Driter på bilen min og flakser muntert videre som om livet var en dans på roser og en evigvarende fest. Nei, sånt folk bare skjønner jeg meg ikke på. De passer ikke her..

I mitt neste liv tror jeg jeg må bli måke...