Ei venninne skulle låne en ekstraseng med meg. Men isteden for å sende melding om at hun var underveis, kom en mer uforståelig en om en bombe i Oslo. Skru på nyhetene. Kunne jo ikke det med to lykkelig uvitende sjarmører langt inne i Disney verden. Så det ble mobilnett og ett par telefoner til slekt og venner i Oslo. Så kunne jeg puste ut i trygg forvissning om at jeg kunne være lykkelig uvitende en stund til jeg også.
Da neste melding om at damen ikke var vei tikket inn trodde jeg det var en spøk! Skyting? Utøya? Det var faktisk litt mer enn hva jeg skjønte. Her var det full begrepsforvirring. Ord som ikke passet sammen. De gav ingen mening. I det de gikk inn kjente jeg det langt ned i magen. En avgjørelse kom kjapt. Ingen nyhetssending før ungene sover. Det ble noen lange netter..
2 år er ikke lenge. Det er ikke glemt. Det er med oss i minne. Og lærdom. Erfaring.
Og livet gikk videre for oss heldige. Ikke alle. For alt for mange stoppet det den dagen. Andre fikk livet snudd på hodet.
Ferien starter på samme dag. Tilfeldig. Litt rart. En statistisk umulighet inntreffer ikke to ganger.. Den gangen dro vi også etterhvert avgårde. Bort fra alt her hjemme til en liten by i sør Frankrike. Levde livet i nuet. For det må man gjøre. Satte tankene litt på vent. Men ikke helt til glemt.
Med kofferten full av optimisme.
Med skyhøye forventninger til italiensk ineffektivitet. Kolesterolfremmende mat som vil frambringe mine ypperste former. Italienske vinbønder som vil bønnfalle meg om å bli. Helsebringende dager. Vin. Ost. Og enda litt mer vin og ost. Fulgt av ett ønske om ett par uker ekstra i det jeg står gjennomvåt av svette med en haug illeluktende klær og prøver å lukke kofferten forsøker jeg det igjen.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar