Baklengs inn mot målstreken

Du skal ikke slå en som ligger nede. Faktisk, skal du ikke slå en som nettopp har karret seg opp i knestående heller. 

Akkurat i det blikket er løftet smeller det. Det er ett feigt slag!

Det er som å gå på line. En hårfin balansegang der du forsøker å ikke skjene ut mot siden og dette ned. Ett plutselig vindkast, og du detter. Og det kan være langt!

Detter baklengs inn i fortid igjen. Og nå har har all energi gått til å rydde opp etter slaget. Ringerunder og møter. Og søvn. Mye søvn. 

Det var bare ord. Og en skrivefeil. Jeg liker ord jeg. Men nå velta det. Av slurv.

Ett par uker senere nå, og jeg er uenderlig glad. På tross og trass er flere medisinske undersøkelser gjennomført, bare med gode resultat. Og det betyr at behandlingen kan tas opp igjen. Rot og uorden er ryddet opp i. Og nå kan jeg se bare forover. Ikke begrave meg i kanskje og ventelister. Men finne mine muligheter helt uten begrensinger

Skummelt ja. Og en lettelse! Jeg aner ikke hvor veien går. Det finnes ingen prognose eller plan. Og det er skikkelig spennende

Nå skal det være slutt på å leve baklengs. Nå skal det fremover. Det har jeg bestemt! 

I kveld i alle fall.

Lærdom for livet

Heller du litt for mye i glasset renner det over. Enkel barnelærdom. Og himla

mye søl. Det renner utover benken, og ned på gulvet. Og du må frem med både kjøkkenklut og mopp. Såpe og vann. Og når du først er i gang ser du at resten av benken trenger en vask. For ikke å snakke om gulvet. Så glemte du hele glasset og at du egentlig var tørst. Det baller på seg på en måte. 

Du kan enkelt unngå det ved å helle litt mindre i glasset da. Kanskje heller drikke to glass. Det gjelder å ikke overdrive. 

Og her kommer poenget. Lærdom. Ikke sant. Etter ett år ut og inn i jobb. Nye forsiktige forsøk. Nye sykemeldinger. Da kommer du på arbeidsavklaringspenger . Du, altså jeg, har blitt en NAVer. En unnasluntrer som heller glasset litt for fullt og stikker av fra rotet. 

Eller gjør jeg. Det hadde vært enkelt å ligge på sofaen og ta i mot penger. Men det er jo ikke sånn det er. Der stilles noen krav. I mitt tilfelle er det krav om å følge opp behandling. Behandling som forløpig er satt på vent i påvente av nye undersøkelser og resultater. Og der er det ventelister. 

I samråd med lege fikk jeg ett halvt år i gave. Ett halvt år jeg ikke skulle ha dårlig samvittighet for ikke å jobbe. Jeg følges opp mens jeg står på ventelister. I mens jeg pleier meg selv. 

Gave sier jeg. Fordi legen lettet samvittigheten for å ikke være på jobb. Lettet litt på nederlagsfølelsen. Selve tapet av det at jeg heller ikke denne gangen klarte å gjennomføre. At jeg helte glasset litt for fullt, og ikke klarte å prestere.

Var det ett valg? Hver gang jeg forsøkte meg i jobb og røk ut i ny sykemelding? Det er ett nederlag. Hver gang du stikker innom for å si hei, ser livet som går videre uten deg. Det er ett nederlag. Og følelsen av å mislykkes stiger proporsjonalt med nedbetalingen av studielånet på det studie jeg ikke får dratt nytte av. Lettere paranoid for jeg ser jo frisk ut, ikke sant. Følelsen av at det synses og snakkes er konstant.

Jeg lover deg at det er ingen god følelse. Når det stopper. Kroppen krangler. Hode krangler mer. Daglige doser med smertestillende. Selvinnsikten som slår inn når du skjønner du ikke kan kjøre bil på lenge, lenge enda. For ikke snakke om jobbe. Hodet vil bare ikke! 

Det er ikke ett valg. Det er en konsekvens. Og nå må jeg rydde opp. Jeg må lære. Lære hva kroppen tåler. Hvor langt den kan gå før det stopper. Og ikke minst hvordan jeg kan unngå at den stopper eller lager rot for meg.

En del av dette er trening. Og da snakker vi i ganske bokstavelig form også. Etter mange smell og treningsavbrudd er det ganske mye som skal på plass igjen. 

Enkelte ting på vente. Nakken er så stiv at det stråler langt opp i bakhodet og lager tinnitus. Men bena går. Riktignok gjør det vondt i bakkene. Men de virker. Og lager likevel en bevegelse i kroppen som gjør at det verker mindre enn om jeg ligger på sofaen. 

Kunne jeg brukt denne styrken på jobb? Neppe. Så lenge jobben innebærer stillestand og krav om prestasjon og oppfølging.

Når jeg avslutter en tur halvt i blinde mens øra står i brann. Eller våkner med migreneanfall dagen derpå etter påkjenningen, rammer det kun meg. Og kroppen min. Så får jeg rydde opp i rotet. Selve oppgaven min. Turen. Treningen. Mentalhygienen. Er fullført! Jeg trenger ikke prestere mer før jeg igjen er klar. 

Og dette er ikke unnasluntring! Dette er en tapers hverdag. Der jeg prøver. Og feiler. Gjør de øvelsene jeg kan. Og forbereder hodet mitt og kroppen på å takle opptur og nedtur. Det er snakk om å overleve rett og slett. Noe så pompøst og kjedelig. Overleve er vel egentlig ikke ordet heller. Det handler om å leve. Gjøre det en kan. Trene og dra lærdom for å kunne leve videre. Unngå nye sykemeldinger. Nye smell. Flere nederlag uten å være i stand til å takle dem.

Og om det er vanskelig å godta og skjønne. Bruk ett lite minutt på å prøve å skjønne hvor vanskelig det kan være å godta at livet blir snudd på hodet i løpet av ett brøkdels sekund. Og måtte erkjenne nederlaget og tapet i ett samfunn der seier og livskvalitet er definert ut fra yrket og jobben din. 

Det er uglesett, ikke sant. Sluntre unna vår felles dugnad. Bare drive rundt med det jeg liker. Men det er ett beinhardt slit å komme dit. Ikke dørstokkmila. Men alle teknikkene, lærdommen og utmattelsen etterpå. Oppturen og nedturen. Paranoien som slår inn, for hva må folk tro. 

Det er trening for livet. 

Ikke på en mandag..

Det heter seg vel at en aldri skal starte på ny frisk en mandag. Tirsdag ja. Men ikke mandag! Det øker sjansen for at du sprekker. 

Så sies det at du aldri skal stole på en bruktbilselger. Bilselger blir jeg aldri! Like greit. Er det sant det som sies er det ett sleskt folkeferd. Og det vil man jo ikke ha på seg.

Kunden derimot, har alltid rett! Og med det glapp mandag. Skjønner du eller? Kunder har nemlig ikke leseferdigheter og oppdragelse. Med noen hederlige unntak. Meg for eksempel. Men nå glemmer jeg at jeg er selger. 

Jeg la inn rom for pruting, men sånt driver jo ikke nordmenn med. Skambud derimot er gjengs. Mulig de tenker jeg ikke har peiling. Og det er jo sant. Dum, er jeg derimot ikke. Tror jeg. 

At ting må fikses, og bilen EU godkjennes innen noen måneder har jeg også oppgitt. Jeg skjønner skepsisen. Hadde vært skeptisk selv. Men når jeg samtidig har oppgitt sykdom som salgsgrunn, er jeg en smule overrasket over at folket mener jeg først skal fikse bilen, deretter selge til skambudet deres. Ett rent tapdprosjekt! Og i grunnen akkurat der helsa mi stopper. Jeg får ikke kjørt bilen og sjekka deler rundt på nett jeg. Så for en ikke urimelig penge kan de med hodet på rett sted få seg en rimelig bil som slett ikke har gått langt, bare de tar seg bryet med å fikse. Gjøre det selv altså. Jeg er ikke mora deres.

Stort lenger rekker faktisk ikke min bilkyndighet. På sånn morsstadie. Og når den ene etter andre krever fiks og kontroll 😜😜, ender jeg litt mer i 😁😢. Det egner seg ikke like godt i meldingsrekka da. Ikke for en rolig og avbalansert nor heller.

Folket vil ha en fiks, ferdig og fin bil til kona, mora  eller dattera si. Uten feil. Til en lav pris. Uten å måtte være redd for ekstra utgifter. Det er en 13 år gammel bruktbil jeg selger! Hva de tror de kan få! 

Eneste som er vanskeligere å bli kvitt er en original Tripp Trapp. Der betaler unge mødre hva det skulle være bare det er rett årsmodell. Ok.. Jeg ante faktisk ikke det var årsmodeller på en stol. Men selvsagt er det det! Vi snakker design. Vi snakker newborn seter. Kun for stoler produsert etter mars 2003. Hva en lærer på Finn. Jo da. Nei da. Der skal jeg få slite til jeg blir bestemor. 

Bilen ruster vel opp før den tid. 

Bevegelse som medisin

Fire nede- to og en halv oppe! Etter en uke i horisontalt kjennes det godt i bekken at dette stillelivet ikke er spesielt legene og bra. Så vindkast, eller ei! Her får en henge seg på så sant trykket ikke er for stort. En forsiktig start opp og ned normalruta på Sukkertoppen med en gjenglemt turist hakk i hæl som slet med å finne veien ned igjen. Og så var jeg klar for årets folketopp nummer to! Jøsnhornet. Kun besteget en gang i nysnø og tåke. Av meg altså. Ellers i sommer har det vært kø for å komme ut på den heller smale toppen.. Ryktene forteller om spytendenser ned i sidene og vendereis før toppen. Så i rimelig frisk bris sitter spenningen mer i kroppen enn i hodet. Og akkurat det er jo i grunnen en lykke.

Ren bonus er at naboen mener korteste vei er like greit. Det er den gjennom Molladalen opp gjennom Molldalsrenna. Ved forrige tur. Altså den i nysnø, var Molladalen menst som retur, mens veien gikk den lange veien opp over Ramtind. Som vanlig med en takk til værgudene, ble akkurat den returen kansellert. 

Jeg har friskt mot og er såpass miljøskadet at jeg ser ikke problemet. Mulig jeg er litt dum. Men fjellsidene står stille, og så lenge jeg har en tå i bakken er det stort sett ganske greit. Min største hindring ligger nok i størrelse og lengde, ikke hodet. Og jeg finner en eller annen litt obskur glede i at jeg har ett fungerende gripetak i hånda. Den jeg knakk.

Meg om det. Jønshorn bød på god plass på toppen. Tid til kaffe og mat uten at noen kom å banket på og ville opp. Le for vinden, og ett lys gudene verdig i horisonten. Før det var den lange veien ned. Og en liten klem til Gubben. Fjellet altså. Molladalsgubben. Og det ble med foten.

Og det er der en kjenner at hodet ikke henger helt med likevel. Mulig det er frisk bris rett i fleisen de siste seks timene. Godt gjort av vinden og snu slik i alle retninger, men sånn er det altså. 19 grader i lufta, så kulde er det i alle fall ikke. Mulig det er de siste bratte hengende opp til hornet der hodet bare må henge litt med om du ikke skal ta den raske, skadefulle veien ned.  Lite søvn. For der forsvant gangsynet. Ikke totalt svart. Bare litt disig grått. Naturen vil ha det sånn at noen ekstreme nedbørsmengder gjør at siste del ned i Barstadvika er veldig vått. Bare følg bekken, så er du der. Så selv med sløret blikk og øresus som overdøvet bekkerennet gikk det nå stille stille ned. Jeg tror jeg nevnte det på ferga at jeg ikke hørte ett pip av de setningene som ble liret ut mellom Barstadvika og Festøykaia. Men jeg har sett utsikten! Fantastisk! Slikt gjør ett svimehue glad.

Så glad at jeg lar meg lokke av løfter om mindre vind dagen derpå.. Hadde bare disse værgudene bestemt seg. I takt med værskiftene ble planer og turmål justert og flyttet på, og til slutt flatet jeg ut med medisiner i blodet og ferdigpakket tursekk i gangen.. Ett par timer senere hadde jeg ikke trua, men syntes det var for gærent å bare helle ut denne termosen med kaffe og gav det en sjanse. 

Den rareste værmeldingen jeg noen sinne har observert på sunnmøre lovte regnbyger stort sett overalt, unntatt på den øya som ligger så åpent og ubeskyttet til at den stort sett trekker til seg alskens vær som en svamp trekker til seg vann. Ingen steder har bydd på flere overraskende værskifter enn Godøya. Og dit gikk turen. Med start i regnvær, mens jeg gikk og bokstavlig talt tygget i meg noe blodsukker. Og en avslutning i strålende sol. Det gikk bra. Igjen. Atter en gang tror jeg på bevegelse som medisin. Litt sammen med noe riktig mat som hjelper litt. Og med en påfølgende 12 timers natt riktigno. I dag skal det hviles. Og kanskje selges en bil.

Tilværelsens uutholdelige tilstedeværelse

Så voksne bruker altså forkortelser? Klart det. Slenger rundt oss med ubegripelige begrep som NATO og FN, uten å ane hva det står for! Jeg hadde akkurat bedt noen sende en PM framfor å ta en hel offentlig diskusjon. Og forklaringer måtte til. Og snaper gjør vi også. Føler oss litt tilstede i hverandres liv, mens vi deler av øyeblikk der den andre på ingen måte er tilstede. Av og til treffer de forferdelig galt. 

Egentlig, sier vi, vil vi bare vite hvordan disse greiene virker før ungene gjør det. Være litt ung og førevar liksom. Og så er det en perfekt unnskyldning for at du aldri rekker å ses litt mer Live. Vet jo alt om naboen fra Facebook og Instagram likevel. Er du ikke sjekket inn, har der ikke skjedd.

Så jeg var ikke lei meg da jeg brøt av en treningstime som utløste ett anfall av det meste. Postet det i alle fall ikke. Sintefjes og tablettpakker er ikke like fotogent som middagen. Skjønn det den som kan. 

Ikke fjeset mitt da hjernen vagt mottok informasjon om at sønnen min flytter til nabokommunen heller. Rakk ikke forevige det hele da jeg hadde nok med å holde maska. Lykken er at da skjer det vel ikke. 

Vannet som traff nakken fra takluka som ikke var skikkelig igjen rimelig stuck i alle klaustrofobiers store mor, vaskehallen. Skjedde ikke! 

Eller da jeg litt på overtid og fikserus låste hele nettbanken. Den påsto jeg hadde feil passord. Mulig det var feil kortinformasjon. Jeg skal huske å ta bilde av bankrådgiveren når jeg fortellere det. For nettbank trenger jeg. Og om den ikke ble låst, må den likevel åpnes. Bilen skal på Finn om jeg så må krabbe til banken!

Mulig jeg skal fortelle det til en bekjent jeg hilser på hver dag ruslende over broa her. Det er bare det at han stopper aldri. Sier bare hei, og går videre. Muligens fordi det slettes ikke er en bekjent. Han dukket plutselig opp på Instagram  her. Altså, han jeg hilser på, ikke han jeg kjenner. Den lokale helten. Kjendis på ordentlig. Faktisk smånasjonal også uten å gå helt i dybden på det.. Men steik som de ligner... Det er da bare som utgjort jeg ikke har sjekka inn på broa hver dag, men bare tuslet videre til butikken.. Han kunne sikkert brukt det til en rollefigur. Men det skjer ikke..

Sprettrompe!

I all min naivitet trodde jeg at det var damer som drev å vifta med rompa. Jeg mener sånn vifting som du av og til kan se under tighte treningsklær, der du setter stjerten rett bak og hever den noe. Lett knekk i ryggen, og sug inn magan, så er du der.

Inntil jeg møtte mannen.. Jeg skjønner nå hva dere kikker på gutta. Jeg trodde faktisk jeg kom til å dette av dette apparatet jeg bedrev lett jogg på. For makan til posering har jeg aldri noensinne sett. Jeg var nærmest tvunget til å stirre og vri på nakken for å få med meg hver eneste bevegelse.

Hver eneste tøying innebar ett helt dansenummer før stjerten var rett plassert mot resten av studioet. Knekk i ryggen. Knekk i knærene. Bredbeint stilling Blikket festet i speilet foran. En passe "dette er tungt" grimase plassert i ansiktet.  Og så, tøy… Skulderen.. Det er mulig han egentlig prøve å uttrykke at han kunne komme til å rive av seg armen.

Deretter andre. Skulder.  Og så. Klar for litt vekter. Om vekta veide en halv kilo eller ti kilo, spilte ingen rolle. Tungt! Sto det å lese i hele ansiktet. Og den rompa. Den var svett! Det kom tydelig fram i det buksa gled lydløst ut av den sprekken som befinner seg akkurat der. Skyver du deg litt lenger bak på benken før du løfter får du faktisk sprettrompa da også. Jeg har altså selv sett det. Og med sprettrompe er alt ekstra tungt. Gir sikkert ekstra utbytte også. 

Ikke akkurat mannen du tar med hjem. Han ville jo aldri ha funnet veien verken hit eller dit uten en rekke poseringer og speil. Men for en rumpe!

Det er ikke viljen det står på..

Turen ble noe lenger enn planlagt. Ikke viste jeg helt hva jeg begav meg utpå heller. Men kommer spørsmålet om jeg vil være med, er svaret ja inntil det motsatte er bevist.

En god del fram og tilbake om hvor turen skulle gå. Noen stengte veir, bruer under bygging gjorde utgangspunktet til en liten kinareise. En opptatt fjellgudie gjorde venninnas ønsker uaktuelle. Men det ble en tur. Ny for alle. Med GPS på armen og friskt mot.

Hadde bare fyren fortalt at han var klønete da. Ut fra hva jeg viste hadde jeg klokketro på at hjemmeleksa var gjort, og trakset etter. Ikke viste jeg at jeg skulle være den fjellvante som leste terrenget.

Ett par strafferunder mens venninna mi sannsynligvis med godt humør lurte på hva i huleste hun hadde blitt med på, og toppen var i sikte. Det var selvsagt ikke første topp. Den han sa han trodde var rett. Men den neste. Sånn det ofte er.  Og nå stemte pluteselig terreng og kart også. Det gjensto bare nedstigning i dalen, og deretter ur, ur og atter ur før noe klyving mot toppen.

Godt opp i sida, fortsatt med humøret inntakt, mens naboen hadde funnet fram sine gentelemansfakter ved å snakke venninna mi over noen partier hun anse som håpløse, lurte nok jeg på hva i huleste jeg var med på også. Noe sa meg at ordtaket om at vi kommer alltid ned igjen, glemmer å si noe om eventuelt skadeomfang.

Stien dukket opp ved varden. Sånn den ofte gjør. Hvem har sagt at en må ta enkleste vei. Dessuten er det lenge siden jeg mistet troen på de enkle løsninger.

Men for en seier. Belønnet med utsikt, og kaffebord i berget. Lang pause, og fare for mørke gjennom skogen på vei tilbake til bilen.

Og bena bar jo. Så i alt overmot ble jeg jo med på en mindre strabasiøs tur dagen derpå. Strekke ut litt. Komme seg ut i finværet. Jeg tror jeg sovna på toppen. Det sier kanskje litt om mitt forhold til høyder. Akkurat der noen synes det er skummelt nok å klamre seg fast våken, ligger jeg og naboen og småslumrer i sola. Helt uten solkrem også. Kun kaffe og niste til å beskytte oss med.

Mest av alt var jeg nok enda mer sliten enn jeg trodde. At jeg har gått så det sprengte ett blodkar burde kanskje vært en vekker? Alt jeg hadde av mat og smertestillende gikk med for å sette en for foran den andre, og komme ned for egen maskin. Men det gikk. Og det var deilg!

Uka som kom har jeg riktignok slumret meg gjennom. Masse søvn. Ekstra energi for å holde det litt gående. Det har gått riktig så greit i grunnen. Jeg blir sakte, men sikkert enda litt mer kjent med hvordan kroppen reagerer. Symnes smårift og sår gror litt saktere. Og jeg synes det er verdt det. Litt mentalhygene. Og så langt bedre enn å ligge på sofaen og synes synd på seg selv.

Griper sjansen når den kommer igjen. Og det er allerede i morgen! Har slumret meg gjennom formiddagen i dag. Kjenner at ene skulderen fortsatt er betent etter forrige helg. At nakken fikk seg noen smell i vasken hos frisøren.  Og tenker at jeg vil. Avgjørelsen må komme i siste øyeblikk. Men jeg satser jeg!

Long time , no see..

Brått ble det helt stille.Jeg ble litt stille.
Enkelte ting sitter litt inne. Tar litt tid å bearbeide. Sortere. Og sette ord på.

Jeg kan ikke angre på å ha forsøkt. Like lite som jeg kan angre på å leve. Jeg kan angre på det som forble ugjort, men ikke på de opplevelsene jeg tok med seg. På godt og vondt. Selv ikke når jeg sparkes langt tilbake bak startstreken.

Det er noen smell. Strafferunder. Noen med gips og bandasje. Andre mer usynlige. Dempet av medisiner, søvn og hva jeg måtte finne av lindring sånn ellers. Noen dager i stille mørke. Andre dager på toppen av verden.

Jeg skjønner det ikke helt selv alltid. Kontrastene. Jeg gjør det jeg kan. Når jeg kan. Bærer beina, går jeg. Dagen etterpå kan det være full stopp, og hodet klarer ikke fortelle meg om det var smør eller melk jeg skulle finne. Opp og ned på en maurtue. Eller skjeldne forskjellen på svart og hvitt. Kommer jeg opp til den varden betyr det så uendelig lite. Det er en seier. Hver gang. Uansett farge.

Så jeg setter så uendelig stor pris på de som tørr å planlegge tur med meg. På tross av mine forbehold og aber.. Jeg kan ikke kjøre spesielt langt, om i det hele tatt. Nakkevridningene for å følge med i speilet, og traffikkbilde sliter meg ut lenge før stopp. Så noen andre må kjøre. Jeg må kanskje gi meg før vi drar også. En kopp kaffe for mye. Ett lavtrykk. Stress, ett plutselig anfall kan sette en stopper for hele dagen. Og det kan skje brått. Kanskje må jeg gi meg på veien. Ta en pause. Hente inn pusten, og konsentrere meg om veien hjem. Kom jeg ut er jeg like fornøyd. Litt er tross alt mer enn ikke noe. Kom jeg opp er jeg mer enn fornøyd. Og med litt trass går det oftere og oftere bra. Bare ta seg tida, og la inntrykkene flyte litt rolig forbi.

Det er en egen ro der ute. I naturen. På fjellet. Ikke så mye som skal sorteres og stresse hjernen. Det er en fot foran den andre. Så lenge bena går kan jeg gå. Ett og annet klyvetak er helt greit så lenge svimmelheten ikke inntreffer. Fjellet står stille det. Flytter ikke på seg, eller vugger i vinden. Det gir en helt annen ro enn bybilde med alle sine lys, biler, stresselemeneter for hjernen. For ikke å snakke om flimring fra skjermer og tidspress.

Jeg husker ikke første smellet. Ikke stort av dagene før eller etter heller. Og av og til vil jeg bare gi opp hele greia. Klarer ikke fler tilbakeskritt. Klarer ikke fler smell, diagnoser og legetimer. Ventelister og behandling.  Veien tilbake er det mest ensomme jeg noensinne har begitt meg ut på. Ingen kan selvsagt gjøre jobben for meg. Men flere kunne gjort den med meg. En og annen er der. Av og til fra litt overraskende hold. Andre skygger unna, og venter på festen.

Skadene nå er helt usynelige. Det er ingen gips. Ingen bandasje. Blåmerkene er borte og sårene har grodd. Og likevel verker det så uendelig mye og alt for ofte. Jeg må gi meg enda mer tid. I alle fall ett halvt år, sier legen. En stressfaktor mindre i at ting skal være fikset om en uke eller to, eller om en måned. Ett litt lenger perspektiv. Og likevel ett nederlag. Det har gått ett og ett halvt år snart. Og jeg kan knapt huske å ha vært så mye dårlig.

Men enn så lenge er det stopp i all behandling. Ett bilde av hode og nakke må til før noen vil løsne på det som knekker hver gang jeg vrir litt på meg. Med blikket hevet holder jeg kroppen i gang likevel. Litt stiv og raskt avslørt av de som har litt peiling. Jeg har veldig lite tro på stillestand for å bli bedre. Jeg tenker med litt redsel på hvordan det kunne gått om jeg ikke hadde vært noe trent i forkant.

Så her holder jeg det gående. Stillheten til tross. Så ofte jeg kan, og litt til. Skryter av det også. Tar ett øyeblikksbilde og samler likes på hver bitte lille seier. Og krever til og med respekt for det. 

For dette er meg. Sånn akkurat nå.

Og kampen går videre. 

Høytrykk

Nei, stygt å si det, men nå var det godt med litt skyer, sier folk. Noen pakket inn i dunjakke og gjemt i skyggene dal mysende på en skjerm.

Alt for varmt, sier mange når jeg lufter ideen om turfølge. Og jeg føler meg litt alene om å bare digge høytrykk. Jeg mener, jeg bare elsker det! Det viser seg nemlig at kroppen min og stabilt høytrykk er bestevenner!

Jeg tipper sånn "forever best friends".. Jeg kan gå og gå i varmen. Ta ett bad. Gå litt til. Og ingen sitter hjemme og sulter over brødboksa og venter på mat. Om jeg er hjemme fem eller ni spiller ingen rolle. Bare jeg får fylt opp vannflaska.

Mens noen svetter for brunfargen, så går jeg. Jeg klarer ikke å sitte ved skjermen. Lese en bok. Holde konsentrasjonen. Men bena virker. En fot foran den andre. En time. Eller seks timer. Det varierer. Men siden alle synes det er for varmt, spiller der ingen rolle. Jeg kan legge i vei. Bestemme meg for å snu. Eller gå litt videre, alt ettersom. Og bade! Det er helt fantastisk! Noe virker! 

Gå i mitt tempo. Ta akkurat den tiden det tar. Ikke stresse. Gå på kjente stier. 

Mulig jeg bor under feil himmelsteøk. Men 30 grader og fjelltur faller meg helt naturlig! I det regnskyene skyller inn over fjellet. Håra på armene reiser seg, og tordenbygene begynner å gjome sliter imidlertid både hjerte og hode. Og jeg angrer ørlite på siste toppsving ut mot havet. 

Heldigvis alliert med folk som kan hente om nødvendig.. Jeg klarer tross alt ikke kjøre så veldig langt . Av og til ikke i det hele tatt Det er bare for varmt å gå. Synes folk..Eller for min del, var det skifte i lufta. Varmen plager meg overhode ikke. 

Så jeg gjør det jeg kan. Kan jeg gå, så går jeg. Kan jeg vigle på en varde gjør jeg det. Er det ett vann å bade i, gjør jeg det. I morgen kan jeg kanskje ikke. 

Jeg sier ja til stabilt varmt vær! Det funker som pokker! 

Råd for gode sommerkvelder

Varme sommerkvelder kan by på noen ekstra utfordringer. De skal som kjent ikke soves bort. Jeg har dermed full forståelse for at du kan komme til å snuble i en fortauskant på vei hjem.

Hvordan det er mulig å snuble litt opp på en vegg er jeg litt mer undrende til. Du kan gjerne opplyse meg gjennom vinduet siden du allerede har vekket meg i fallet ned mot asfalten, etter altså ha snublet i minst 30 centimeters høyde, litt over muren. Ganske imponerende vil jeg si da du ikke løfter beina nevneverdig når du subber videre framover i livet. 

Bruk det vinduet som er åpent, ikke det du banket på. Jeg sover som regel i sengen, og må sjelden ty til sofaen all den tid ingen jager meg ut fra soverommet.

Jeg setter ellers pris på om du kan tenne den siste røyken ett annet sted enn utenfor det nevnte soveromsvinduet. Jeg både hører, og skjønner du er anpusten etter å ha gått opp den lange bakken. At du sikkert trenger en hvil og pust i bakken. Men den røyken der gjør ikke pusten din lettere. Tro meg. 

Løft beina, og sett den ene foten foran den andre. De skal løftes, ikke dras.. Det krever litt muskler, men trening gjør mester. Og skoene dine vil være med deg mye lenger.  Om det er vanskelig begynner bussene å kjøre igjen nå.

Diskusjonen om felles, eller ikke felles sengehygge kan jeg gjerne bidra til om dere helt oppriktig ønsker en tredjeparts mening. Kom da gjerne til konsultasjon innen mine våkne tider. Selv om du ikke har møtt vedkommende enda tror jeg at jeg kan bidra med konfliktforebygging før hjemturen. Det betyr mer og bedre søvn for oss begge.

Hvis du absolutt skal avslutte kvelden i mitt skjulte selskap, bruk ett språk jeg skjønner, og velg ett interessant tema jeg kan følge med på. Gjerne en nyhetsoversikt som ikke innebærer mange hyl og hulk. Bruk innestemme ute. 

Ha en riktig trivelig kveld! 

Om bøgeskvulp og pendler

Noen kunne like gjerne slått meg ned en gang til.. Det er bare blåmerkene som mangler. Og litt av sympatien. Må komme deg nå, sier noen. Og er sikkert like lei av å høre at jeg ikke er ved mine fulle fem, eller altså i full driv igjen, som jeg er om å måtte svare det. Skjerpe seg å bli frisk.

Jeg opererte bort en nerve. Det smalt i alle fall. Og det kraftig! Mange små og rare vondter forsvant. Og jeg satt igjen med migrene og noen nye rare vondter. Det skjer noe da, tenker jeg og vil være optimistisk!

Men langt der inne er det ett Flash back. Uten personer og ansikter. Bare hodepine og mageverk. Migrenemedisinene er gull verdt. Anfallsmedisiner. Det tar en times tid der jeg går gjennom alle faser mens jeg prøver å sperre verden ute. Så er det smertefritt. Bare sløvt. Ukonsentrert. Og i mangel på ord. De bare forsvinner. Jeg kaller en skål for en vase. Og husker ikke hva en skjenk kalles. Eller hvor jeg er. Husker ikke hva du sa i går. 

Det kan være vær, vind, hormoner, stress eller kaffe som utløser det. Kaffe kan jeg drikke mindre av. Været får jeg ikke gjort noe med. Av og til forbannet jeg Sunnmøre og alle skiftene. Aldri stabilt. Stadige anfall. Så kan jeg elske det når det stabile høytrykket som har lagt seg nå har gitt meg flere dager uten medisiner, ute i sola og flere tester av ben som virker og herlige bad i sjøen.

Jeg gjør det jeg kan i dag, for jeg aner ikke hva jeg kan i morgen. Det må vel kalles å leve i nuet.

PC-Skjermen klarer jeg ikke over tid. Eller lese en bok. Har hørt siste halvtimen på lydboka jeg såvidt kom igang med rundt regnet 15 ganger..

Ikke en hel dag uten pause heller.  Alt i rolig tempo. Fin i flytsone.

Hypetsensitiv og sløv.

Våkner av brann i beina. Sviende rygg og mage. Kjenner det langt inne i margen når jeg vasker henda. 

Har kommet til behandling. Første gang med oppadgående migreneanfall og knapt en hel setning. Andre gang med kvalme og svimmelhet så timen endte i stabilt sideleie mens dama sjekket puls. Jeg syntes det kanskje var drøyt. Men hun var ikke enig. Det skjer ting i kroppen. Og jeg aner ikke hva.

Har hatt en feriepause fra behandling nå. Og fra stress og krav.

Du kunne bare slått meg ned igjen. Det er samme greia. Samme reaksjonen. Så intenst at jeg av og til vil gi opp. Men lever med akkurat det jeg klarer der og da istenden. En dag er det fire timer på beina. En annen dag må jeg hive håndkle etter en.. Kanskje ingen. Det ligger noe i lufta. Eller kroppen. Og det murrer igjen. Som en sorgreaksjon som går i bølger. Natta har vært full av kav og lyder, og jeg er utslitt før jeg står opp. Skal prøve likevel. Det er 22 juli. Ingen er med meg. Jeg må gjøre det jeg kan. Jeg må gå. I all glemselen er mye glemt. Men ikke hvor jeg var, eller detaljene fra tre år tilbake. Så meningsløst. Jeg skal en gang til ut å se om jeg kan få litt mer tilbake av livet. Jeg som får sjansen.

Bank bank-noen hjemme?

Jeg skulle selvfølgelig vært kjempeglad. Helt overlykkelig faktsik over at det banket på døra. Det banket på døra før telefonen kimte. Jeg har nemlig innprentet historier om hine hårde dager hos mine barn. Den gangen ingen hadde mobiltelefon. Litt svimlende å tenke på at det ikke bare er å ringe å avtale og møtes klokka ett. Vi måtte gå hjem til vennene våre. Ringe på og høre om vedkommende var hjemme, og kunne være med ut å leke. Tenk om det ikke passet!

Eller hva gjorde vi når vi bare måtte ringe hjem? Vel.. da var det fasttelefon og vi kunne alle telefonnummerene i hodet. Og var vi ikke hjemme hos noen med fasttelefon måtte vi finne en telefonkiosk. Og om noen skulle ha tak i oss.. ja da fikk de ta ringerunden da. En lapp hjemme fortalte stort sett hvor vi var. Og så hadde vi en klokke å passe. Ikke klokka altså. Men avtalt tidspunkt for når vi måtte hjem.

Så jeg skulle kastet meg rundt halsen på de som banket på. Det var bare litt tidlig. Før første skoletime på en fridag.. Og litt før søvnen var gnidd ut av øya. Jeg mener å huske vi hadde noen regler med klokka der også. Men er sannelig ikke helt sikker.

Jeg hørte jo de kom skramlende inn i gangen med sparkesykler sånn rundt åtte. Banket  på. Banket litt hardere. Hoppet litt i trappa. Og når ingenting hjalp fordi ingen her i huset hadde stått opp tok de like gjerne å forsøkte å åpne døra. Den var låst. Noe annet jeg lærte i min barndom. Lås føra! Så de forsøkte en gang til. Sparket litt i den for å se om den kunne løsne, og påkalte dermed mannen i huset. Altså min sønn som jeg på tro og liv hadde lovet skulle få sove så lenge han ville. I alle fall til jeg ble så sulten at han måtte komme å spise frokost. Ikke helt så lenge han ville der altså. Men litt lenger enn åtte. Jeg trenger tross alt litt kaffe først. Og kaffe får han ikke!

Heldigvis fungerte hode hans sånn nogenlunde da spørsmålet om søstra var hjemme kom. Jeg syntes spørsmålet kanskje var litt rart. Når en prøver så iherdig å ta seg inn hos noen en ikke tror er der ligger det godt innbruddspotensiale i deg.  Han kunne fortelle at den respektive søster sov, og det gjorde i grunnen han også. Og lukket døra.

Når alt håp er ute - ring inn er det tydeligvis noe som heter. Kanskje telefonselgergenet er litt likt dette innbruddsgenet? For ikke mange minutter etter begynner telefonen til frøkna å synge. De ringer nemlig ikke lenger, men etterligner Miley Cyrus eller en frosk om en liker det bedre. Som jeg muligens har nevnt hadde ikke dronninga våknet helt enda så dama fikk synge hele sangen til inntil Telenorsvar tok over med litt mer sånn monoton røst.

Så da ringer vi en gang til, ikke sant! Jeg mener. Når du har banket på, revet i døra, sparket i døra, snakket med medlem av husstanden, ringt en gang og fortsatt ikke oppnådd kontakt er det ingen grunn til å gi seg.. Før skoletid.

Kanskje unødvendig å nevne vi sto opp alle sammen. Og ikke fikk svar når vi ringte tilbake. Kanskje de sovna.

Ett døgn som hjertepasient

Min hevn mot legeromanen er skikkelig husmorporno til legene. Stakkars folk. De har jo ikke en gang skrevet boka..

Sannsynligvis vil de si som sensor sa da jeg kom til muntlig i ett eller annet fag ved Universitetet.."Skriften din er veldig pen, men jeg klarer ikke lese den.."

Jeg besto med glans!

Men med ett EKG apparat hengende rundt halsen og ett skjema de kaller dagbok må de likevel prøve.

Den skal få slippe delen der min skyssmann banket på døra i svært god tid. Faktisk så god at jeg fortsatt befant meg på pyntestadiet på badet. Vet nå tross alt aldri hva slags folk en kan treffe på i sykehuskorridorene. Og det neste døgnet er dusjen bannlyst. 

Vel, håret ble nogenlunde gredd og krigsmalingen klattet inn mens den samme skyssmann småpratet med en kaffekopp i døråpningen til badet mitt. Jeg kan opplyse om at alt min datter fortalte meg dagen før er forsvunnet fra min hukommelse, noe hun i hele dag har minnet meg på. Og denne baderomssamtalen er meg muligens enda fjernere. Jeg tror jeg sjekket min sønns helse og helbred med en tekstmelding i ett forsøk på multitasking mens jeg prøvde å bli ferdig.

Håret ble satt i en flette noe senere.. Jeg oppdaget nemlig en plakat til gjengen i "Alt for Norge", og skjønte at her kunne det lure ett kamera. Riktignok tror amerikanere på troll. Men å møte ett med regnværssveis kan muligens bli litt i overkant. Tilværelsen som saktegående sykemeldt er sannelig tøff.

Vel framme på sykehuset slapp jeg i det minste å vente og ble koblet opp. Følelsen av å forlate stedet høygravid var påfallende. Fortsatt på krykker, med bul på magen. Jeg ble plukket opp av ei venninne akkompagnert av en sykkelalarm som ulte infernalsk etter at en av våre yrkessjåfører hadde bommet litt på parkeringsstripen..

Vurderer du en sånn alarm? Glem det..

Med mindre du har sykkelen parkert så du hører den..

Hjemme igjen åpner jeg dagboka med at jeg stopper ett migreneanfall i tablettsform og slukker lyset en stund. Legger til en setning om at jeg nok skulle sett litt etter nyresteinpssientsønnen min som ligger alene hjemme noen kvartaler unna og fått beskjed om å holde seg hjemme..

Jeg er bedt om å ikke bare sitte i ro da det vil gi en dårlig måling. Så etterhvert som hodet letter litt noterer jeg meg at jeg går en liten tur. Første turen på tre uker uten krykker. Noe som skal vise seg å være litt overmodig. For å si det sånn.. Jeg springer ikke over gata.

50 minutter senere har jeg gått en 10 minutters tur og kjøpt noen billige solbriller mot alt lyset som plutselig var så lyst. Halv annen time senere er jeg hjemme etter noen pustepauser i bakken.  Litt kort svarer jeg skyssmann på sms om hvordan det føles, at det kjennes gravid. Babyen avleveres på sykehus i morgen.

Dattera sender en melding om at hun spiser hos ei venninne. Rolig middag kan jeg notere. Bare meg. Før det banker på og en avtale som muligens har gått i glemmeboka sitter der. Ei venninne av dattera med ryggmargsbrokk og for tiden lenket til rullestol på grunn av sår og blemmer fra ei litt liten skinne. Du jager ikke ut ei i rullestol. Du henter hjem dattera. Steker pannekaker til jentene, og blander saft. Notert og levert som dagens middagstips. Alt rolig.

Min egen middag har i mellomtiden rent over inne i ovnen. Så etter min rolige middag i ensom majestet noterer jeg ovnsrens. Nå er det forsåvidt bare dager siden jeg skrudde av hele ovnsdøra. Demonterte den, og vasket alle glass og skruer på alle sider. Og da var jeg vel borti ovnsbunnen også. Forsåvidt grei skuring der altså. Men jeg synes liksom legene bør få det med seg. Legger til at jeg er ganske trøtt på dette tidspunktet for å understreke alvoret. 

En pust på sofaen blir det før matpakke, kveldsmat og tømming av oppvaskmaskin. Jeg ser meg nødt til å notere at blenderen avgår med døden. Først ved å nekte å rotere. Deretter kaste fra seg en plastbit. Den kasseres mens en mojitomorterstavdings får prøve seg i blåbær og banan. Det funker sånn nogenlunde. Litt blåbær i øye er sikkert bra for synet. Blåbær på klærene gjør at jeg kan notere at jeg setter på en vaskemaskin litt for sent etter husholdsregelmenter og samtidig begynner på baderomsvasken.

Samtidig får jeg blottet hele ledningsstyret for min datter, og sikrer muligens henne en litt urolig natt. "Hyggelig!"  sier hun. Det nye favorittordet som passer til alt. Har tydeligvis erstattet "Seff" og "LOL"..Blir likevel litt usikker av utropstegnet.

Jeg kjenner jeg er litt urolig for min egen natt også siden jeg ikke pleier å sove på ryggen. Men med magen full av ledninger og en diger boks spørs det vel om annet er mulig. Siden jeg ikke har klart å ordne skyss for morgendagen må den nødvendigvis være migrenefri til etter at EKG boksen er koblet fra, og jeg har kjørt hjem. Det vil i tilfelle være første dag uten anfall på tre uker, og første kjøretur på en måned. Lurer på om jeg bør notere spenningen til legen. Det kan jo ende i tidenes bilkræsj!

Prøver å finne roen med Arne Hjeltnes og "Fly med oss" som flyr over Romsdalen og Sunnmørsalpene. Kan notere til legen at jeg har sett de fleste toppene på nært hold og har tenkt meg opp igjen.. 

I mellomtiden gjør jeg ting jeg ikke kan som å sove rolig i pysj! Eller en litt tett t-skjorte i alle fall for å holde ledningene på plass. På rygg. Med pute.. Vet ikke om den puta har noe å si. Men det føles litt mer korrekt i forhold til tegninger jeg har sett av folk som sover. Eller i tilfelle putekrig! Varmeslag og heterokter er dog bedt om  holde seg langt unna. Notert på papiret. Sammen med en innsovningstablett. Aner meg at dette blir en litt lang actionsekvens i manus. 

Lurer meg på om madrassen er klar for utskiftning? Det er i alle fall svært lite fristende å legge seg litt igjen etter å ha stått opp og fått dattera avgårde på skolen. Selv om jeg for tiden ofte gjør akkurat det. Sover litt mer altså. Søvnbehovet er i øyeblikket ganske enormt.

Halvtime senere kan jeg notere at jeg ikke er medisinfri i dag heller. At jeg må finne meg en sjåfør, men først en tur inn i mørket til anfallet gir seg litt. 

Legger ut en melding på Facebook for å sjekke reaksjonen etter ett vellykket stunt før 17 mai gjorde susen for kjøre og bærehjelp til butikken, samt lån av sko.

Halv annen time senere har jeg en liker. Fra ei venninne i Horten hundreogørten mil unna. Litt usikker på om det er bruken av medisiner hun liker, at jeg atter en gang skal på sykehuset eller at jeg kryper til korset og ber om hjelp. Mulig det bare er selve formuleringen. Får med en slenger fra ei anna Oslo venninne, og min mor som lurer på om sjåføren kom noe senere. 

Litt søvn og støvsuging antar jeg teller som ren forbrenning.Regner timer siden siste dosering som en dagen derpå trafikant og får migrene av hele greia. Utstyrt med en tablett innabords og alskens ledninger som stikker fram fra jakkekrage og bukselinning, ikler jeg meg solbriller mot lyset, sandaler og paraply og begir meg mot bussholdeplassen. Det finnes alltids en bussjåfør. Og dagens antrekk blir presentert.

Bussen er halvfull av parfyme og en kar som snakker med en annen kar på fiske nær Skottland. I nest siste rundkjøring før sykehuset har to biler smelt i hverandre og jeg tenker at jeg valgte nok rett i å droppe fyllekjøringa. Mannen der ser rimelig irritert ut der han driver å fotografer det hele. Så får det så være at jeg kommer til sykehuset først 25 timer etter målestart. Jeg har i grunnen klart å utvide døgnet med en time helt selv. Stolt  av det! Selv om apparatet sluttet å måle etter nøyaktig 24 timer når sant skal sies. 

Mottar en snap av ei som skåler fra cruise, og skjønner vi er to om å ha en travel sykemeldingsperiode. Damen er riktignok på dagsbesøk ved kai og da slipper en ikke ut før en har drukket og spist det en får. Omtrent som når samme skip ikke får forlate byen før det har betalt kaiavgifta fra forrige besøk i byen. Tøft å være cruiseskip også. 

Bussjåføren på bussen hjem har bestemt at overgang på billett kun gjelder når du skal videre, ikke som retur. Uansett har bussturen inn tatt så lamg tid at billetten er i ferd med å gå ut. Hun kaster av ei jente som mangler ett eller annet skriv fra skolen eller noe og dermed mangler noen kroner til full billettpris. Og jeg noterer meg mulig PMS. Eller, skjema har jeg jo nå levert fra meg. 

Tror vi da kaller det ett døgn. Nå er det bare å vente svar. Jeg ønsker legen lykke til med kalligrafien! 

Bloggerne

Etter sur vind kommer sol. Og sol betyr strand. Så med godt mot la vi i vei på en lang strandtur. Lang, i den forstand at det er langt å gå og mye å bære når bilen må stå grunnet mange trekanter på medisinesken som gjør turen mulig

To timer senere ankommer vi og finner den perfekte plassen. Helt seriøst altså. For jeg skjønner jo nå at bloggverden ikke er min verden. Hvordan i all verden kunne jeg tro det? 

For ikke lenge etterpå kommer en hurv av jenter. Utrustet med bikini, mobil og det viktige speilreflekskamera.. Bloggregel en: Forlat aldri hjemmet uten minst et speilreflekskamera! 

Regel to i bloggverden.. Gå aldri uten minst en venninne som kan ta bilde av deg. Alt som ikke innebærer deg eller din venninne er uinteressant å ta bilde av og bortkastet bruk av minnebrikke. Bruk kun bilder alle er fornøyd med (er det mulig???). Ta derfor veldig mange bilder hver gang. (På dette tidspunkt vurderte jeg å fortelle om seriefunksjonen på kamera, men kom til at det ville ødelegge min læringsprosess).

Jeg har joballerede skjønt jeg har tapt og seks venninner bytter på å hyle med tærene i vannet og forevige det hele, mens bildebruken planlegges. Her er ingen planer om sol, bad eller avslapning. Til det er vannet syyyykt kaldt helt seriøst. Og det glade budskap om tærene i vannet ligger  tre sekunder senere på Facebook og Instagram eller hva de nå har. 

Bloggen om dagens bikini og badetemperatur må nok redigeres litt mer senere. For hvilken historie!! Årets første bad der ingen var under,  gjort unna før sommerferien.  

Regel tre: del minst ett godt tips hver dag, i alle fall de dagene du blogger. Dagens tips er altså å ligge litt bakoverlent på stranden. Da ser magen flat ut

Dessuten presenteres nok de sinnsykt kule høytalerne som kunne kobles til iPhone slik at historien kunne skapes. Med medbrakt potetgull kan det kalles picnic, eller dag på stranda. Regel fire: Skap en historie hver dag, i det minste om du skal blogge om den!  Lengden på selve opplevelsen trenger ikke å være samsvar med presentasjonen.  Husk å ta bilde av at du spiser noe sinnsykt digg. Ta mange! 

Jentene som altså kom etter meg dro nemlig lenge før også. De måtte vist hjem. 

Jakten på nyresteinen og siste dominobrikke

En nær bekjent, la oss kalle han min sønn, har fått nyrestein. Altså, en mulig nyrestein. 

Jeg trodde faktisk ikke barn fikk nyrestein. Særlig ikke typen som hopper og springer fra murkant til murkant hele dagen, og ikke satt klistra til skjermen. Som fortsatt bor hjemme og ikke heter Elling.

Det foreligger er en viss sjanse for overdreven presentasjon all den tid jeg faktisk ikke var til stede. Menn, les fedre, kan muligens overdrive like mye som damer for å gi turen på legevakta litt mer drama. Men sabla vondt var det nok. Og verre skal det bli når faenskapet skal ut. 

Selve legemliggjøringa av at vondt skal vondt fordrive.

Som høres ut som en sirkelbevegelse der to vondter skifter på å være på toppen. Selv om jeg har mer tro på dominoteorien. Der den ene brikken erstatter den neste. Den har jeg egenhendig grundig testet ut. Summen av vondt er ganske konstant. Den til enhver tid spillende brikke klar for fall. Og en og annen slenger som blir stående og vagle. De har bare litt ulik tykkelse og sjattering så alt ikke er like vondt og ille. Faktisk er noen av dem helt til å leve med. I alle fall

med noen trekantmerka remedier hos

her ene eller andre parten.

Ett drawback i at en ikke kan rykke ut med bilkjøring, men det er til å leve med. Inne i mellom. Paradoksalt nok er det jo lov å rykke ut i trafikken med høy puls og surrehode bare det ikke innebærer trekantmerka saker og ting på forhånd. Litt vanskeligere bevisbyrde i alle fall..

Av og til er det en liten opphoping av skikkelig vondter. Så kommer de som kan lindres og bæres. Eller bare gir ett blødende mammahjerte. Og parkert bil. 

I optimistens navn har vel til og med denne dominobanen en ende. Om ikke Vår Herre er spillgal og bygger nye baner hele tida. Send den fyren på rehab! 

En voksen baby med støv på hjernen

I ett anfall av energi gikk jeg løs på persiennene. Etter ett år mer eller mindre satt ut av spill, kan du si det var på høy tid. Såpass på tide at de ble tatt ned. Lagt pent på gulvet, og grundig rengjort med ett par gamle sokker og dundrende hodepine.

Om det var redselen for støvallergi på toppen av alle andre diagnoser og allergier. At det er 17 mai med hovedtogoppstilling rett utenfor vinduet. Sola som avslørte hybelkaninenens reir her om dagen. Eller ren kjedsomhet vites ikke. Men etter 11 timer søvn, og dagens første frokostlur fikk da persiennene gjennomgå. Med salmiakk! Tror det må sterkt skytt til for tiden. Vinduskarmene fikk samme behandling. Og når først persiennene er nede får en da søren klype vaske disse vinduene også.

Heldigvis er sittende vask noe som lar seg gjennomføre selv når en har gått tilbake til babystadiet med søvn, mat og, ja jeg får si det som det er, driting.. Ikke stort annet som skjer når migrenen setter inn flere dager til endes. Hadde det ikke vært for en mystisk indre stemme skulle jeg søren meg ha skreket også. Begrenset til noen tårevåte øyeblikk. Ja, og den evidelige fyllesyka jeg våkner med  da. Helt uten alkohol, men tørr i halsen og rød øya like fullt. Men hva vet jeg. Blandt alle ting en baby skriker for i mangel på språk kan jo godt fyllesykefølelsen være en av dem.

Persinnevask på gulvet ble dermed ett brudd i rytmen. Faktisk en helt utmerket aktivitet da det innebar å åpne alle vinduer i samme slengen. Slippe inn masse kjølg luft. Og sola glimret med sitt fravær. Litt dunkelt og kaldt. Akkurat slik hodet mitt liker det for tiden. Da smiler selv en baby. Selv om det kanskje er mageknip.

Denne babyen har desverre, eller takk og lov noen hjelpere, også kalt barn, som krever litt mat, stell, vask og vekking. Så en får ikke slå seg fullstendig til ro i krybba. Om ikke annet så er inneklima nå betraktelig bedret! Og damen klar for en lur. 

Hvor lenge var Adam egentlig i Paradis?

Hvor lenge var Adam i Paradis?

Aner virkelig ikke.

Ikke lenge.

Point taken!

Så var ikke Rom bygget på en dag heller!

Det var vel snarere snakk om ei uke. Slettes ikke verst det for ett imperie. Her bruker de ukesvis, for ikke å snakke måneder på å grave opp ei gate. For ikke å snakke om tette igjen!

Kan ukene ha vært lenger og tiden saktere? Ikke lenge. Var det en halvtime? En dag? Eller var Adam der over natta? Lenger? Hvor lang tid tok det før Eva ble fysen på eple? 

Hun var vel sulten da. Og alle vet hvor sure sultne damer er! Gud var sikkert opptatt av å skape noen greier og ikke helt tilstede. Så snek Eva seg til en bit, og lurte meg seg Adam også. Han må jo ha vært sulten han også.

Så ble det oppvask med Gud, og marsj rett ut av Paradiset. Det må ha vært før husarrestens tid. Men hvor lang tid snakker vi om egentlig? 

Ikke lenge.. 

I oppvaskmøtet over epleskrotten fikk slangen beskjed om å spise kun jord alle sine levedager. Litt gnien på frukta han Gud. Men vi vet da at slanger spiser mus og rotter og sånt. Så de har nå i grunnen gitt blaffen i hele skjennepreken, og får Gud til å fremstå som en sur, gammel grinebiter ingen gidder å bry seg om. Litt oppfarende rett og slett. Lite konsekvent. 

Det er da noe. For slanger lever jo og spiser videre de. Selv om det kun er særinger som ikke har lært av den hylende mammaen sin at slanger er ekle og skumle dyr. Men det heller bryr ikke slangen seg om. 

Prøver igjen i morgen.

Folk ass..

Det finnes tre ulike typer:

De som inspirerer

De som demotiverer

De som ikke er tilstede

Selv er jeg helst ett helt annet sted og følger ikke med i det hele tatt! Lite oppmerksomt..

De inspirerende er kakefyllet mitt på en måte. De hører litt om hvordan det går. Har en ide og diskutere. Og klarer helt uforskyld å motivere til hva det måtte være. Jeg bare digger disse menneskene som heldigvis har en tendens til å dukke opp akkurat når det trengs, eller litt etterpå.  Som alltid har en liten ting som er nok til å finne glede. Cellegiftskurer er ikke noe særlig, men hjelpe meg så moro med alle parykkene! Noen kaller det galgenhumor. Det er rein livsvilje! Fokus på det mulige. Utnytte de øyeblikkene man har. Ikke det en ikke kunne i forigårds.. I dag kan jeg, så da kan jeg sikkert i morgen eller overimorgen også! Du også..!

Og livsvilje fungerer så fint på den måten at det kan gis og tas i en vekslingsbevegelse. Det fungerer begge veier! En god match.

Noen er veldig flinke til å demotiverer. Pessimistene som alltid har det verste som utgangspunkt. Og trekker deg med. De har det alltid litt verre enn deg. Og eier ikke hemninger for å fortelle det heller. Og de kommer gjerne på besøk for å fortelle sin lidelseshistorie. Her en dag kunne jeg ikke, så aldri mer.. Sannsynligvis i den tro at du vil føle deg bedre etterpå som har det så bra. Eller bare av total mangel på selvinnsikt. Dårlig match.

Så er det den store gruppa som bare ikke var der. Eller ikke hadde tida. Det var familie og dødsviktige skapdører. Der finnes nok både optimisten og pessimistene. Den motiverende og den demotiverende. Det er noe med å være på rett sted til rett tid. Ikke alltid så lett med varierende form og krykker. De tenker du roper ut om det er noe. Jeg er skikkelig dårlig på å rope ut. Helt til vi plutselig møtes. Og skapet var ferdig rengjort...

Det skal ikke så mye til å legge meg rett i bakken om formen tilsier det. Det skal nesten enda mindre til å reise meg opp. Heldigvis. Jeg kan skrive det av meg. Syte litt til optimisten. Møte tilfeldig på inspiratoren. Og der løsner det litt . Så blir en dårlig dag, en god dag.

Og dette er skrevet på en god dag :-)

Med grønt blod i årene

Foten din er grønn påpekte dattera. Så fikk vi avlivet myten om blått blod i årene en gang for alle. Irrgrønn er mer dekkende. Ganske heldekkende faktisk! 

Mulig en aldri så liten henvelse for å få bedre feste til bandasjen som elegant fulgte buksa rundt leggetid i går. Med navnet trykkbandasje burde jeg muligens legge på en ny, men tenkte noen med kraft i hendene kanskje kunne hjulpet meg litt da all kraft her forsvant under rulling av 500 lodd til katta i sekken lotteri. 

Teori to heller mot belastning. Riktignok ringte jeg den samme tidligere nevnte dattera for litt bærehjelp all den tid mine hender er beskjeftiget med krykker. Men da hadde jeg allerede stavret og hinket meg gjennom grønnsakene etter å ha blitt utkonkurrert av noen lysestaker som trengte puss der handlehjelpen befant seg. Full av forståelse og med Pippi i blodet tenkte jeg at litt mye klarer jeg da dog inntil lysestakene er pusset og kaka fortært. Utsetter all tyngde til i morgen..

Burde kanskje ant meg at hjelp i sikte kan bli brutt, allerede før da denne ble utsatt.

Ett annet løfte var jo allerede trukket tilbake uten nærmere forklaring enn jeg kan spekulere over. At verden ikke alltid er helt på min side skulle ikke være ett sjokk. Korttidshukommelse ass. I mot alle prinsipp utsettes dermed operasjonen til i morgen da jeg likevel kanskje løsner de første stingene som holder avstumpa nerver på plass. Ender nok opp som en smule tårevåt Pippi med bandasje og saks, men litt bandasje er bedre enn ingen bandasje.Muligens fortsatt med ekstra sting i fine farger.  Men noen illusjoner vil jeg beholde! I alle fall i natt..  Og med klippekort på sykehuset kan en jo håpe på søskenrabatt og bonustid når venstre hånd likevel skal inn på sjekk..

Kom på det at jeg må gi disse nervebanene litt tid til å skjønne at de kan få virke igjen, og skylder på det i det jeg detter sammen som ett slakt før barne-TV som jeg heldigvis har vokst fra! 

Når jeg orker skal jeg sjekke om det også står noe om tilbakefall og gjentagelse i disse papirene. Men først altså en tur for å sjekke blodfarge og andre diagnoser. Eller mangel på dem. 

Pippi inntil det motsatte er bevist!

Dette har jeg aldri gjort før, så det klarer jeg sikkert! Eller så var det i alle fall veldig lenge siden. Og så bare glemte jeg det. Jeg som er så flink til å be om hjelp! Angret litt tårevått på den telefonen jeg ikke tok da jeg hinkende mot gate på Gardermoen nesten besvime og innså at køkulturen alltid innebærer å tviholde på plassen din selv om den bak deg ser ut til å omkomme hvert øyeblikk. 

Nå ja. Jeg klarer meg selv som ett alle barn i trassalderen. Ett brev godt gjemt i papirbruken om absolutt ro og prinsessa på erten fakter de første dagene fungerer fint som sånn ute av syne, ute av sinn. Annet enn når det gjør vondt. 

Så nesten ro da. Bare en tur på apoteket for  enda en ny pakke dop godt sponset av staten og med helsevesenets velsignelse. 

Noen turer fram og tilbake mellom kjøkken og sofa med mat eller drikke. Sove i seng framfor sofa. Holdt en dag. Tre med velvilje. To snakker vi ikke om.. 

Så klare seg selv. Går så fint så så lenge pillene virker med innlagte ufrivillige hyppige ikke planlagte pauser . Og sjeler som plutselig stiller med fire hjul i svingen og smil. 

Litt usikker på denne fot for hode greia. For midt mellom øya finnes ett punkt og solbrillene skygger sammen med skyer av makrelltype. Eller kan det være smerteterskelen som spiller noen puss for å gi en litt mer myk overgang? Fantomsmerte kanskje? Stemmer for å bruke Fantomet som offerlam! 

En god natts søvn og det er på an igjen . Litt i rykk og napp. Kjenner igjen følelsen av å kunne sovne med støvsugeren. 

Føles mest som jeg har hatt en smak av sommer før noen slo opp latterdøra og sendte vinteren tilbake i mai!! Fullt mulig. Det skjedde det også.. 

Gir Fantomet utfordringen, og lager en tekopp til Pippi. Nerven er tross alt klippet så Fantomet får lett match. Pippi  kan begynne med å legge ny bandasje da originalen datt av under avkledning. Det kan hun helt sikkert! 

Kom mai du skjønne milde

Og med arbeidernes festdag erklæres sommeren for åpnet! For mai er da første sommermåned er det ikke?

For min del så langflat jeg kan med benet høyere enn hode. Jeg registrerer at årets viktigste kampsak er flaggreglene. En time for tidlig, og berøring med bakken er minst like ille som å la være å heise flagget. Det vitner om grov kunnskapsløshet og manglende solidaritet. 

Eller var det andre saker kanskje? Jeg vet jo ikke som ikke kommer meg ut. På sosiale medier er etter toget ølen viktigst, og dagen er feiret etter alle kunstens regler ser det ut som. Mellom skålebildene har jeg registrert ett og annet om Mandela, og håper at alle har sagt solidaritet høyt minst en gang i dag. De som ville protestere med hagearbeid ble stoppet av snø og værguder. 1-0 til rørsla.

Ei venninne fra barneskolen kom innom. Fortalte om flashbacks fra barndommen. Fortrengte minner som plutselig kom tilbake for noen år siden. En far som hadde misbrukt henne. Merkelig nok var det godt å høre. Så ærlig! Ikke noe rosablogg eller tabloid over det. Ingen faner og flagg. Ingen kritikk. Samme virkning som ett slag mot hodet. Like ukonsentrert og søkende. Og veldig inspirerende! Skjønn det den som kan. Jeg gjør. 

Så kom dødsbudskapet for en gammel bekjent. Han hadde vært syk lenge. Han skrev for en ukes tid siden at i år kunne han ikke synge 1 mai. Han døde. Alt for ung. Men på en dag som betød mye for han. Som når en fjellfant detter om i fjellet. Lykkelig håper jeg. 

Jeg har lest ei bok.

Klarer ikke sove.

Kjent på sola.

Tatt noen sterke smertestillende og hatt en hyggelig samtale med legen. 

Og nå ligger jeg våken igjen etter litt lite søvn og prøver å sortere ut dagen her. Litt rotete. Litt trist. Og god. Litt som livet da kanskje. Som vi må huske å bruke. På det som gir oss noe. Ikke det som drar ned. Eller filletingene kanskje. Som når Jonas heiser flagget..

Ellers har Tone fått en baby til terningkast 3. En jevnt over vanlig en altså. Slike saker er viktige. 

Ei tå for ett hue..

Så kom altså ikke den bussen. Flybussen. Med faste ruter sjekket på nett. Mange ventende. Ingen buss. Dama på Rutebilstasjon, som jo er en kiosk med misvisende navn, ristet på hodet, og tilbød grillpølse til 20 kroner. Kun 10 ekstra ved kjøp av valgfri drikke. 

Jeg skulle rekke en operasjon, og hadde ikke lyst på pølser så jeg ringte ei venninne. Som ikke svarte. Deretter en kollega som rev seg sakte løs fra skjermen og kom kjørende. Han hadde regnet ut at han skylte meg en tjeneste.. Kjøring mot musli..

Jaga meg inn på terminalen etter å ha sjekket muskelmassen på hun som smalt igjen bagasjerommet så lyktebeskyttere spratt. Altså meg.. 

Pustet litt lettet over at dette med krykker nok ville gå bra, og oppdaget av bagasjebåndet var demontert. Ei hyggelig dame ved det ene båndet som gikk gjorde meg oppmerksom på at der gikk kun bagasje for konkurrerende flyselskap, og hun ante virkelig ikke når gjengen ved siden av ville være klare. At flyet snart skulle ta av var da ikke hennes problem! Jeg vurderte sjampo og balsam behovet kjapt, sammen med hvilket ben damen kan ha stått opp med. Og tok på meg fortvilet blikket. Når alt håp er ute, blafre..

Spesialbagasjemannen falt pladask og koffert ble vogn, eller ski. Kanskje en sykkel. Og forsvant i gapet. 

Ulykkeskvota lightversjon godt overskredet, og på vei fikk jeg etterhvert kontroll på tog og bussreise til sykehus. Elektronisk billett på mobil, og tenkte vel at dette går bra tross mangel på mat og drikke. Feiret med ett lovlig glass vann. Og kjørte tog. Tog er fint. Det var i rute og greier. Burde jeg ane uro?

Bussen sto der den skulle. Sjåføren gransket mobilbillett nøye og forsikrer at mange jukset. Mange. På 50 minutter burde jeg likevel klare en fem minutters tur mente jeg, og spurte om stoppet ble varslet. Han ristet på hode og pekte på skjermen. Jagde av ei dame med en 500 lapp som kunne være falsk for alt han viste. Skjelte ut herremannen som tilbød seg å betale for henne så hun rakk legetimen. Og kjørte avgårde med svart skjerm, meg og mobilbilletten.

Og ett lydanlegg som snakket litt utydelig. Øra vred seg. Rent fysisk altså. Tror de forsvant dansende inn til hjernen. Jeg skjønte det krevde skjerping. Og glemte operasjonen ett øyeblikk. Mulig hjernen var bydd opp på tango.

Framme på avdelinga ett minutt for sent etter en runde innom sykehusapoteket for å kjøpe krykker. Slike hjelpemiddel deles ikke ut, så nå har jeg til odel og eie. Racerbilvarianten med sorte og gule striper. Det må jo bli bra! 

Til jeg oppdaget at det er to forskjellige krykker. De selges ikke parvis.. Like lange etter innstilling, men ulike. Pedimeteret i meg vrir seg. Så jeg gjemmer de i skapet med klærene. 

2 timer senere sover jeg i operasjonssalen. Nå venter jeg på resultatet. At ei fot skal hjelpe ett hue. Mens foten hviler høyt og hjernen er godt dopa. En bandasje to ganger foten og tre farger på stinga. Så tas de i rett rekkefølge og til rett dag. Doseringsskrin for syersken..

Blir spennende dette. En nerve mindre, og med ei løs trå også i foten. Bør jo skape balanse det. Kan slå dobbeltknute på løse ender... Jeg ønsker meg lykke til og god natt! 

Vi ønsker våre kunder en riktig god påske

Mannen, rett før middag når kokepunktet:

Hei! Jeg ringer bare for å høre om du er fornøyd med parabolen din? Virker den og sånn? 

Jeg: vel, jeg hadde vel kanskje ringt å sagt fra ellers?

Mannen: ja! Men jeg ser du har en dekoder med opptak. Den virker fortsatt?

Jeg: jeg hadde nok sagt fra ellers.. Men jeg skal altså ikke ha flere kanaler fra deg.

Mannen: nei nei!! Vi bare ringer litt rundt vi nå for å høre at alt er bra og at du trives med oss!  Og så har vi jo nå lansert noen nye kanaler fra 30 og utover. De er ikke åpnet enda, så vi synes liksom vi må ringe kundene våre å fortelle det da!

Jeg: fortelle hva? At de ikke er åpnet? 

Mannen: hehe.. Nei, men hva ser du på TV da? Sport eller film?

Jeg: egentlig ser jeg ikke så mye. Kanskje du vil snakke med barna mine? 

Mannen: sa bra da!  At du ikke ser så mye. Men jeg kan altså åpne 10 nye kanaler til deg! 

Jeg: hvorfor det hvis jeg ikke ser på? Du sa det var bra for meg?

Mannen: men noe ser du vel? 

Jeg: jo da, i dag så jeg en mann som tok gebisset ut og inn flere ganger  mens han trente, men det var ikke på TV...

Mannen: det er filmkanaler..

Jeg: og så vil du jeg skal betale cirka 79 kroner ekstra i måneden for denne åpningen da eller? 

Mannen: ja faktisk, akkurat 79?

Jeg: det er det hver gang dere ringer det. Noe spesielt denne gangen da? 

Mannen: vel, jeg kan jo ønske deg god påske! 

Jeg: takk det samme! Ha en fin kveld

Synes i grunnen jeg oppførte meg fint jeg.. 

Tikk nei takk!

Så var nettene blitt lange. Og lyset kommet inn. eller hvordan det egentlig lød. Klokka skulle stilles. I min noe digitale hverdag kan du jo si at det er ikke noe problem. De fleste duppedingsene stiller seg selv i lett overenskomst og passiar med en satelitt jeg ikke kjenner navnet på. Burde vel egentlig følge litt bedre med på hvem mine hjemmeboende drev å hadde seg med. Men nok om det.

Komfyren min er ganske venneløs. Ikke rart sånn han driver å krangler til tider. Han har ett sånt fint touch panel der jeg kan stille inn koketid, steketemperatur og kjernetemperatur på steika og sånn. Det reagerer på fingertrykk. Og fingrene mine er til tider litt venneløse og usensitive de også. Og da vil han rett og slett ikke adlyde.. Bønn og trusler har heller ingen virkning. Tror i grunnen han er stokk døv også.

Klokka har han gjemt langt bak i noen menyvalg som krever ganske mange treff og trykk. Og dithen er aldri fingrene med meg. Jeg levde i gammel sommertid inntil strømmen gikk i hele fylket for ett par uker siden jeg. Vel vitende om at klokka var nøyaktig en time feil. Fullstendig ute av stand til å stille klokka feil etterpå også, i visshet om at den ville bli korrekt innen ett par uker. Ett ørlite friminutt fra enkel matematikk undervisning i hjemmet hver eneste dag over frokostbordet.

Og tross alt mer overkommelig og til å leve sammen med enn den feilen som lå i jordfeilbryteren er gang i tiden. Som medførte klokkesynkronisering opptil flere ganger daglig.. Det er altså heller ikke treningen det står på.

Nå har jeg fått leve i hele to uker i ny vintertid og vår temeperatur. Og så er det på tide å stille klokkene igjen. Det er kanskje litt mye forlangt at strømmen skal gå i hele fylket. Men ett lite lokalt ett? Sitter litt inne å skru av kretsen som også holder kjøleskapet i gang selv... Sånn for forsikringas del mener jeg. I mellomtiden skal vi øve litt på pluss til frokost. Og takke satelittene for at vi rekker skolen.

Den store hvaforno dagen!

Våknet du litt tung i hodet i dag? Muligens i anger. Kanskje etter store inntak av vafler i løpet av gårdsdagen?  Vår alles store vaffel dag

Vi kan jo lure på hvorfor ikke Verdens Aidsdag blir markert på samme måte Eller malaria. Mens sjokolade og vafler blir høylytt publisert og slukt i mengder.

Det kan jo være fordi vi er så innmari glad i vafler og sjokolade. 

Og nå som vi nettopp har innledet fasten og greier. Slanking før vi skal innta store mengder svinefett og e-stoff i søt form.

Og så er det ni måneder til jul. Maria hadde nettopp hatt besøk av Den Hellige Ånd og fått vite hun er gravid . Vi andre dødelige må stort sett finne ut sånt selv. Blandt annet ved at vi får så innmari kyst på vafler. Eller ikke..

Vår Frues Budskapsdag kalte de det. Som den late ungdommen rundt Kristus etterhvert forkortet til Vår Frues Dag. 

Ungdommen blir som kjent latere og latere. Og plutselig var Vår Frues Dag. Blir Vårfruesdagen. Trukket sammen som en strikk før den sprekker. 

En noe tunghørt svenske lurte på hvafornodag det var snakk om. Og før vi viste ordet av det hadde vi vaffeldagen. I alle fall her i Norden. 

Så er du litt full i magen i dag kan du trygt skylde på Den Hellige Ånd for sprekken.

God påske! 

En perfekt dag!

Det kunne vært en perfekt dag! På vei ut dørene fulgte ett og annet misunnelig blikk med hun som skulle ut i sola. Fin vårdag og isfristelser innen rekkevidde. 

Du vet hvordan alle begynner å smile og hilse når sola kommer fram og temperaturen stiger? 

Hadde det ikke vært for det at det ikke er bare er skifte til dårlig vær som får kroppen til å stoppe. Det virker vist andre veien også! Best å sky unna. Og hvor var disse skyene når en trengte dem? 

Langt inne i en lue, bak solbriller for å holde lyset ute kommer jeg meg hjem. Sovner i døråpningen. Og blir vekket at en schæfer som vil ha en slurk av tekoppen. Inne i pelsen er det like varmt som i lua mi. Jeg skjønner den jeg. 

Koser du deg roper eieren! Eller, det høres ut som rop når en er litt lydvar og øra piper. Så jeg bare nikker og lister meg avsted for å se om det finnes en dobbel dose Paracet ett sted. Kanskje det kan dempe sola litt. Løfte den litt opp liksom, og blåse bort polleneksplosjonen. Eller hva det nå måtte være som holder folket i gang med å dra hjernen ned gjennom nesa. 

Ett par timer senere kan jeg slå fast at de i alle fall har tatt middagspause, og satt seg i panna. Det sitter de godt! 

Jamen er jeg heldig som får nyte sola. Etter solnedgang. Med happy ending..

Reserveløsninger og stoppeklokke

Noen uker føles bare som ett levd liv. Litt av alt. At været slo til som støttende medspiller og bød på alle årstider i løpet av fire tettpakka dager blir ren kulisse. Strømstans i halve fylket fyller humordelen all den tid en ikke hadde mat i ovnen. At bilen innsisterer på reserveløsning og lett svidd kjøring er bare irriterende. 

Litt lite søvn og ett par stormkast som flyttet sjøen ett par hundre meter opp gata gjorde  meg i alle fall sikker på at huset er vanntett. Godt å vite. Så med tette vegger, strømmen tilbake og tom tank krøp jeg tilbake under dyna etter forsøk på batteriladning nok til reserveløsning og bruk av reserverank i egen kropp som ikke helt lyktes. Det var full alarm og kræsjlanding. Hold ikke med bensin på bålet her nei. 

Selvsagt burde jeg skjønt at en tilkalles ambulanse og brannvesen ved slike ulykker. Men i naivitetens navn tenkte jeg, i den grad det svirret noe som helst, at dette ordner seg. De var sikkert opptatt av å redde liv og helse. Kunne hjulpet til med det plassert bak rattet da.  Men isteden gikk jeg for den enkle løsningen. Tiden leger alle sår. Og tillitt.

Men fratatt enhver mulighet for egenvurdering. Kun etter avtale. Med innlagt skepsis om det virkelig er så dårlig fatt  leger ikke tid noe som helst.. 

Delvis sykemelding betyr nærmest barnehage der ekstra sykefravær krever tilsyn av mor og far, samt unødig bruk av helsevesen. Se der fikk vi en litt såpeserie fra sykehuskorridorene også.

Så når stormen har lagt seg vet jeg også at det krever litt mer jobb. Legen må varsles. Ser reglene. Og føler meg som en unge i trassalderen som sendes i barnehagen med skyhøy feber. I den tro at det sikkert gir seg og barnehagetantene vil sikkert ikke legge merke til det en gang. 

Eventuelt kan jeg raskt bli bedre å jobbe inn en dag. Selvsagt i løpet av kort tid. En sikker vei til mer sykemelding.  Litt syk kan jeg i alle fall ikke bli! Det er klinkende klart. Helst bør jeg være litt i forkant å ta høyde for at jeg noen dager kan være litt dårlig. Jobbe inn på forhånd så og si. Pass bare på å planlegge i god tid slik at det kan avtales og tilpasses som ferie. Avklart hos NAV selvsagt. Eller skyld på ungen! 

Takk for i dag! Nå legger jeg meg. Og starter stoppeklokke igjen. Den tiden må da ha noe i seg.

Om tolkning av helseråd med dagens muligheter

I dag har jeg bestemt meg for å ikke trene! Ett anfall av lytt til kroppen filosofi og kulderier gjør valget en smule enklere. Sånne  smuler sprer seg gjerne som hybelkaniner og er vanligvis ikke noe å bry seg om. Brillene har jeg uansett glemt hvor er, så jeg er midlertidig blindet av egen prakt. Badevekta er avskrudd så ingen trenger å få vite noe som helst om ikke storebror ser meg! Da ender valget enkelt  i langflat og opphøyd stillingskrig mot den feberen som er.

Stikk i strid med helsemyndighetenes råd sløves og slumres det med ullpledd mellom måltidene. Om kroppen får det som den vil kan jeg love å spise noe søtt. Magen er riktignok noe uenig. Men siden det innebærer å reise seg og bevege seg fra ett rom til ett annet. For deretter returnere mens balansen trenes med brett. Og fokus rettes mot sofa. Eller pleddet egentlig som erstatter høyintensiv trening for svetting, får det vel heller passere. 

Ingen fettdryppende melkeprodukter eller småkorna bakeprodukter har passert dørstokken hittil. Sitter gjør jeg jo heller ikke. Og jeg har strukket på øyelokket minst en gang.  Føler meg egentlig ganske innafor rådsonen merker jeg..